Demokratiskolen

Mens amerikanske velgere har løftet fram Barack Obama, sørger Ap-ledelsen for at Jonas Gahr Støre får sikker stortingsplass. Norge har en av de mest lukkede nominasjonsprosessene i Europa.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mindre enn to prosent av norske velgerne er med på å bestemme hvem som skal representere folket på Stortinget. Det er denne lille gruppen som deltar i nominasjonsprosessen i de norske partiene, der valglistene blir satt sammen. Så får velgerne stemme på partiene, men med liten innflytelse på hvilke representanter som blir valgt inn.

Norge har en av de mest lukkede nominasjonsprosessene i Norden, eller til og med i Europa. Nominasjonsprosessen i de norske partiene kritiseres for å være eksklusiv og for de få. I forrige uke kom det fram at ingen partier så langt har prioritert politikere med minoritetsbakgrunn på sikre plasser. Mye tyder derfor på at det ikke vil bli en eneste politiker med minoritetsbakgrunn på Stortinget etter valget neste høst. 169 representanter, ingen med flerkulturell bakgrunn.
Kontrasten er stor til den amerikanske nominasjonsprosessen og valget som over lengre tid har blitt fulgt av en hel verden.

– I et demokrati er det viktig å få folk med på prosessene og ikke få for stor avstand mellom de styrte og de styrende. Vi ser den begeistringen Obama har skapt blant velgere i USA. Å i større grad involvere velgerne, er en utfordring det norske partisystemet burde ta på alvor, sier valgforsker Bernt Aardal.
Han tror likevel ikke at primærvalg slik som i USA er veien å gå, men han mener at en åpnere og mer inkluderende nominasjonsprosess er en mulighet for å skape større politisk interesse.

Folkelig prosess

Interessen rundt det amerikanske valget gjør at man i mange land nå snakker om å reformere sitt eget politiske system. Den kanadiske journalisten John Ibbitson er en av dem som roser det amerikanske demokratiet. I forrige uke skrev han i The Globe and Mail at systemet kanskje rett og slett er for demokratisk for kanadierne, i hvert fall for den politiske, intellektuelle og kulturelle eliten som sitter med makten.

I USA får velgerne velge partienes kandidater til hovedvalget ved at de registrerer hvilket parti de støtter og så får delta i primærvalget. Det er denne folkelige prosessen som har løftet Demokratenes Barack Obama frem som den første fargede presidentkandidaten i USA. Mens Hillary Clinton fikk rekordhøye 18 millioner stemmer og slo ut alle middelaldrende hvite menn, før hun måtte gi tapt for Obama. Republikanernes visepresidentkandidat Sarah Palin skaper også begeistring og politisk engasjement. Kan det norske demokratiet la seg inspirere? Kan Norge bli mer demokratisk?

Mens nominasjonen i USA nå er over, er nominasjonsprosessen foran det norske stortingsvalget neste høst i gang. Så langt er det nominasjonsstriden i Oslo Arbeiderparti som har fått mest oppmerksomhet. Arbeiderpartiledelsen har bestemt seg for en «liberal tolkning» av kjønnskvoteringsreglene og på den måten tilpasset partiet reglementet til hva sentrale aktører ønsker. Slik er det mulig for utenriksminister Jonas Gahr Støre å få sikker plass på Stortinget, uten at Jens Stoltenberg eller leder i Oslo Ap, Jan Bøhler, må vike fra sine sikre plasser. Det er kvinnene som ofres, og Marianne Marthinsen og Saera Khan må nedover på lista for å få plass til Støre. Dette har fått deler av Aps kvinnenettverk til å se rødt over det de ser som manipulering og udemokratisk framferd for å sikre Støre stortingsplass.

– Denne saken viser at sentrale partiaktører har stor innflytelse, men vil samtidig kunne starte en diskusjon om hvordan nominasjonsprosessene i Norge foregår og hvordan man kan innføre en ordning der ordinære partimedlemmer i større grad deltar, sier professor i statsvitenskap Lars Svåsand ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen. Han mener saken i Oslo Ap er ufordelaktig for partidemokratiet.

