Den 19. Verdensungdomsfestivalen

Verdensfred – bare en drøm? Ikke for ungdommene som møtes på det som trolig er verdens største fredspolitiske festival.

Aslak Storaker
Storaker er skribent for Ny Tid.

I oktober var nærmere 30 000 unge fra 185 forskjellige land samlet i Sotsji i Russland for å delta på den 19. Verdensfestivalen for ungdom og studenter. Fra Norge var vi en delegasjon på 15 stykker som deltok i det som trolig er verdens største fredspolitiske happening. Verdensungdomsfestivalen ble første gang arrangert i Tsjekkoslovakia i 1947, og har som formål å samle ungdom fra hele verden til felles kamp for fred og mot imperialisme. Arrangøren er Verdenssambandet av Demokratisk Ungdom (VDU). VDU ble startet i november 1945 med formål om å bringe sammen unge fra ulike land og politiske systemer i kamp mot fascismen, for å hindre at det noen gang skal oppstå en ny verdenskrig. VDU er i dag dominert av kommunistiske ungdomsforbund, men det er også med brede ungdomsorganisasjoner som Den palestinske studentunionen og ungdomsorganisasjonen til sørafrikanske ANC. Fem av oss som deltok fra Norge, representerte Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, som er en av to norske organisasjoner som er medlemmer i VDU, de øvrige er politisk uavhengige.

De ukrainske militærstyrkene er fryktet av lokalbefolkningen.

Fem tusen frivillige. Festivalen arrangeres normalt hvert fjerde år. Mens de to foregående festivalene ble holdt i Ecuador og Sør-Afrika. At årets festival ble avholdt i Russland skyldtes et ønske om å bruke anledningen til å markere hundreårsjubileet for Oktoberrevolusjonen. Det var dessuten et kostnadssprøsmål. Ikke alle land er villige til å påta seg de enorme kostnadene ved å arrangere en så stor festival. Mot en lav deltageravgift fikk delegatene dekket kost og losji og shuttle-busser mellom festivalområdet og hotellene. Festivalprogrammet var nærmest uoverskuelig, med konserter, diskusjonsmøter, foredrag og fremvisning av teknologiske nyvinninger og lokal kultur. De fleste av delegasjonene hadde også stands på festivalen der en kunne få informasjonsmateriell om forholdene i andre land. Russerne fremsto som glade og stolte over å arrangere en fredsfestival der ungdom fra hele verden møttes i Russland, noe de 5000 frivillige arbeiderne på festivalen var et bevis på. At det var alkoholforbud på festivalområdet og spritforbud på hotellene, la ingen demper på stemningen, og at temperaturen i Sotsji var slik at en kunne dra på stranda og bade, var en hyggelig bonus.

Åpningsseremonien foregikk i en av hallene som ble brukt under OL i 2014, og var storslagen og spektakulær. Med unntak av talen til VDUs leder Nicolas Papademitriou, som hyllet den russiske revolusjonens bidrag i kampen mot fascismen og imperialismen, var programmet først og fremst borgerlig-internasjonalistisk. I tillegg til at noen av Russlands fremste artister opptrådte på scenen, ble det holdt taler av private entreprenører som jobber med å forbedre forholdene for funksjonshemmede barn i Russland, organisering av plastgjenvinning og søppelopprydding i India, utvikling av solenergi i Zimbabwe og forbedring av helsevesenet i Indonesia. Russlands president Vladimir Putin la i sin åpningstale vekt på at festivalen lar unge mennesker møtes og danne vennskap på tvers av nasjonale, kulturelle, politiske og religiøse forskjeller, og at folk-til-folk-samarbeid er den beste måten å bevare verdensfreden på. Et av de sterkeste øyeblikkene fra festivalen var da alle verdens flagg ble viftet med samtidig på scenen, med en gigantisk fredsdue i midten.

Undertrykte historier fra Ukraina. For oss kommunister var noe av det beste med festivalen å få utveksle erfaringer og knytte kontakter med kamerater fra andre land. Et av de mest interessante møtene var med to ungkommunister fra Ukraina, Denis Cubakha og Dmytro Melnyk. Kommunistene fortalte at de anser regimet som tok makten i Ukraina i 2014, for å være fascister og nikkedukker for USA. De fortalte at kommunistpartiets aktiviteter er blitt forbudt, og at mange av deres aktivister er blitt drept, forfulgt eller tvunget til å forlate landet.

