Den andre egyptiske revolusjon

Millioner av egyptere tok til gatene i de tidlige morgentimene, den 25. november 2011. Om nødvendig er de klare for både en tredje og fjerde revolusjon.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Nawal El-Saadawi (79) er lege, forfatter og feminist. Hun har gjennom 50 år vært en av Egypts ledende intellektuelle. El-Saadawi har sittet fengslet for sine ytringer, både under president Anwar Sadat og under president Hosni Mubarak. Hun har skrevet eksklusivt for Ny tid siden juni 2009.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Egypt, Kairo. De gikk til frigjøringsplassen, og til gatene i forskjellige byer og områder av Egypt: Både kvinner og menn, ungdommer og barn og studenter, voksne og eldre mennesker, selv om de aller fleste var unge fra middelklassen og de fattige lagene av befolkningen.

Du kunne se mødre ligge og blø ved siden av barna sine, og fedre som gråt over likene av barn som lå blant søppelet i gaten. I mylderet på likhuset stod besteforeldre og unge, ja, barn egentlig, med lik i armene sine, og vi kunne se at de hadde blitt skutt i hodet.

Noen av sårene gikk fra øre til øre, og andre fra øyet til bakhodet. En fortvilet mor lette etter sønnens ansikt blant de istykkerskutte likene, med slitne fingre, furet og inntørket av solsteik og hardt arbeid. Alle ansiktene så like ut, under lag av blåmerker og størknet blod. Moren følte på de døde hendene og føttene, og så etter tatoveringer og føflekker, i forsøket på å finne sønnen sin.

Det blir sagt at «morderne» i politiet og militæret, har beklaget hendelsene. Det er som et slag i ansiktet på de sørgende mødrene som har klippet av seg håret og skrapt bort neglene sine i den tørre jorden, og slått hodet i bakken, i fortvilelse og galskap.

Kan et ord gi deres barn tilbake blodet og sjelen som ble berøvet dem? Kan det igjen tenne lyset i de istykkerslåtte øynene deres? Kan det gi tilbake livsgrunnlaget som har blitt stjålet fra det egyptiske folk?

Giftgassens virke

Blant alle som døde av giftgassen plassen ble bombardert med – var en ung, nyutdannet lege, Rania Fuad. Bildet av det nesten barnslig uskyldige blikket hennes var på forsiden av alle avisene den 24. november. Øynene hennes var dype og sorgfulle, såret i både kropp og sjel. Rania Fuad hadde meldt seg frivillig sammen med de andre legene hun jobbet med.

Mens legene behandlet de skadde, skjøt sikkerhetsstyrkene tåregass og fosforgass direkte inn i sykehuset. Rania ble truffet og falt i koma til hun dro sitt siste pust, mens sikkerhetsstyrkene stormet sykehuset og arresterte de andre legene. De ble banket kraftig opp, og dratt brutalt avgårde til arresten.

40 personer ble drept, 1800 fikk skader på kroppen og øynene, og 1400 revolusjonære ble fengslet, etter sigende for å bli stilt for en militærdomstol. De offisielle tallene er langt fra sannheten.

Giftgassen er en type fosforgass som først ble oppfunnet i USA i 1917, og ble brukt i Vietnam- og Koreakrigen, og ble deretter eksportert til regjeringer i koloniland.

En giftgass som angriper det respiratoriske systemet, leder til kvelning og død, og er forbudt i krigføring, i følge Genevekonvensjonen.

Revolusjonens virkelighet

Mennesker fosser ut i gatene og i åkrene. En foss av sinne og opprør mot Mubaraks støttespillere: Militæret, politiet, akademikere og religiøse ledere, og sterke strømninger som salafibevegelsen, muslimbrødrene, oljeselskaper, USA, Europa, Israel og NATO, alle som har prøvd å sko seg på revolusjonen.

I forsøkene på å få stoppet revolusjonen i januar og februar allierte de utenlandske kolonimaktene seg med landets politiske og religiøse autoriteter. Deretter startet forfølgelsene av de revolusjonerende kvinnene og de fattige. Unge kvinner har blitt beskyldt for å drive hor og synd, og tvunget til å gjennomgå tester som skal undersøke om de fremdeles er jomfru. De unge mennene ble brutalt arrestert og anklaget for landsforræderi og for å ha tatt imot økonomisk støtte fra utlandet.

Media har framstilt de revolusjonære som bøller, brukt i et maktspill av revolusjonslederne for å ta over landet. Revolusjonens kvinnelige ledere blir framstilt som horer, som selger seg til den dekadente vestlige del av verden, av de langskjeggede imamene som ikke gjør annet enn å mumle innholdsløse bønner.

