Apokalypse-visjonene som nihilistiske humanister og menneskefiendtlige transhumanister kolporterer, forveksler menneskehetens undergang med frelse.
«Og jeg hørte en røst fra himmelen som lyden av mange vann og som lyden av en sterk torden, og røsten jeg hørte, var som av harpespillere som spilte på sine harper.» Det er Johannes’ åpenbaring, men ordene kunne like gjerne ha blitt uttalt av en amerikaner når som helst mellom 1700-tallets religiøse vekkelser og dagens chattetråder. Mange forferdelige avslutninger har kommet og gått i USA: borgerkrig, slaveri, to verdenskriger, attentater, skitne kriger, et Capitol som ble stormet av hooligans. Likevel er virkeligheten en annen: Verden slik vi kjenner den, i all sin skjønnhet og gru, mystikk og terror, er fremdeles her. Folk fortsetter imidlertid å tro noe annet – at apokalypsen, som litteraturkritikeren Frank Kermode en gang antydet, kan være sann, eller ikke kan annet enn å være sann, i en annen forstand.
I Kermodes ånd ville det være forhastet ikke å erkjenne at når våre virtuelle kommunikasjonsnettverk er overfylt av ildsjøer og talende hoder som snakker med djevelsk tunge, er det fordi de politiske systemene og de nye teknologiene har gitt oss en følelse av at løftene har forvitret. Og ikke bare det: ‘Hot wars’, et varmere klima og en gjenoppblussende fascisme er ikke lenger uvanlig. Det er heller ikke en gammel, stygg trope som nylig er blitt tappet på en ny, miljøvennlig flaske: at det er menneskene selv som er problemet.
Høyere misantropi
I 2018 publiserte filosofen Todd May en kronikk i The New York Times der han spurte «om det ville være en tragedie om det ikke lenger fantes mennesker . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement
