Det er sjelden at det utgis faglitteratur om de tidligere franske koloniene i Afrika på engelsk. Med unntak av én av redaktørene for Democratic Struggle som er amerikaner, er samtlige av forfatterne afrikanere fra Sahel, den regionen de skriver om. Alle har doktorgrad og er enten professorer, politiske rådgivere eller sivilsamfunnsledere. De seks Sahel-landene: Mauritania, Senegal, Mali, Burkina Faso, , Niger og Tsjad, vies alle hvert sitt kapittel mens redaktørene setter teoretiske rammeverk og sammenligner.
Det er forfriskende med en bok om det fransktalende Afrika som ikke lar franske forskere bli de mest sentrale eller lar Frankrike utgjøre referansene alt dreier seg om. Her handler det om de interne politiske dynamikkene siden opptakten til demokratisering i Sahel på begynnelsen av 1990-tallet.
Formelle demokratier
Da Berlinmuren falt (1989) og Francis Fukuyama proklamerte «historiens slutt» (1992) og hevdet at det liberale demokratiet var verdens eneste gjenværende statsstyringsideologi, begynte også demokratiseringsprosessene i Afrika.
Alle Sahel-landene gikk fra å være militære ettpartistater til å bli formelle demokratier . . .
Kjære leser. Opprett/åpne din frie leserkonto med din epost over for å lese videre.
(Har du abonnement, logg inn her.)