Internasjonal trend

Kritikerne til de demokratiske prosessene sitter både på innsiden og utsiden. I et innlegg i Dagsavisen 3. september skriver Mari Sanden fra Fagforbundets Arbeiderpartilag at det siste årsmøtet i Oslo Arbeiderparti ikke var demokratisk. Nå sitter Sanden i Oslo Arbeiderpartis nominasjonskomité og vil ikke utdype sitt standpunkt overfor Ny Tid.

Tyder utsagnet på at noe er galt med demokratiet i Norge?

– Det kan framstå som udemokratisk at det er så få som er aktivt deltakende i rekrutteringen av politikere, sier professor i statsvitenskap Hanne Marthe Narud ved Universitetet i Oslo. Hun understreker samtidig at synet på hvem og hvor mange som skal delta, varierer med hvilke demokratiske idealer man legger til grunn. Av partienes betalende medlemmer er det i Norge kun én av seks som deltar i nominasjonsprosessen. Ifølge Narud sier åtte prosent av nordmenn at de er partimedlemmer. Det er en halvering av antall partimedlemmer i forhold til for 30 år siden. Det gjør rekrutteringsgrunnlaget snevrere. Basert på disse tallene er det altså om lag 1,3 prosent av befolkningen som deltar i nominasjonsprosessen. Sammenligner vi oss med partier i andre europeiske land, har vi en av de mest lukkede nominasjonsprosessene fordi ordinære partimedlemmer har liten innflytelse.

Mens utviklingen i andre europeiske land hat gått mot åpnere nominasjoner, ligger Norge etter når det gjelder å ta tak i problemene med manglende politisk engasjement.
– I flere land har nominasjonsprosessen flyttet seg fra nominasjon i partiene med delegater til en åpnere prosess der flere av partimedlemmene deltar. Dette er en internasjonal trend som vi også ser ved valg av partiledere, sier Svåsand og peker på at når den israelske statsministeren og partilederen Ehud Olmert i disse dager takker for seg, skal alle medlemmene i partiet Kadima stemme på hvem som skal bli ny leder. Svåsand tror også det ville vært en fordel for partiene å åpne opp mer. Han har tre forslag til hvordan dette kan gjøres: Partiene kan holde et nominasjonsmøte der alle registrerte partimedlemmer kan delta i avstemningen, et nominasjonsmøte som resulterer i en liste som skal aksepteres av flertallet av partimedlemmene, eller man kan ha primærvalgsystem der partimedlemmene kan avgi sin stemme, ikke på et møte, men innen et visst klokkeslett.

Ønsker personvalg

I tillegg til åpnere nominasjonsprosess, har valgforsker Bernt Aardal tro på økt bruk av internett og moderne teknologi for å skape bedre kontakt med velgerne. Han peker på at nye demokratier, som for eksempel Estland, i større grad tør satse på ny teknologi i valgsammenheng enn land som Norge – som har lengre demokratiske tradisjoner. Estland har vært et foregangsland innen elektroniske stemmegivning, og ved lokalvalget i 2005 var det for første gang mulig å stemme over internett. 9000 velgere benyttet denne sjansen. I 2007 var esterne verdens første velgere til å avlegge elektroniske stemmer til nasjonalforsamlingsvalget.

– Vil stemmegivning på nett ved valg gjøre Norge mer demokratisk?

– Det kan gjøre det ved å åpne opp for grupper som i dag ikke engasjerer seg, og åpne det politiske feltet også for dem som ikke er partimedlemmer, tror Aardal.
I Norden er det islandske høyrepartiet Selvstendighetspartiet det eneste partiet som, ifølge Narud, har praktisert totalt åpne nominasjonsprosesser. Velgerne har fått peke ut listekandidatene og det har ikke vært en forutsetning at de er partimedlemmer. Men selv om primærvalg er mer inkluderende, har den amerikanske modellen også sine negative sider.

– Åpne primærvalg gir andre aktører enn partiene mer innflytelse. Mediene får mer makt og kommunikasjonsrådgivere og penger blir en større del av prosessen. Primærvalgene tar også fokus vekk fra partiprogrammet og over til populistiske trekk hos kandidaten, sier Narud.

Spørsmålet som stilles, er om primærvalgordningen får kandidaten til å fokusere på å tekke velgerne og ikke følger partiets program. Det kan i så fall skape ustabilitet. Et annet problem med åpne nominasjoner, mener Narud, er at det kan være vanskelig å få lister der kjønn, alder og bosted er balansert.

Mens det amerikanske systemet er kandidatstyrt og primærvalgene styres av delstatene, er systemene i Norge og Europa bygget rundt partier. I flere europeiske partier har det, ifølge Narud, vært mer fokus på at listene skal gjenspeile befolkningen. Derfor har man i stedet for primærvalg i større grad gitt velgerne innflytelse på personvalget på valgdagen for å øke engasjementet. Her skiller Norge seg fra de andre nordiske landene ved at vi er det eneste landet uten mulighet til å avgi personstemmer ved valg til nasjonalforsamlingen. I Danmark har velgerne hatt mulighet til å selv prioritere kandidatene i mange år, mens svenskene fikk denne muligheten ved Riksdagsvalget i 1998. I Finland har velgerne kanskje størst innflytelse over hvem som skal representere dem i parlamentet fordi det der er velgerne som foretar kåringen av kandidatene. De stemmer på en kandidat fra et parti og stemmene til partiet er summen av personstemmene.
– For å engasjere velgerne, tror jeg det kan være ønskelig å åpne for personvalg også ved Stortingsvalget, sier Narud.

Kan gå utover minoriteter

I Norge kan man ved stortingsvalg endre rekkefølgen kandidatene er satt opp på ved å stryke kandidaten eller sette nummer ved navnet. Men i praksis skal det svært mye til for å endre på partiets prioriterte liste fordi mer enn halvpartene av velgerne må rette for det skal bli en endring. Det har aldri skjedd. I fylkestings- og kommunevalg kan man gi én personstemme ved å sette merke ved kandidatens navn.

Statsviter Hanne Marthe Narud viser videre til en internasjonal undersøkelse publisert i det anerkjente tidsskriftet European Journal of Political Research i 2006 som viser at velgerne i land der det er en personvalgordning er mer tilfreds med demokratiet, og føler at de i større grad deltar og kan påvirke den politiske prosessen. Men i Norge gikk flertallet på Stortinget i mot en slik ordning da det ble foreslått av regjeringen i forbindelse med den nye valgordning fra 2003. De fleste partienes velgere er også lunkne til personstemmer.

– Personlig er det min oppfatning at [personvalg] ville styrket det norske demokratiet betydelig, sa Høyres leder Erna Solberg da saken ble tatt opp i Odelstinget i 2005.

En av årsakene til at vi ikke har fått større innslag av personstemmegivning i Norge, er ifølge forskerne Ny Tid har snakket med, at man er redd for at velgerne ved personvalg vil snu opp ned på den balansen det er lagt opp til på listene og at kvinnene og minoriteter dermed vil ryke ut. Men det er ikke gitt at det vil skje.

– Frykten for at kvinner skal komme dårligere ut ved personvalg bygger på en forutsetning om at kvinner ikke er i stand til å mobilisere, og det er et statisk syn. Vi husker jo kvinnekuppet på 1970-tallet. Vi har også sett at personvalg ved kommunevalg har gitt muligheten for innvandrergrupper til å bli bedre representert enn tidligere, sier Aardal.