Melnyk forklarte krigen i Øst-Ukraina med at befolkningen øst i landet alltid har følt seg nært knyttet til Russland, og at de ikke aksepterte det nasjonalistiske og pro-vestlige statskuppet i Kiev i 2014. Opprøret i Øst-Ukraina begynte som en protest mot nasjonalistenes maktovertagelse, for et samlet Ukraina. Det var først etter at disse protestene ble møtt med vold, at opprøret endret karakter til å bli et væpnet og separatistisk opprør for å bryte ut av Ukraina. Dette opprøret var imidlertid naivt og lite gjennomtenkt. Opprørerne så for seg at de ville kunne bryte ut og bli en del av Russland nærmest umiddelbart, de skjønte ikke at krigen ville komme til å fortsette i mange år.

Cubakha, som bor i det krigsherjede Donetsk, fortalte at de ukrainske militærstyrkene er fryktet av lokalbefolkningen, og at de oppfører seg som en okkupasjonshær. På spørsmål om Russlands rolle i konflikten svarte Cubakha at kommunistene er overbevist om at skylden for at Krimhalvøya har forlatt Ukraina, ligger hos regimet i Kiev. «Med sin splittende nasjonalisme har de gjort alt for å drive Krim og Donbass bort fra Ukraina. Per i dag mener vi at hovedseparatistene befinner seg i Kiev», sa han. Kommunistene bygger sitt program på at alle skal leve sammen i et helhetlig Ukraina, men mener at dersom det nåværende regimet i Ukraina får fortsette, vil det ødelegge Ukraina som stat for godt. Den viktigste oppgaven deres nå er å stoppe krigen og spre sannheten om situasjonen til utlandet.

Inntrykket er at de fleste unge russere næret en dyp respekt for Putin.

To festivaler. Det er liten tvil om at det eksisterte en viss motsetning mellom VDU og de russiske arrangørene. Mens VDUs arrangementer dreide seg om anti-imperialisme og feiring av den russiske revolusjonen, var størstedelen av programmet sentrert rundt upolitiske temaer som teknologiutvikling, journalistikk og fremvisning av russisk kultur. Det eneste jeg reagerte negativt på, var et flyshow der militærfly viste frem luftakrobatikk, det mener jeg er upassende på en fredsfestival. Det var også enkelte episoder der noen av VDUs medlemsorganisasjoner ble nektet å ta med politisk materiale inn på festivalområdet, og provoserende nok var det noen få utenlandske fascister med pro-russiske sympatier til stede på festivalen. Dette ble kraftig fordømt av VDU, og alle russerne jeg snakket med, var sjokkert over at det var fascister der. Kommunister fra Norge, Sveits og Tyrkia holdt dessuten en demonstrasjon mot at russisk våpenindustri og russiske banker var til stede på festivalen. Ellers var inntrykket at de fleste unge russere næret en dyp respekt for Putin, og mange gikk med Putin-t-skjorter. De eneste russerne vi møtte som buet hver gang Putins navn ble nevnt, var de russiske ungkommunistene. Rundt halvparten av deltagerne på festivalen kom fra ulike deler av Russland.

Motsetningen mellom VDU og de russiske arrangørene fikk en tysk kamerat til å utbryte at dette ikke var én, men to festivaler. Jeg må likevel si at jeg likte begge. Jeg elsket å gå rundt og snakke med glade, engasjerte mennesker fra alle verdens hjørner. Som en av de utenlandske delegatene sa i et intervju med Russia Today: «Vi er fra forskjellige land, jeg er fra Nigeria, hun er fra Etiopia. Det er studenter her fra Saudi-Arabia, fra Kina. Det er studenter her fra land som er på nippet til å gå til krig mot hverandre. De møter hverandre her, de forstår hverandre, de snakker sammen. Det er små steg som dette som fører til at vi en dag kan oppnå verdensfred.»

Verdensfestivalen for ungdom og studenter er kommet for å bli.

---
DEL