Demokrati og respekt

Var forrige ukes bekjentgjorte ekteskap mellom stortingsrepresentant Afshan Rafiq og bystyremedlem Aamir Sheikh et slag mot norsk integreringspolitikk?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Som et svar på Stian Bromarks kommentarartikkel i Ny Tid før jul, som handlet om Human Rights Services tildeling av prisen «årets bjelleku» til den danske integreringsminister Bertel Haarder, er Ny Tid nå utpekt som «drøvtygger» og «båstenker» av HRS. Jeg skal ikke fortsette galleien med norske bondegårdsallegorier, ikke minst fordi jeg sliter med å forstå hva Hege Storhaug og Rita Karlsen i HRS mener med begrepsbruken.

Storhaug, Karlsen og HRS har valgt å utpeke den danske integreringsministeren til «årets bjelleku». Det kan vanskelig tolkes annerledes enn at den danske politikken på området er å anse som forbilledlig – ja, betraktelig bedre enn politikken som føres i andre land. Denne politikken, hvor innstrammingene har kommet over tid, har gjort Danmark til et land der etniske minoriteter føler seg stadig mindre velkomne (som innvandrere eller statsborgere), hvor det har blitt mer akseptert å sette etniske minoriteter i bås og tildele dem distinkte felles kjennetegn (manglende respekt for demokrati, manglende respekt for kvinner/likestilling osv), og hvor ektepar der én er ikke-dansk og én har en noe mindre enn 100 prosent tilknytning til Danmark tvinges ut av landet. Den danske politikken er brutal, og debatten rundt den er forrående, stigmatiserende og konfliktskapende. Men for HRS, Hege Storhaug og Rita Karlsen er den altså forbilledlig nok til en pris. Som et ekstra «forsvar» for den, peker Storhaug og Karlsen på at det var den tidligere integreringsministeren Karen Jespersen som initierte politikkomleggingen. Det var hun som i sin tid ville internere asylsøkere på en øde øy. Karen Jespersen har ikke framstått som noe forbilde når det gjelder evne til å se individer heller enn grupper, eller å se at demokratiske rettigheter må gjelde alle, på individuell basis. Å sette seg opp mot Jespersen, om enn hun er sosialdemokrat og tidligere venstresosialist, faller oss ganske lett.

Human Rights Service skal ha ros – og har fått ros, også fra oss – for å ha satt søkelyset på tvangsekteskap generelt, og ikke minst det faktum at den norske innvandringspolitikken produserer slike ekteskap. Ved at så å si alle andre dører inn til Norge fra den 3. verden er stengt, framstår (arrangerte) ekteskap som eneste mulige vei. Det bidrar til, slik HRS har påpekt, et umenneskelig press på unge gutter og jenter om at de skal «hjelpe» slektninger i familiens opprinnelsesland til Norge gjennom ekteskap. Dels ved at foreldre og familien forøvrig presser/tvinger de unge inn i ekteskap, dels ved at mange unge selv føler at de har en «plikt» til å hjelpe – og dels ved at familien så å si har gode kort på hånden når de unge skal pådyttes et moralsk ansvar for å hjelpe sine slektninger.

Den danske politikken framstår imidlertid som et eksempel på hvordan innstramminger – i den gode hensikt å hjelpe unge som tvinges/presses inn i ekteskap – utilsiktet rammer unge som ønsker å inngå ekteskap på tvers av landegrenser. Ikke overraskende har vi allerede fått historiene om par som tvinges ut av Danmark for å få leve sammen. Det er og må være helt grunnleggende i et demokratisk samfunn, at man ikke krenker noen fås rettigheter i den hensikt å hjelpe noen flere. For den som rammes, er problemet like stort om han eller hun står så å si alene, eller om det gjelder flere. Derfor burde det også være HRS sin oppgave å bidra til å finne andre løsninger som kan dempe presset på de unge, uten å krenke andre. Da er innstramminger og tvang neppe veien å gå. Derimot kunne HRS lukte på et forslag om en utvidet rett til familiegjenforening, gjerne knyttet til en green card-ordning og organisert arbeidsinnvandring, der nevøer og nieser kan arbeidsinnvandre til Norge uten å gifte seg med sine søskenbarn.

I Storhaugs og Karlsens innlegg skinner det imidlertid igjennom at de to ikke bare mener tvangsekteskap i seg selv er problemet – problemet er så langt jeg kan forstå HRS også at antallet med minoritetsbakgrunn blir så stort at det både utfordrer det norske demokratiet og den norske velferdsstaten. Angivelig fordi vi generelt kan si om personer som innvandrer til Norge at de har andre verdier enn oss, herunder respekt for demokrati og likhet. Videre forstår jeg Storhaug og Karlsen dit hen at det i seg selv er et problem at personer med minoritetsbakgrunn gifter seg med «sine egne» – altså andre personer med bakgrunn fra den samme kulturen – helt uavhengig av om ekteskapet er inngått gjennom tvang eller ei.

Dette bekreftet Storhaug under framleggelsen av boka Feminin integrering i fjor sommer, på spørsmål fra Humanetisk Forbunds generalsekretær Lars Gule. Gule stilte da det betimelige spørsmål, som han vel egentlig ikke fikk noe klart svar på, om den samme bekymringen gjelder minoriteter som har vært tilstedeværende i Norge i lang tid. Er det et problem at så mange samer gifter seg med en annen same? Hva med jødene? Katolikkene? Humanetikerne? Å forfølge en tanke om at minoritetsbefolkningen bør integreres (assimileres) i det norske samfunnet på alle plan, også ved at deres kultur og ekteskapspreferanser brytes ned, går inn i en stor-norsk tankegang vi burde ha forlatt.

Forrige uke sto Høyres Afshan Rafiq – første minoritetskvinne med fast plass på Stortinget – fram i avisene sammen med sin nye ektemann Aamir Javed Sheikh. Partifeller, «landsmenn» og forelsket. Sheikh har brutt ut av et arrangert ekteskap, de to har funnet hverandre i kjærlighet, til stor motstand fra i hvert fall Sheikhs familie. Saken illustrerer hvor viktig det arbeidet som HRS og andre bedriver mot tvangsekteskap er. Men det er også interessant å merke seg at de to nå går inn i Storhaugs og Karlsens statistikk over en mislykket integreringspolitikk. Fordi de giftet seg med en med samme bakgrunn. Og ikke med en nordmann. (Og hvem skulle de i så fall valgt? Vi helnorske er jo forlengst advart mot konsekvensene av å inngå ekteskap med en demokratihatende, kvinneundertrykkende, fundamentalistisk pakistaner).

Og siden vi begynte med Bertel Haarder og den danske integreringspolitikken: Sett at den unge jenta ikke var Afshan Rafiq, men en ung norskpakistansk jente som valgte å ta studiene i Pakistan. Og at den unge gutten ikke hadde 25 års botid i Norge, men var en hel-pakistansk gutt jenta møtte i studietida. Etter dagens danske regler, som HRS ønsker innført i Norge, ville deres samlede tilknytning til Norge ikke være nok til at familien fikk opphold her. Og da nærmer vi oss vel tvangs-ikke-ekteskap?

---
DEL

Legg igjen et svar