Dempet og tilbakelent

To vokalplater til anmeldelse, begge spilt inn i 2002, begge dempet og overbevisende kontrollert. Men ganske forskjellige!

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Aire & Angels» heter en duo som ble til for sju år siden. Sommeren 1998 spilte den inn sin debut-CD med bandnavnet som platetittel. I fjor sommer ble oppfølgeren til og utgitt på høsten under det enkle navn «Aire & Angels II» (Bergland BE 008-2).

Siri Gjære

Siri Gjære er duoens vokalist. Hun har den siste tida sunget med Trondheims Jazzorkester, hatt eget band og har jobbet med en liten folk/country-gruppe, men er nok over tid mest kjent med nærværende duo. Om jazzbegrepet kan brukes helt og holdent, kan diskuteres. Stemmen er vakker, umaniert og ganske rett fram; fraseringsmåten har impulser fra amerikansk visetradisjon. Framførelsen er dempet, med en veloverveid lyrisk kvalitet.

Tekstvalget er et absolutt pluss; på den første CD’en ble det presentert dikt av forfattere som levde omkring år 1600; en av dem, den rabulistiske dikterpresten John Donne, er også med på det ferske albumet med diktet «The Bait», formidlet uten pianoakkompagnement av Siri Gjære. Halvparten av tekstene er hentet fra Rupert Brooke’s korte produksjon, han døde under første verdenskrig, 28 år gammel. Fire av tekstene er skrevet av Gjære selv, gode og sangbare, synes jeg.

Den pianistiske halvpart heter Tord Gustavsen, en etter hvert erfaren akkompagnatør for flere kvinnelige sangere, som Kristin Asbjørnsen, Bendicte Torget og Silje Nergaard. Nylig kom han ut med en trioplate på tyske ECM, «Changing places», anmeldt i denne jazzspalta for seks uker siden. Gustavsen er en delikat pianist, med myke anslag, han tryller fram de vakreste klanger, men har også rytmisk og dynamisk snert. Han står (delvis sammen med Siri Gjære) bak samtlige komposisjoner på duoplata. Mine favoritter er blitt «Where I belong» og «The Chilterns».

Karin Krog

Karin Krog er også dempet og laidback på sin nyeste CD, «Where you at?» (Enja CD 9144-2). Men det er en personlig stringens til stede, og en overbevisende skolert kraft oppi det kontrollerte. Det er muligens urettferdig å både spille og anmelde en plate med en internasjonalt fetert sanger rette etter en som ennå er tidlig i sin musikalske utvikling, men platene beretter hver sin historie og står for det de er.

Krog var i studio i New York i desember i fjor; der hun møtte pianisten Steve Kuhn, bassisten David Finck og trommeslageren Billy Drummond. Hun ble kjent med Kuhn da han turnerte i Europa med Sverige som base i årene 1967-71 og gjorde sammen med ham albumet » We could be flying» i 1974. Flere av låtene derfra ble gjenutgitt på CD’en «raindrops, raindrops», anmeldt i denne spalta i august i fjor. En av dem het «The meaning of love» og er åpningssporet på dagens CD.

Versjonen av 2002 er ganske forskjellig fra 70-tallets rytmiske latin-atmosfære. Nå er den blitt en dempet framførelse i 3/4 takt, men som nevnt med nok av kraft og stringens. Likedan er det morsomt å sammenlikne andre tidligere utgivelser med de nye, som «Lazy afternoon» (innspilt med Jan Garbarek 1968), «Canto mai» (med Kenny Drew trio 1989) og «It could be hip» (med John Surman 1991). Det er naturligvis ingen overraskelse at en formidler som Karin Krog har potensial til varierte versjoner.

Melodivalget er i tre tilfelle signert det musikalske fellesskapet Krog/Surman, vekslende fra det resiterende til kvikt latinamerikansk. Rettferdig er det da at Steve Kuhn også har levert tre komposisjoner, disse stillferdige og balladepregete. John Surman’s «Canto mai» begynner forsiktig og ender i latinsk friskhet – og inneholder tekst på et selvlaget språk, surmanesisk… Foruten disse er det hentet fire standardlåter fra 1940-tallet, blant annet «Gloomy sunday», som på grunn av sin triste stemning skal ha forårsaket en selvmordsbølge (!), og den friskt swingende «You say you care» av parhestene Jule Styne/Sammy Cahn.

Bassisten Finck har vært med i Steve Kuhn’s trio siden 1989, trommeslageren Drummond siden midten av 90-tallet. Det er en samspilt gruppe, kreativt avslappet og elegant swingende. Og med Karin Krog på topp, overbevisende og ledig fraserende – det måtte jo bli en ypperlig plate.

---
DEL

Legg igjen et svar