Makt til grasrota

Slik situasjonen er i dag, ser det uansett mørkt ut for politikere med minoritetsbakgrunn foran neste Stortingsvalg. En gjennomgang NRK har gjort viser at etter valget i 2009 vil det trolig ikke bli en eneste fast representant med minoritetsbakgrunn på Stortinget. Det blir lite representativt når en av ti innbyggere i landet har ikke-norsk bakgrunn. Manglende representasjon er et demokratisk problem, mener Akhenaton de Leon som er leder av Organisasjonen mot offentlig diskriminering.

– Det finnes mange kompetente politikere med minoritetsbakgrunn i partiene, men de har ikke nådd opp. Derfor må det være noe galt med systemet, sier de Leon.
Han mener de politiske partiene må sørge for mangfold hvis vi skal bevare demokratiet og at metoden må være å gå i seg selv for å finne årsakene til at minoritetspolitikerne ikke når opp. Han er ikke for kvotering, men mener at nominasjonsprosessen må gjøres mer åpen.

Nettopp å gjøre prosessen mer åpen, er noe Oslo Høyre gjør for første gang i sin nominasjon til Stortingsvalget i 2009. Partiet har invitert alle medlemmene til en urnominasjon, og via nett kan de gi sine innspill og påvirke hvem som blir plassert hvor på valglisten. SV og Arbeiderpartiet er blant partiene som har prøvd seg med uravstemninger ved tidligere valg. Undersøkelser fra engelske partier som har prøvd denne metoden, har vist at flere melder seg inn i partiet. Det gir også grasrota mer makt.

Vararepresentant på Stortinget for Høyre, Afshan Rafiq, tror det å få en bredest mulig nominasjonsprosess ikke bare vil engasjere, men at det også kan være en fordel både for kvinner og politikere med minoritetsbakgrunn.
– Mange kjenner mange på grasrota, men ikke oppe i partisystemet, og for dem kan det da bli lettere å komme med når ikke nominasjonskomiteen og nominasjonsmøtet avgjør alt, sier Rafiq. Hun mener en åpnere nominasjon som slipper til kandidater som favoriseres i partiet, er den mest demokratiske måten å gjennomføre en nominasjonsprosess på.

– Norge har mye å lære av nominasjonsprosessen i USA. Den er tøffere, men også mer åpen. Det må vi også bli flinkere til å bli i Norge, sier Rafiq.

For direkte demokrati

USA-kjenner og skribent i Minerva, Jan Arild Snoen, mener også vi har mye å lære av det amerikanske demokratiet, ikke bare i nominasjonsprosessen.
– Som i Sveits har USA større tradisjon med direkte demokrati. Det er noe det er verdt å se nærmere på også i Norge, sier Snoen.

Han mener direkte demokrati i form av folkeavstemninger er viktig fordi det reduserer makten til den politiske klassen.
– Vi har en politisk klikk som styrer Norge og det blir færre og færre av dem. I USA har man derimot kanaler for å få fram mer direkte folkelige beslutninger. Men siden beslutningene nå går gjennom partiene er det naturlig at de ønsker å beholde det slik, sier Snoen.

Han er også er skeptisk til yrkespolitikere og mener vi i Norge der også har noe å lære av USA hvor de siste tiårene har vært en bevegelse som ønsker å begrense hvor lenge politikerne kan sitte som folkevalgte. Han mener at det er et problem for demokratiet om gruppen av yrkespolitikere får for mye makt. Men selv om det er mange positive sider ved det amerikanske demokratiet, må man også huske på at de har betydelige lavere valgdeltakelse enn Norge og at penger har stor innflytelse, mener Snoen.

Det er nå under ett år til neste Stortingsvalg. Velgerne har liten innflytelse på hvem som skal representere oss på Stortinget siden nominasjonsprosessen er lukket og vi ikke kan gi personstemmer. Selv om verken neste eller fremtidige valg vil bli som det amerikanske, betyr det ikke at vi ikke kan la oss inspirere av valgsystemer utenfor våre egne grenser. Kanskje kan Norge da bli mer demokratisk. Eller kanskje vi i hvert fall øker det politiske engasjementet.

---
DEL