Statsviteren Francis Fukuyama ble verdens- kjent med debutboken The End of History and the Last Man (1992). Tittelen ble lest bokstavelig og misforstått av mange. Fukuyama mente ikke at historien var over i postmodernistisk forstand, men at den ideologiske kampen var slutt: Framtiden tilhørte det liberale demokratiet. Fukuyama har per i dag utgitt et dusin bøker, og sosialøkonomen og idéhistorikeren Mathilde Fasting gir i denne boken en innføring i forfatterskapet hovedsakelig ved hjelp av intervjuer hun selv og andre har gjort med Fukuyama.

Fukuyama opererer med tre kriterier for hvorfor demokratier er et ideal å strekke seg mot: For det første er det ikke mulig å tenke seg et system som er grunnleggende forskjellig fra demokratiet og som samtidig gir en bedre politisk organisering. For det andre finnes det ikke motsetninger som det demokratiske systemet ikke kan løse. For det tredje tilfredsstiller og bekrefter demokratiet menneskelige behov bedre enn andre systemer.

Sosial konsensus

Sentralt i et moderne demokrati er en velutviklet bruk av naturvitenskap og teknologi som danner grunnlag for industrien og den økonomiske utviklingen, og anerkjennelsen av enkeltmennesket. Utdanning er ikke viktig bare med hensyn til kunnskap, men gir også den enkelte verdighet. I et velfungerende samfunn er sosial konsensus underliggende. Det vil si at det finnes en uskreven tillit til hvordan man skal takle uenigheter, og at man respekter løsningene på disse. Dette gjør samhandling mellom borgere og byråkrati mer smidig, og «reduserer transaksjonskostnader», for å si det med Fukuyama. Et slikt moralsk fundament vil ikke være bygget på økonomisk rasjonalitet, men på tradisjon og praksis. Følgelig vil innvandring alltid være en utfordring for velfungerende stater.

Tap av status gir populisme

Et problem med den politiske retorikken de senere årene er populisme. Det er vanlig å anta at oppslutningen om populistiske bevegelser kommer fra ressurssvake og de med lav sosial status. Fukuyama mener det snarere er de som har opplevd tap av status, som slutter opp om populistiske bevegelser. Mennesker som stadig får høre at de tilhører en privilegert gruppe, men som ikke selv opplever sin situasjon slik.

Et annet problem er identitetspolitikken som venstresiden lanserte med den intensjon at ingen skulle bli støtt. Venstresiden foretrakk minoriteter framfor marginaliserte grupper i eget land, og mistet derfor kontakten med disse velgerne. Identitetspolitikken er nå blitt kidnappet av høyresiden i flere land som med utgangspunkt i nettopp identitetspolitikk lanserer nye ekskluderende definisjoner av hvem som er «folket».

Fukuyama mener politisk islam handler mer om identitetspolitikk enn om religiøs vekkelse. Den gir anerkjennelse til dem som sluttet seg til. Mens moderniseringen av Vesten gikk parallelt med framveksten av nasjonalisme, mener Fukuyama vi ser konturene av en modernisering i Midtøsten som følges ad av et religiøst-politisk oppgjør, ikke nasjonalisme.

Likebehandling er det sentrale, og anerkjennelse bør gis til enkeltmennesker,
ikke grupper.

Sosiale medier er den perfekte plattform for identitetspolitikk. Her kan alle finne de sannheter og identiteter de ønsker, uten å være nødt til å forholde seg til noen mainstreamdiskurs. Fukuyama har ikke mye pent å si om postmodernistene som han en kort tid studerte, men akkurat denne situasjonen er jo den Lyotard beskrev som typisk etter metafortellingenes fall: en verden stykket opp i språkspill og subkulturer.

Demokrati forutsetter grenser

En stat må kunne kontrollere innvandringen, mener Fukuyama. Demokrati forutsetter grenser. Hvem er «folket»? Hvis det åpnes opp for et stadig tilsig utenfra, har man per definisjon ikke noe demokrati. Den enkelte stat må begynne å ta vare på sin egen befolkning, hvis ikke vil tilhørigheten smuldre opp innenfra.

Fukuyama mener videre at dårlig integrering av muslimer på sikt vil utgjøre en større trussel enn muslimsk terror. Han snakker for øvrig ikke bare om integrering, men om assimilering: Innvandrerne må lære seg språket i sitt nye hjemland; det er en grunnleggende forutsetning for å delta i livet der på alle vis.

Religiøse skoler hindrer integrering, og i den grad de finnes, mener Fukuyama at de må forberedes på å drive sekulært i løpet av kort tid. Multikulturalisme vil være en av de største truslene for velfungerende moderne demokratier: Den tillater at den sosiale konsensusen går opp i limingen.

Fukuyama mener politisk islam handler mer om identitetspolitikk enn om religiøs vekkelse.

Fukuyama stiller seg grunnleggende kritisk til den type gruppetenkning som identitetspolitikken baserer seg på. Det bør ikke gis rettigheter til grupper. Likebehandling er det sentrale, og anerkjennelse bør gis til enkeltmennesker, ikke grupper.

Mathilde Fasting fører et forbilledlig klart språk og introduserer de sentrale temaene i Fukuyamas forfatterskap etter hvert som dette har utviklet seg. Leserne får her en god innføring i et etter hvert massivt tekstkorpus. Et problem dukker imidlertid opp gjentatte ganger i teksten: Hvem snakker – er det Fasting eller er det Fukuyama? Overgangene er flere steder uklare, noe forlaget burde ha ryddet opp i.