Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Den arabiske våren og oss – ti år etter

ESSAY: Den arabiske våren har hovedsakelig vært et opprør mot ulikhet. Hva ble resultatet?

(Maskin-oversatt fra Norsk av Gtranslate (utvidet Google))

Fra huset mitt i Bari kan jeg se huset mitt i Beirut.

Med alle disse betongblokkene av leiligheter flettet sammen.Vinduene med stripete gardiner.

Jeg ble født her ved Middelhavet. I Sør-Italia blir du fortalt at på skyfrie dager er den grå disen du ser i horisonten når du skuer utover havet, faktisk Hellas. Det er jo hva ordet selv forteller, tross alt: Middelhavet – havet mellom landene. Havet som ikke deler seg, men forener. Havet som ikke bare er geografi, men filosofi. Havet som metafor.

En utfordring for individualisme og liberalisme.

I 1989 var slutten på den kalde krigen regnet for å være slutten på historien og begynnelsen på globaliseringen, en samlet verden anført av USA gjennom stormaktens kulturelle og politiske overherredømme. Men så kom 2001. Med 9/11. Vi fikk en påminnelse om at verden er større enn vår egen – at det fortsatt finnes mange forskjellige verdener. Vil du bekjempe fundamentalisme, må du begynne med din egen verden, med din egen frihandelsfundamentalisme.

På den tiden var den arabiske verden kun vår bensinstasjon.

Hvem i 2001 hadde noen anelse om hva en hijab var? Eller hva en muezzin var?

Vår verden rommet bare Vesten, og ingenting annet.

Jeg vokste opp i et Europa ved Middelhavet, et hav som utga seg for å være et alternativ til Atlanterhavet, et område med en rik historie fylt av ekspedisjoner og erobrere. Jeg vokste opp med et hav av fiskere snarere enn av pirater, et hav der løvblader skylt opp på stranden oppfattes som et spor etter andre mennesker, der en grense ikke betyr at verden slutter, men hvor ulikheter møtes og relasjoner blir ekte og komplisert.

Et hav som lærer deg alltid å være litt enig i motstanderens perspektiv.

Dette området rundt Middelhavet, hvor vi alle ligner litt på hverandre.

Som i alle andre byer

I hver eneste by er det alltid som i alle andre byer. Kommer du til Bari, ser du en strand med sand og grus som ligner Kroatia, med glassaktig, grunt vann. Ved solnedgang, i lyset av strandpromenadens støpejernslykter, går gateselgerne rundt med blåskjell akkurat som i Istanbul. I bakgrunnen er det fargerike båter, som på et postkort fra Marokko.

Det er de samme stemmene. Den samme salte luften.

Strandpromenaden ble oppført under fascismen og har mange bygninger som minner om det romerske imperiet, med sine søyler og buer av sandstein. Identisk med bygninger i Tripoli og andre steder, for på den tiden var Libya en italiensk koloni. Men så, litt lenger bort, er det en annen stil: Promenaden forvandles til Frankrike – med teatre, musikksaler og runde bord utendørs som på bistroene i Paris; på murveggene henger det plakater for de siste oppføringene. Nattelivet er som i Spania, helt til dagen gryr og det minner om et fiskemarked i Tunis. Det er de samme stemmene. Den samme salte luften.

Damaskus (Foto:pixabay)

Deretter kommer du inn i gamlebyen. I den eldste delen av Bari er alt av kalkstein. Som i den eldste delen av Damaskus. Med pelargonier som blomstrer i vinduskarmene og eviggrønne klatreplanter oppetter veggene, og lukkede skodder om ettermiddagen når alt er stille. Det er akkurat som det var i Aleppo på min aller første arbeidsdag, nøyaktig den samme stillheten, da en snikskytter plutselig åpnet ild fra et hus akkurat som mitt og alt falt fra hverandre.

Det eneste skytteren hadde med seg, var et bilde av toåringen sin der han sto og skjøt noen tilfeldig forbipasserende. Deretter sto han og ventet: på at en far, på at en venn, på at en nabo skulle komme ilende til for å hjelpe de skadede. En annen nabo kom løpende, og enda en til, det kom flere. Han ventet jevnt og trutt, og så begynte han å skyte for alvor. Han plaffet ned alle sammen, én etter én.

Hvordan føler du deg? spurte jeg for aller første gang, og en mann viser meg liket av datteren, mens en annen mann ligger og gisper i skuddlinjen.

Hva tror du? Hvordan kommer Syria til å se ut?

Det eneste jeg ser, er liket av datteren, blodet som renner ut av den lille kroppen, men så kommer det en politijeep, og det hele minner om Egypt.

Imens, på gatehjørnet, selger en ung mann grønnsaker fra en håndkjerre. Men hvor mange italienere husker slike håndkjerrer i dag?

Hvem husker Mohamed Bouazizi* i dag?

Ti år etter demonstrasjonene i Kairo

Når jeg skriver dette, er det 25. januar. Hvor mange europeere husker hva denne datoen betyr?

Unntaket er Tunisia, som riktignok er et demokrati. Men fortsatt med sultne innbyggere.

Ti år etter demonstrasjonene på Tahrir-plassen i Kairo, i landene som ble berørt av den arabiske våren, sitter bare ett statsoverhode fremdeles med makten: Bashar al-Assad. Men i Syria er jo alle andre døde. Også Libya og Jemen ligger i ruiner, i Egypt er al-Sisis regime mer brutalt enn regimet under Mubarak, og Irak har til og med hatt et kalifat.

Libanon er på randen av konkurs, og Beirut er omsider ødelagt – ikke av sunnier og sjiaer, eller av Israel, eller av jihadister – men av inkompetansen til den herskende klassen, som i mange år lot tonnevis med sprengstoff ligge og slenge i en lagerbygning.

Det beste eksempelet for å beskrive disse landene, der politikere av alle slag alltid er på jakt etter en ytre fiende å klandre, mens fienden befinner seg på innsiden, er først og fremst administrasjonen av offentlige anliggender som om de var en privat virksomhet.

Unntaket er Tunisia, som riktignok er et demokrati. Men fortsatt med sultne innbyggere.

I Tunisia, ti år etter, blir Mohamed Bouazizi, den unge gateselgeren som utløste det hele ved å sette fyr på seg selv ut av fortvilelse, ikke bare hyllet – hans handling kopieres. Annenhver, hver tredje uke, og noen ganger annenhver eller hver tredje dag, tar unge mennesker i tjueårene livet sitt på samme vis. Du kan se det på YouTube. De ønsker at revolusjonen skal begynne på nytt.

EGYPT 2011. FOTO: MOE PHOTOGRAPHY, WIKIMEDIA

Selv om mange av aktivistene fra ti år tilbake er døde, eller sitter i fengsel, og andre igjen er i eksil, er den arabiske våren fortsatt levende. Demonstrasjonene forsvant ikke. I 2019 tok folk til gatene, først i Egypt, og deretter i Algerie, Irak, Libanon og Sudan. I månedsvis. Hvis ikke 2020 var blitt preget av koronapandemi og portforbud, ville jeg skrevet en helt annen historie nå.

Spørsmålet er ikke hva som er igjen av den arabiske våren ti år etter, men: Ti år senere, hva er igjen av oss? Av europeerne?

Opprør mot ulikhet

I 2010 var det 21,4 millioner syrere i Syria. I dag er det 11,7 millioner. Vi bestemte oss for å gripe inn. Ikke på grunn av det som skjedde med syrerne, på grunn av klasebomber, kjemiske angrep eller folk som sultet, men på grunn av jihadistene. På grunn av det som kan skje med oss.

Og nå, prøv å se etter siste nytt fra denne regionen. Vi finner litt av hvert: bilder fra en forretningsmiddag i Damaskus med tepper og sølvbestikk, eller bilder av flyktninger uten sko blant teltene i oversvømte flyktningleire i Libanon. Appeller fra frivillige organisasjoner for de 2,4 millioner barn som nå ikke får skolegang, og deretter en video av en rakett mot Idlib, webinarer om Al Qaida, om Russlands rolle, om hva som kan endres med Joe Biden som president, en politirazzia i Homs. Tårn som bygges i Raqqa, det nye torget i Kobane. De hvite hjelmene i frontlinjen av koronapandemien. Vi forstår ingenting. Pågår det fortsatt kamper? Hvor? Og hvor intenst?

I dag har vi en av de blodigste krigene noensinne. En krig vi ikke engang bryr oss om hvorvidt er over eller ikke.

Og ti år senere, hva er igjen av vårt opprør, vi som utgjør de 99 prosent av verdens innbyggere?

Den arabiske våren har hovedsakelig vært et opprør mot ulikhet. Mot politisk og sosial ekskludering og utenforskap. Og det er fra den arabiske våren bevegelsen Occupy Wall Street hentet energi og inspirasjon. Og ti år senere, hva er igjen av vårt opprør, vi som utgjør de 99 prosent av verdens innbyggere? Vi forstår den den arabiske våren gjennom begreper som sekulære og islamister snarere enn konservative og reformatorer, de som stjeler og dem det stjeles fra – mordere og ofre. Og vi sto og så på.

Resultatet er at vi i dag kan nevne, som det var en bagatell, at Amazons toppsjef Jeff Bezos kan betale 105 000 dollar til hver av sine 860 000 ansatte og fortsatt være like rik som han var før koronapandemiens utbrudd.

Tidligere var dette en verden som tilhørte en Ben Ali-type – der familien kontrollerte 40 prosent av Tunisias økonomi. I dag er dette en virkelighet vi ser over hele verden.

Det skyldes at Middelhavet aldri har vært en filosofi. Det har kun vært retorikk.

Lesbos (Foto: Pixabay).

Ti år senere, i Bari, blir du fortsatt fortalt at på skyfrie dager er det som glimter i horisonten, faktisk Hellas. Men ærlig talt, jeg har bare sett Hellas i horisonten en eneste gang i mitt liv. Fra Tyrkia.

Jeg har sett Lesbos.

Og da kom tidevannet inn og brakte med seg et fragment av tre – en del av skroget på en båt.


* Hans fulle navn var Tarek el-Tayeb Mohamed Bouazizi, den
tunisiske gateselgeren som satte fyr på seg selv 17. desember 2010.

Oversatt av Iril Kolle

LES OGSÅ: Tunisia etter den arabiske våren

Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.

Relaterte artikler