Bestill sommerutgaven her

Den arabiske våren og oss – ti år etter

ESSAY: Den arabiske våren har hovedsakelig vært et opprør mot ulikhet. Hva ble resultatet?

Fra huset mitt i Bari kan jeg se huset mitt i Beirut.

Med alle disse betongblokkene av leiligheter flettet sammen.Vinduene med stripete gardiner.

Jeg ble født her ved Middelhavet. I Sør-Italia blir du fortalt at på skyfrie dager er den grå disen du ser i horisonten når du skuer utover havet, faktisk Hellas. Det er jo hva ordet selv forteller, tross alt: Middelhavet – havet mellom landene. Havet som ikke deler seg, men forener. Havet som ikke bare er geografi, men filosofi. Havet som metafor.

En utfordring for individualisme og liberalisme.

I 1989 var slutten på den kalde krigen regnet for å være slutten på historien og begynnelsen på globaliseringen, en samlet verden anført av USA gjennom stormaktens kulturelle og politiske overherredømme. Men så kom 2001. Med 9/11. Vi fikk en påminnelse om at verden er større enn vår egen – at det fortsatt finnes mange forskjellige verdener. Vil du bekjempe fundamentalisme, må du begynne med din egen verden, med din egen frihandelsfundamentalisme.

På den tiden var den arabiske verden kun vår bensinstasjon.

Hvem i 2001 hadde noen anelse om hva en hijab var? Eller hva en muezzin var?

Vår verden rommet bare Vesten, og ingenting annet.

Jeg vokste opp i et Europa ved Middelhavet, et hav som utga seg for å være et alternativ til Atlanterhavet, et område med en rik historie fylt av ekspedisjoner og erobrere. Jeg vokste opp med et hav av fiskere snarere enn av pirater, et hav der løvblader skylt opp på stranden oppfattes som et spor etter andre mennesker, der en grense ikke betyr at verden slutter, men hvor ulikheter møtes og relasjoner blir ekte og komplisert.

Et hav som lærer deg alltid å være litt enig i motstanderens perspektiv.

Dette området rundt Middelhavet, hvor vi alle ligner litt på hverandre.

Som i alle andre byer

I hver eneste by er det alltid som i alle andre byer. Kommer du til Bari, ser du en strand med sand og grus som ligner Kroatia, med glassaktig, grunt vann. Ved solnedgang, i lyset av strandpromenadens støpejernslykter, går gateselgerne rundt med blåskjell akkurat som i Istanbul. I bakgrunnen er det fargerike båter, som på et postkort fra Marokko.

Det er de samme stemmene.
. . .

Kjære leser. Du har i dag åpnet dagens to frie artikler. Kom evt. tilbake i morgen for å lese mer. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene). Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.

Relaterte artikler