Demokratiets anatomi

Statsviteren Francis Fukuyama ble verdens- kjent med debutboken The End of History and the Last Man (1992). Tittelen ble lest bokstavelig og misforstått av mange. Fukuyama mente ikke at historien var over i postmodernistisk forstand, men at den ideologiske kampen var slutt: Framtiden tilhørte det liberale demokratiet. Fukuyama har per i dag utgitt et dusin bøker, og sosialøkonomen og idéhistorikeren Mathilde Fasting gir i denne boken en innføring i forfatterskapet hovedsakelig ved hjelp av intervjuer hun selv og andre har gjort med Fukuyama.

Fukuyama opererer med tre kriterier for hvorfor demokratier er et ideal å strekke seg mot: For det første er det ikke mulig å tenke seg et system som er grunnleggende forskjellig fra demokratiet og som samtidig gir en bedre politisk organisering. For det andre finnes det ikke motsetninger som det demokratiske systemet ikke kan løse. For det tredje tilfredsstiller og bekrefter demokratiet menneskelige behov bedre enn andre systemer.

Sosial konsensus

Sentralt i et moderne demokrati er en velutviklet bruk av naturvitenskap og teknologi som danner grunnlag for industrien og den økonomiske utviklingen, og anerkjennelsen av enkeltmennesket.
. . .

Kjære leser. Du kan lese artikler fritt via en leserkonto basert på din epost. (Om du er abonnent allerede, logg deg inn.)

Abonnement kr 195 kvartal