Dette er tyver og kriminelle som har blitt gjort til religiøse ledere og mediestjerner ved hjelp av arabiske oljepenger og amerikanske dollar. De vil tvinge hijaber på de unge jentene samtidig som de selger dem bort til velstående utlendinger i turistsesongen.

Til og med en av de gamle statuene av den egyptiske guden Isis, ble dekket til med hijab. Det må være frykten for å bli ledet ut i fristelse som får disse rettroende til å senke blikket sitt for en statue av stein.

Interimregjeringens fall

De som har deltatt i revolusjonen blir framstilt for en militærdomstol, anklaget for tyveri og landsforræderi, mens det er Mubarak og kumpanene hans som har plyndret folket og landet. Anklagene mot dem ble redusert til en formell sivil rettsprosedyre, som verken førte til noe straff eller krav om tilbakebetaling av alt de har stjålet.

Denne andre egyptiske revolusjonen har avskåret et kraftig kontrarevolusjonært initiativ. Den har felt interimregjeringen ledet av en minister fra Mubarak-tiden, som hoppet inn i revolusjonen med en religiøs «salafi-fallskjerm». Denne har militæret og muslimbrødrene sydd sammen i hemmelighet.

Mens blodet flyter i gatene insisterer de på at valget skal holdes som planlagt. Hvorfor holde så trasig fast på valgdatoen den 28. november? Er det på grunn av en avtale mellom det muslimske brorskap og militæret om å dele plassene i parlamentet mellom seg?

Disse menneskene som kjøpslår med innholdet i religionen, prøver også å prute på den palestinske saken, i et forsøk på å splitte samholdet blant de revolusjonære. Samtidig som det demonstreres foran Al-Aqsa-moskéen mot den israelske aggresjonen.

Denne andre revolusjonen har lyktes i å dra sløret fra ansiktet til de sterke handelsforbindelsene mellom det religiøse lederskapet og militæret, og restene av Mubaraks regime. Den har også avslørt opportunismen og hykleriet i både de gamle partiene og i de nye som prøvde å benytte seg av januaropprøret til å kjøpslå med makthaverne, mens blod fra Egypts ungdommer fløt i gatene. I dag insisterer de på å avholde kunstige valg før de iverksetter den nye grunnloven, og nynner for seg selv, fornøyde med maktspillet sitt og med at unge kvinner og menn blir slaktet ned i gatene.

De har fullstendig gått fra vett og forstand – de setter kjerra foran oksen, og valget foran grunnloven.

En annen revolusjon

Ungdommene ofrer sitt blod og sine glimt i øynene nok en gang, i denne andre revolusjonen, for de samme målene som sist: Frihet, rettferd, verdighet og likeverd.

Det er ikke nok å forme en regjering som fremdeles nyter absolutt makt. For absolutt makt vil alltid korrumpere makthaverne. Det må formes en rådgivende forsamling som kan representere alle sidene av folket som gjør opprør og alle evnene og kunnskapen deres, som kan følge opp regjeringens beslutninger og lede dem på et spor som kan tjene alles interesser.

De potensielle presidentkandidatene nominerte seg selv et helt år før de åpnet for valg, og har prøvd å snakke og sjarmere seg til makten. Valget har vært et «rotterace» for å bevise hvem som vil tjene landet best. Er de rede til å dø for Egypt? Hvem tror dem?

Den andre novemberrevolusjonen skal feie bort politisk korrupsjon og hykleri, og den skal avvise de hyklerske ansiktene som vil prøve å gjeninnta posisjonen de hadde i det forrige systemet.

De har ikke ofret en eneste ting for å avdekke korrupsjonen i den tidligere makteliten.

Hvorfor skal man tillate yrkesmilitære som Kamal El-Ganzouri å bli president i den andre revolusjonens regjering? Finnes det ingen passende unge mennesker som selv har deltatt i revolusjonen?

Er dette nok et forsøk på å stoppe denne revolusjonen?

Den andre revolusjonen består av millioner av oppegående, kreative og oppriktige mennesker, som har lyktes uten å inngå avtaler med verken gamle eller nye partier, eller religiøse bevegelser som salafiene, sufiene, shiittene, sunniene eller noen andre.

Den andre revolusjonen skal lykkes, og alle forsøk på å stoppe den vil kun forårsake en tredje og en fjerde – fra dypet av det egyptiske folk, til siste slutt. ■

Oversatt av Vibeke Koehler

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 02.12.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL