Demokratiets selvskading

Antiterrorlovgivningen sies å skulle beskytte demokratiet – men gjennom sin tankejakt, overvåkning og neglisjering av offentlig debatt er den snarere i ferd med å bryte demokratiet ned. 

Tegnet av Viktor Gjøvåg Khoury. viktor.khoury@gmail.com
Jon Wessel-Aas
Jon Wessel-Aas

Det skjedde igjen, i Brussel i påsken. Det kommer til å skje igjen, et annen sted, på en litt annen annen måte, med nye gjerningspersoner. Det er det i praksis umulig å gardere seg mot. Hver gang kommer likevel noen til å forlange at de politiske myndighetene foretar seg noe for at det ikke skal skje igjen.
Politikerne vil ønske å imøtekomme slike utopiske forventninger. Da velges den politisk billigste måten å demonstrere handlekraft på: å utvide politi- og sikkerhetsmyndighetenes fullmakter til å overvåke befolkningen, i håp om at man skal kunne luke ut den neste terroristen før han blir terrorist.
Når jeg skriver «billigste», sikter jeg til at det ikke koster mer enn noen pennestrøk som vedtas som lov av Stortinget. Det koster tilsynelatende ingenting, og det kan effektueres over natten – og flertallet av velgerne blir fornøyde. I hvert fall helt til neste gang tilsvarende kriminalitet begås, på tross av lovgivningen som skulle forhindre det. Tiltak som mer langsiktige og ressurskrevende forebygging – hva enten det gjelder sosiale forhold i eget land eller sosiale og (geo)politiske forhold andre steder i verden – er ikke like salgbare.

Frie tøyler til overvåkning. I tiden etter terroranslaget i USA i 2001 har denne logikken dominert våre vestlige politiske systemer. I Norge har den gjennom stadige, stykkvise og delte lovendringer ført oss dit at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i dag har hva en av våre ledende professorer i strafferett, Erling Johannes Husabø, har beskrevet som carte blanche til å overvåke store deler av befolkningen til enhver tid.
Allerede i 2004 forlot vi kravet om mistanke om straffbar virksomhet som minstevilkår for å bedrive hemmelig overvåkning av noens private kommunikasjon. Siden 2013 har PST hatt fullmakt til å bedrive hemmelig overvåkning av personers private kommunikasjon når det er grunn til å undersøke om noen «forbereder å forberede» en fremtidig terrorhandling. Enkelt sagt innebærer det hjemmel for overvåkning av individer som ikke engang i sitt eget hode har har bestemt seg for å begå noe som helst – for å undersøke om de kan være i ferd med å utvikle et slikt forsett. En jakt på potensielle intensjoner, eller en tankejakt. Kan man gå så mye lenger enn dette, uten at det faktisk blir carte blanche?

Forebyggende datahacking. Ja, ifølge mange. Deriblant Regjeringen, som fredag før påske la frem nok en lovproposisjon med forslag til ytterligere utvidelser. Nå foreslås blant annet at myndighetene i denne tankejakten skal kunne hacke seg inn på folks datamaskiner for å overvåke hva de skriver der – i rent forebyggende øyemed, før det er mistanke om straffbar virksomhet. Dette har hittil vært ansett å stride mot Grunnlovens forbud mot «husransakelse […], unntatt i kriminelle tilfeller», på samme måte som romavlytting av private hjem. For å få til dette har Regjeringen foretatt en mildt sagt frisk nytolkning av Grunnloven. Mens begrepet «kriminelle tilfeller» hittil har blitt forstått som et krav om at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold, mener Regjeringen nå at det holder at politiet vil forebygge fremtidige «kriminelle tilfeller». På dette punktet har Grunnloven oppstilt en skranke som skiller rettsstaten fra politistaten. Denne skranken ber Regjeringen nå Stortinget om å fjerne.

Nå foreslås blant annet at myndighetene i denne tankejakten skal kunne hacke seg inn på folks datamaskiner for å overvåke hva de skriver der – i rent forebyggende øyemed.

I terrorens tjeneste. Hvordan er vi kommet hit? Min erfaring er at det skyldes en kombinasjon av minst to faktorer. Den drivende faktoren er den logikken som er beskrevet innledningsvis. Denne logikken er for så vidt også observert i europeiske forskning på feltet. I den logikkens dynamikk hører også media med, fordi terrorens vesen inneholder en dramaturgi – det spektakulære og det fryktskapende – som er som skapt for medieoppslag. Det er langt på vei en uvegerlig «symbiose» som, selv om det ikke er medias motiv, forsterker et av terrorens hovedmål: å skape frykt og panikk. Den iboende populismen i folkevalgte politiske myndigheter gjør det vanskelig for dem å si nei til utspill fra politi- og sikkerhetsmyndigheter om at utvidede fullmakter vil kunne gjøre befolkningen tryggere. «Ingen» vil ha ansvaret for å ha sagt nei den dagen det smeller igjen.

Manglende helhet. Den andre faktoren, som i høyeste grad gjør seg gjeldende i Norge, er at folk flest – inkludert de fleste stortingspolitikerne – faktisk ikke vet eller har oversikt over hvor vidtrekkende politi- og sikkerhetsmyndighetenes fullmakter i utgangspunktet er. Dette skyldes flere ting: dels at man må lese og forstå innholdet i og sammenhengen mellom flere lovbestemmelser som står i flere forskjellige lover, dersom man skal få innsikt i disse tingen. Det skyldes også at endringer i disse lovene ofte blir vedtatt hver for seg og ukoordinert, selv om de har en innbyrdes sammenheng. Man har i løpet av tiden etter 2001 – da alle de avgjørende utvidelsene har blitt vedtatt stykkevis og delt – for eksempel aldri hatt en fullstendig, offentlig utredning av totalbildet, og hvilke konsekvenser det har for grunnleggende demokratiske verdier som ytringsfrihet, personvern og generell rettssikkerhet.
Det betyr at folk, herunder politikerne, stadig foreskriver mer av samme medisin, uten å vite hvilke doser som allerede er virksomme, og uten å ha utredet hverken om medisinen virker eller hva dens bieffekter er. Det er ganske enkelt ikke rasjonelt.

Bygger ned demokratiet. Det siste forslaget fra Regjeringen om datahacking er nok et eksempel på dette. Det legges frem uten noen forutgående offentlig utredning som kunne ha vært gjenstand for offentlig høring og debatt. Ironisk nok ble lovforslaget fremmet samme dag som høringsfristen på det regjeringsoppnevnte Sårbarhetsutvalgets utredning gikk ut. Sårbarhetsutvalget advarte nettopp mot å fremme slike lovforslag uten grundig offentlig utredning og offentlig debatt.
Slik bygger vi ned det samme demokratiet som antiterrorlovgivningen påstås å skulle beskytte. Det må kunne betegnes som demokratisk selvskading.


Wessel-Aas er advokat, partner i Bing Hodneland advokatselskap og styreleder i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling.

---
DEL