Den autentiske iscenesettelsen


Stadig flere dokumentarfilmer benytter seg av elementer fra spillefilmen. Det betyr ikke at det som skildres blir mindre autentisk. 

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 2016-11-17

En trend innen dokumentarfilm for tiden synes å være såkalte hybridfilmer – dokumentarer som benytter seg av fiksjonsgrep. I hvert fall om man skal bedømme ut fra årets filmutvalg på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). Her ble dette fenomenet i tillegg belyst på Nasjonalt dokumentarseminar, som ble arrangert under festivalen for åttende gang.

Vektleggingen av hybridfilmer ble også gjenspeilet i hvilke filmer som ble belønnet med priser på festivalen. Prisen for beste film i den nokså hybridtunge programseksjonen Documentaire Extraordinaire gikk til østerrikske Brothers of the Night, som handler om en gruppe unge bulgarske menn som livnærer seg ved å prostituere seg på en bar i Wien. I denne filmen har regissør Patric Chiha latt sine hovedrolleinnehavere spille en form for fiksjonaliserte utgaver av seg selv, og skildrer dem med et stilisert, fargesterkt filmspråk som fører tankene til Rainer Werner Fassbinders spillefilmer. Et beslektet grep finner man i Jon Haukelands kinoaktuelle (og ikke like stiliserte) Barneraneren, som vant BIFFs pris for beste norske dokumentar. Også her spiller filmens unge hovedrolleinnehavere seg selv, i dette tilfellet med utgangspunkt i et manus basert på deres egne opplevelser, kombinert med mer tradisjonelle dokumentarsekvenser.

Beskyttelse. Et interessant aspekt ved både Barneraneren og Brothers of the Night er at hybridformen i disse filmene innebærer en form for beskyttelse for hovedpersonene – som lettere kan hevde at det «bare var film» enn om de medvirket i en «ren» dokumentarfilm. Dette ble vektlagt av regissør Chiha da han presenterte Brothers of the Night på det nevnte dokumentarseminaret i Bergen, hvor han forklarte at de unge, prostituerte mennene til dels kommer fra homofobe miljøer, og har koner og kanskje også barn hjemme i Bulgaria.

At dokumentarfilmen låner fra fiksjonsfilmen og omvendt, er imidlertid ikke noe nytt. John Grierson, opphavsmannen til begrepet dokumentar, omtalte det som «en kreativ bearbeidelse av virkeligheten», og allerede i Nanook of the North (1922), som gjerne regnes som den første helaftens dokumentarfilmen, benyttet regissør Robert J. Flaherty seg i utstrakt grad av kreative iscenesettelser. Blant annet instruerte han inuittene i filmen til å bruke mer tradisjonelle jaktredskaper enn pistolene de vanligvis benyttet, og fikk bygget en spesiallaget iglo for å få …

Abonnement kr 195/kvartal

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)