Demokratiet er en kamel

Hvis vi i vesten mener alvor når vi sier at vi vil støtte demokratiutviklingen på det afrikanske kontinentet kommer det til å koste en enorm innsats i mange år framover, skriver Henning Mankell.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Apropos de store spørsmålene om demokratiet og dets utvikling, minnes jeg en usedvanlig arrogant bistandsekspert fra et nordisk land, som jeg møtte i Zambia for femten år siden. Vi kom opp i en samtale om demokrati.

– Afrikanerne kommer aldri til å lære seg å håndtere demokratiet ved egen kraft, sa eksperten.

– Hvorfor skulle de ikke kunne gjøre det?

– Den eneste måten er at vi lærer dem hvordan de skal kopiere oss.

Jeg tenker på dette når jeg ser meg rundt i Afrika. Denne ekspertens synsmåte ser fortsatt ut til å hvile som en skygge over den vestlige bistanden som skal styrke demokratiet i landene sør for Sahara.

Ta Sverige, for eksempel. Her knyttes stadig mer av bistanden til det som kalles «demokratiutvikling». Det er naturligvis utmerket.

Men det er som man har glemt egne erfaringer når man utformer planer og betenkninger om hvordan dette egentlig skal gå til. Alle vet at det demokratiet som i Sverige fortsatt er skjørt, ofte uklart og stadig under debatt, men likevel så nødvendig å forsvare, er et resultat av minst hundre års tidvis dramatisk historie. Hadde ikke Sverige blitt utviklet industrielt og gjort skolegang for alle til en selvfølge; hadde vi ikke opplevd folkeopplysningsbevegelsene og sett arbeiderklassen organisere seg, så hadde ikke demokratiet kunne vokse fram som det har gjort.

Det fungerende demokratiet er en sent luntende kamel, ikke en afghansk mynde.

I Mosambik rådet det nesten uavbrutt krigstilstand fra begynnelsen av 1960-tallet og fram til 1992, da Renamo-bandittene endelig kunne dras til et forhandlingsbord etter at de ble overgitt av sine marionettemestre i den sammenfalte apartheidstaten Sør-Afrika. Gjennom de snart ti årene som har gått, har man avholdt allmenne valg to ganger. Graden av fusk og voldsomheter har vært forholdsvis liten. I landet finnes det nå et fungerende parlament.

Dermed mener vesten at de kan overlate det hele i Mosambiks hender. Den videre demokratibistanden endres til ulike prosjekter, ikke til den massive og økende innsatsprosessen som det burde være.

Det som tok oss hundre år, antas et fattig land som Mosambik å klare på kanskje ti år. Men demokrati koster penger – hva koster Sveriges Riksdag per år? Eller alle de institusjonene som er sammenflettet til demokratiets praktiske basis?

Hvis vi i vesten mener alvor når vi sier at vi vil støtte demokratiutviklingen på det afrikanske kontinentet kommer det til å koste en enorm innsats i mange år framover. Ellers har vi bare slengt vestens hellige ku til afrikanerne – ett stykk ferdigpakket demokratisk parlamentarisk system – slik man slenger et kjøttbein til en hund. Det som trengs – og det vet absolutt afrikanerne – er tålmodighet, tid og penger. Om vi ikke er rede til det, blir alt snakket om støtte til demokratiutviklingen i Afrika bare hykleri. Da er det ikke spørsmål om å gi for eksempel menneskene i Mosambik muligheten til å oppfinne hjulet på nytt, å på egen hånd søke seg fram til hvordan demokratiet bør og må se ut i landet. Da handler det om at vi tilbyr et standarddemokrati for kopieringsbruk. Ikke for mye, ikke for lite. Et demokrati som bare kan bli et formelt ikon.

Bak dette finnes det selvsagt en sannhet som stikker mye dypere: Oppfatningen om at det afrikanske kontinent allerede er et «tapt kontinent» med framtiden bak seg. Afrika skal fortsatt være vår råvareleverandør, av alt fra nøtter til fotballspillere.

Når den amerikanske utenriksministeren Colin Powell uttaler seg og sier at «aidssituasjonen i Afrika er en latent sikkerhetstrussel mot USA», sier han det alle vet: At det viktigste er at ikke Afrikas store problemer skal «spille over» på vesten. Millioner av syke og desperat fattige afrikanere som i massive bølger feier inn over Europa og videre mot USA. For å hindre dette må man ha kontroll. En av disse kontrollmekanismene er standarddemokratiet.

Ikke minst er det viktig at vi setter av ressurser for å skape institusjoner på det afrikanske kontinentet der det ikke er vi som setter dagsordenen, men der afrikanerne gis mulighet til å tenke og forske selv; På egen hånd formulere erfaringene om hvordan denne kalven skal kunne vokse til en fornuftig demokratisk ku.

Fortsatt er det slik at det er vesten som gir svarene, i stedet for å lyttende bidra til at de nye spørsmålene formuleres. Om ikke denne synsmåten endres radikalt, kommer demokratiutviklingen i Afrika til fortsatt å være formelle ikoner. Da er sjansene store for at eksperten jeg snakket med for femten år siden dessverre et stykke på vei får rett.

Noe som selvsagt ikke må få skje.

---
DEL

Legg igjen et svar