Historikerne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt beskriver i boken How Democracies Die fire kjennetegn på blivende autokrater: De ignorerer demokratiske regler; de benekter motstanderens legitimitet; de tolererer eller støtter vold; de innskrenker borgerrettigheter og pressefrihet. «En politiker som oppfyller kun ett av disse kriteriene, gir grunn til bekymring», skriver de – og fortsetter om USA: «Med unntak av Richard Nixon har ingen presidentkandidat det siste århundret oppfylt ett eneste av disse fire kriteriene. Trump oppfyller alle fire.»
Forsømte borgere
Å forstå Donald Trumps Amerika er ingen enkel oppgave. Deler av hans suksess er riktignok enkle å begripe: at han får gehør hos «den jevne mann» i samfunnslag som demokratene har ignorert, og dermed samler store velgerskarer, forsømte borgere som gir blaffen i at Trump er blitt tatt i tusenvis av løgner – ifølge avisen The Washington Post hele 22 247 løgner de første 1316 dagene som president. Avisen oppdaterer fortløpende databasen med Trumps løgner.
Presidentens strategi, støttet av republikanske tilhengere, er enkel. Han har ikke bare skapt «alternative fakta». Han har skapt en alternativ virkelighet. Amerika under Trump er blitt et skremmende sted, ikke bare på grunn av voldelige opptøyer og den avgrunnsdype spaltingen av samfunnet, men fordi det amerikanske demokratiet forvitrer for våre øyne.
De tyske reporterne Klaus Brinkbäumer og Stephan Lamby har reist i USA i flere måneder og skildrer et dysfunksjonelt land. Boken Im Wahn. Die amerikanische Katastrophe forteller om handlingslammede, manipulerte stater, kun forent i hat.
Kursendring med Nixon
Begynnelsen til et delt Amerika ser forfatterne i tiden for borgerrettsbevegelsen og Richard Nixons «Southern Strategy» [der Nixon forsøkte å appellere til hvite amerikanere i sørstatene, red.anm.]. På 1960-tallet kom en abrupt kursendring hos demokrater og republikanere, med hovedtemaer som abort, religion, sikkerhet og rase. Nixon forgiftet det politiske klimaet i USA. Han utvidet Vietnamkrigen og ofret tusenvis av soldater mens han hemmeligholdt at han visste det hele var nytteløst. Han blandet seg i andre lands anliggender, støttet diktatorer og profiterte selv. Så kom det store syndefallet – Watergate. Aldri før eller senere ble så mye løgn servert fra Det ovale kontor eller konkurrenter og kritikere så brutalt bekjempet. Til Donald Trump kom.
«Han forstår faktisk ikke forskjellen på en PR-opptreden for et Trump-hotell
og en baby som nettopp har fått begge foreldrene sine myrdet.» Tidligere medarbeider
i Det hvite hus
Denne bøllen, som jukset til seg formuer og egentlig bare ville bli bejublet av massene, var plutselig blitt president i verdens største demokrati. Han er en elendig taler, men selv de kritiske mediene ga ham likevel stadig sendetid og sorterte tiradene (til Trumps fordel), de samme mediene Trump skjelte ut som «folkefiender». De geleidet ham inn på den scenen han så sterkt higet etter. Og behersket. Realitystjernen Trump.
Det er et skuespill der et delt Amerika hører de samme ordene, men oppfatter dem som to forskjellige fortellinger. Som en radiomann uttrykte det: «Det er akkurat dette Russland ville – Amerikas svekkelse gjennom spalting. Nå klarer vi det selv.» Hvordan? Ved å ha en killer som president, en atferd Trump lærte av sin far og brukte mot sitt eget folk. Da Trump ble spurt hva han hadde å si til dem som hadde mistet sine kjære i covid-19, svarte han at journalisten var «en elendig reporter fra fake news-pressen».
Drahjelp fra mediene
At historiene Trump setter ut i verden, verken har hode eller hale, bekymrer verken ham selv eller tilhengerne hans. For alt det hatet som hadde samlet seg gjennom den prøvelsen det var å ha en svart president i åtte år, fikk endelig utløp. Våpenentusiasten Trump snakket om «invasjonen» av meksikanere. Kort tid etter reiste en høyreekstremist, Patrick Wood Crusius, til kjøpesenteret Walmart i El Paso, en by nær grensen til Mexico. Der hadde han fore å drepe mexicanere, men begynte i stedet å skyte vilt om seg. Crusius drepte 22 mennesker, de fleste var amerikanske statsborgere. Han etterlot seg et manifest med innledningen: «Dette angrepet er svar på den latinamerikanske invasjonen …»
Presidentparet ankommer åstedet. En fotograf dytter babyen til to av de døde ofrene i Melania Trumps armer. Trump rekker hånden i været og leverer seierssmilet. Klikk. En tidligere medarbeider i Det hvite hus kommenterer: «Han forstår faktisk ikke forskjellen på en PR-opptreden for et Trump-hotell og en baby som nettopp har fått begge foreldrene sine myrdet.»
Boken forteller om handlingslammede, manipulerte stater, kun forent i hat.
Donald Trump har hatt en mektig drahjelp Richard Nixon ville ha misunt ham – TV-kanalen og talerøret Fox News. Det har vært en symbiose som har dratt horder av tilhengere inn i Trump-boblen, der Australias og Californias skogbranner viskes ut, klimakrisen er en hoax (bløff); der alle i Trumps team som korrigerer ham, forsvinner og etterlater seg en commander-in-bleach – kallenavnet fikk han etter å ha foreslått å injisere blekemiddel i kroppen som middel mot covid-19, som sier «e-e-eh» når han blir spurt hva som er planen for neste valgperiode, som består en demenstest og tror det er en intelligenstest.
Men ingen skal si at presidenten ikke kan være effektiv. I den første hurlumheidebatten mellom Trump og Joe Biden kom ordene ut av ham: «Jeg vil ha krystallklart, rent vann.» Aha? Eksperter er enige om at klimakrisens mest ødeleggende manifestasjoner bare skraper i overflaten av de katastrofene som er i vente. Trump har konsekvent nullet ut klimareguleringer og gitt olje- og kullindustrien gavepakker. En detaljert liste, offentliggjort av The Harvard Law School, inneholder 75 punkter.
Men den farligste motstanderen er mikroskopisk, men dødelig. The killer har prøvd alle tenkbare krigsstrategier, iberegnet påstanden om at koronapandemien vil forsvinne på mirakuløst vis. Men 230 000 døde mennesker (pr. 3. november 2020) lar seg ikke trylle bort.
Brinkbäumer og Lamby spør om Amerika redningsløst er fanget i sin galskap. De fastsetter øyeblikket da alle krisene smeltet sammen til noe genuint nytt, til en katastrofe: da barn på grensen mot sør ble revet bort fra sine foreldre og sperret inne. Svaret er at tiden er overmoden for å demontere trumpismen. Det vil ta år. Men det står ikke til valg. Om amerikanerne skal finne tilbake til seg selv.