Den autentiske iscenesettelsen

Stadig flere dokumentarfilmer benytter seg av elementer fra spillefilmen. Det betyr ikke at det som skildres blir mindre autentisk. 

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

En trend innen dokumentarfilm for tiden synes å være såkalte hybridfilmer – dokumentarer som benytter seg av fiksjonsgrep. I hvert fall om man skal bedømme ut fra årets filmutvalg på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). Her ble dette fenomenet i tillegg belyst på Nasjonalt dokumentarseminar, som ble arrangert under festivalen for åttende gang.

Vektleggingen av hybridfilmer ble også gjenspeilet i hvilke filmer som ble belønnet med priser på festivalen. Prisen for beste film i den nokså hybridtunge programseksjonen Documentaire Extraordinaire gikk til østerrikske Brothers of the Night, som handler om en gruppe unge bulgarske menn som livnærer seg ved å prostituere seg på en bar i Wien. I denne filmen har regissør Patric Chiha latt sine hovedrolleinnehavere spille en form for fiksjonaliserte utgaver av seg selv, og skildrer dem med et stilisert, fargesterkt filmspråk som fører tankene til Rainer Werner Fassbinders spillefilmer. Et beslektet grep finner man i Jon Haukelands kinoaktuelle (og ikke like stiliserte) Barneraneren, som vant BIFFs pris for beste norske dokumentar. Også her spiller filmens unge hovedrolleinnehavere seg selv, i dette tilfellet med utgangspunkt i et manus basert på deres egne opplevelser, kombinert med mer tradisjonelle dokumentarsekvenser.

Beskyttelse. Et interessant aspekt ved både Barneraneren og Brothers of the Night er at hybridformen i disse filmene innebærer en form for beskyttelse for hovedpersonene – som lettere kan hevde at det «bare var film» enn om de medvirket i en «ren» dokumentarfilm. Dette ble vektlagt av regissør Chiha da han presenterte Brothers of the Night på det nevnte dokumentarseminaret i Bergen, hvor han forklarte at de unge, prostituerte mennene til dels kommer fra homofobe miljøer, og har koner og kanskje også barn hjemme i Bulgaria.

At dokumentarfilmen låner fra fiksjonsfilmen og omvendt, er imidlertid ikke noe nytt. John Grierson, opphavsmannen til begrepet dokumentar, omtalte det som «en kreativ bearbeidelse av virkeligheten», og allerede i Nanook of the North (1922), som gjerne regnes som den første helaftens dokumentarfilmen, benyttet regissør Robert J. Flaherty seg i utstrakt grad av kreative iscenesettelser. Blant annet instruerte han inuittene i filmen til å bruke mer tradisjonelle jaktredskaper enn pistolene de vanligvis benyttet, og fikk bygget en spesiallaget iglo for å få filmet den fra innsiden. Videre skal hovedkarakterens egentlige navn ikke engang ha vært Nanook, og hun som spilte Nanooks kone var angivelig ikke hans make i virkeligheten.

Dette var imidlertid en tid da opptaksutstyret var for stort, tungt og lyssvakt for spontan og mobil «flue på veggen»-dokumentarisme. Flaherty forsvarte seg (ifølge Wikipedias artikkel om filmen) med at filmskapere ofte må justere eller forvrenge noe «for å fange dets sanne ånd», og her var han kanskje inne på noe av den samme argumentasjonen som føres om bruk av hybridgrep i dag, nesten 100 år senere. Slike elementer behøver nemlig ikke gå på bekostning av en films autentisitet – tvert imot kan man gjenskape miljøer eller hendelser man ellers ikke ville ha fått tilgang til, med kamera, og med dét kanskje komme nærmere å skildre denne virkeligheten. Både Barneraneren og Brothers of the Night kan trolig anses som eksempler på nettopp dette.

Skrev dialogmanus. Videre kan man argumentere for at skillet mellom spillefilm og dokumentar er overdrevet, og at det ikke er snakk om hvorvidt, men i hvor stor grad en film er iscenesatt. Det er forbausende lett å glemme hvor mye filmskapere manipulerer det som utspiller seg i dokumentarfilm generelt, også for oss med et formodentlig trent øye. Et relativt kjent eksempel er hvordan den svenske dokumentarfilmskaperen Stefan Jarl instruerte noen av karakterene i sin såkalte Mods-trilogi. Jarl har selv fortalt at han skrev et manus for hva en narkoman medvirkende i Ett anständigt liv (1979) skulle si om rusmisbruk i arbeiderklassen, uten at vedkommende nødvendigvis delte synspunktene han ble instruert til å si. «Det virker autentisk, men er rein fiksjon,» uttaler filmskaperen i Søren Birkvad og Jan Anders Diesens intervjubok Autentiske inntrykk (1994).

Men mange vil nok mene at Jarl med dette gikk for langt i sin kreative bearbeidelse av virkeligheten. I motsetning til fiksjon inngår jo dokumentarfilm en slags kontrakt med publikum om at innholdet skal være «sant» eller «ekte», om enn med en viss (og muligens unngåelig) påvirkning av filmskaperens valg og tilstedeværelse.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.