Demokratisk nederlag

Irenes nei til Lisboatraktaten har vært et ja til et status quo med store uløste institusjonsproblemer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fredag 13. juni, passende nok, ble det klart at Irland hadde stemt nei til Lisboatraktaten. Resultatet kom ikke uventet, heller tvert imot. Slik prosessen har vært, ville et irsk ja nærmest vært overraskende. Det irske neiet gir grunn til å reflektere over hvorvidt beslutninger om EUs traktater egner seg for folkeavstemninger, og om prosessen knyttet til reformering av EU har blitt gjort på en ryddig og demokratisk måte.

Utgangspunktet for EUs siste traktat har vært at EU er nødt til å reformeres for å kunne bli den arenaen folk ønsker; en arena der man løser de felles problemer man har i Europa. Ved at samarbeidet har blitt utvidet både i antall land og antall politikkområder har EU vokst ut av sin opprinnelige form. Både den opprinnelige grunnloven og Lisboatraktaten er ment å løse dette problemet ved å gi EU et nytt rammeverk. Et rammeverk som åpner opp for nye utvidelser og gjør EU i stand til å løse morgendagens utfordringer.

Grunnloven og Lisboatraktaten var resultatet av svært så kompromissorienterte forhandlinger mellom de 27 landene. Så langt var prosessen ryddig og demokratisk. Problemet oppstod da medlemsstatene skulle ratifisere disse traktatene. Det er opp til landene selv om man ønsker å gjøre dette til en beslutning for parlamentet eller om den skal legges ut til folkeavstemning. I motsetning til i 2005 valgte denne gang samtlige land, med unntak av Irland som har grunnlovsfestet at en folkeavstemning er nødvendig, å stemme over Lisboatraktaten parlamentarisk.

Å legge noe ut til folkeavstemning, og ta i bruk direkte demokrati, oppfattes som demokratisk. Men direkte demokrati blir udemokratisk når det bare finnes et riktig svaralternativ. Det har kun vært mulig å løse institusjonsproblemene og reformere EU ved å stemme ja til grunnloven i 2005 og ja til Lisboatraktaten nå. Et nei til traktaten har vært et ja til et status quo, som betyr stillstand og en mengde uløste og hemmende institusjonsproblemer.

Det var dette som gjorde det helt nødvendig at man fortsatte med reformeringsarbeidet da nederlenderne og franskmennene stemte nei i 2005. EU trenger en ny traktat. For selv om de sa nei, så måtte og må de institusjonelle problemene løses. Politikken skal selvfølgelig forankres i folket, men det nytter ikke å legge noe ut til folkeavstemning når det bare er en mulig løsning som ligger på bordet. I så måte blir det fristende å stille spørsmål om det representative demokrati er hensiktsmessig i beslutninger av institusjonell karakter.

Uansett hva EU nå måtte velge å gjøre etter det irske neiet, så kommer EU til å bli kritisert for å ikke være demokratiske. Det er et paradoks i seg selv, med tanke på at det som er utgangspunktet for diskusjonen er en traktat som vil gjøre EU mer demokratisk ved at de folkevalgte får mer makt. Men saken er at hvis de går videre med implementeringen av Lisboatraktaten og kjører over Irland, vil EU bli kritisert for ikke å høre på folket. Stopper prosessen opp vil de bli kritisert for å ikke høre på resten av folket i Europa. I de fem landene (Spania, Luxembourg, Frankrike, Nederland, Irland), som har hatt folkeavstemninger om grunnloven eller Lisboatraktaten, er det samlet sett et flertall på 27.305.915 ja-stemmer mot 23.530.238 nei-stemmer. Altså et ja-flertall på fire millioner. Når man samtidig tar i betraktning at 19 land så langt har ratifisert traktaten, er det neppe et uttrykk for demokrati hvis 100 000 irer forhindrer at Lisboatraktaten trer i kraft.

---
DEL