Escande og Cassini: Bienvenue dans le capitalisme 3.0

Det er langt igjen til delingsøkonomien gir klingende mynt i felleskassa.

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Philippe Escande og Sandrine Cassini: Bienvenue dans le capitalisme 3.0. Editions Albin Michel, 2015

Mise en page 1Venice Beach i California består ved første øyekast av en ganske normal strandpromenade med noen kule restauranter og teltliknende butikker som for det meste selger capser og t-skjorter. Mer laidback atmosfære skal man lete lenge etter, særlig når eimen av marihuana ikke sjelden svever rundt kroppsbyggende ungdom, ikledd ikke stort mer enn skyggelue og solbriller. Opp igjennom seksti-, sytti- og åttiårene ga Venice Beach oss likevel Jimi Hendrix, joggedilla, skateboard og rulleskøyter, salatbarer, helsekostbutikker, Ray-Ban-solbriller og Eastpack-ryggsekker. Ofte tok det fem–ti år før trenden nådde USAs østkyst, og ytterligere fem før den nådde Europa. Ville du bli suksessrik, kunne du sette deg på en strandkafé i Venice Beach og observere livsstil og mote, fly tilbake til Europa og bare vente på at trenden kom smygende fra over there. Felles for Venice-trendene var at de skapte etterspørsel etter varer og tjenester som bidro til økonomisk vekst og arbeidsplasser. Eneste samfunnstrussel var dånende blikk fra vestkantfruer over rastahår og stadig synligere kroppsdeler under hullete jeans.


GAFA-invasjonen.
Men USAs vestkyst skulle ha mer å by på enn nye livsstils­trender: Kombinasjonen av sol, hippier og risikovillig kapital har avfødt en kreativitet som ifølge boken Bienvenue dans le capitalisme 3.0 – «Velkommen til kapitalismen 3.0» – ga støtet til den såkalte GAFA-invasjonen: at Google, Apple, Facebook og Amazon har okkupert våre liv. Nå også Uber, Tesla og Starbucks. Vestkantfruene med sine lange blikk er blitt til voldelige taxisjåfører som juler opp Uber-kunder og blokkerer bytrafikken i Europas hovedsteder. I dag er en Uber-bil dyrere enn en yellow cab i New York fordi det både er lettvint og trendy å bli hentet av en vennligsinnet sjåfør og slippe å betale på stedet. Men når etterspørselen stiger, gjør prisene det samme – slik at de gamle, skrukkete taxiene igjen blir lønnsomme. Denne utviklingens parallell finner ikke sted i Europa – i hvert fall ikke det kontinentale Europa, hvor Ubers virksomhet er blitt forbudt både i Tyskland, Frankrike og Belgia.

Screen Shot 2016-01-08 at 20.09.16Helt normalt. Kan vi stå i mot delingsøkonomiens intense krefter? spør forfatterne Philippe Escande og Sandrine Cassini. Bør vi ikke gi eksempelvis muslimsk innvandrerungdom mulighet til å tjene penger ved hjelp av en bil og en smarttelefon, i stedet for å bli gående arbeidsløs og desillusjonert, komme i bråk, bli satt inn og omvendt til freedom fighters i Syria? Eller skal vi sette inn alle krefter for å bevare det 200 år gamle beskyttede taxisjåføryrket, hvis hovedfunksjon i dag kanskje nettopp er å gi ufaglærte innvandrere en mulighet til å tjene penger på lovlig vis – dog i langt mer begrenset omfang? I Escande og Cassinis bok er konflikten mellom Uber og taxinæringen bare en forsmak på hva som venter oss. Og med «oss» mener forfatterne alt og alle. For alle samfunnets områder vil før eller siden bli invadert, ja, invadert – som antyder okkupert og nærmest terrorisert – av den digitale revolusjonen. Med slik alarmerende ordbruk lokker de franske journalistene leseren til å se på fenomenet delingsøkonomi i både et bredt og historisk perspektiv.

Bør vi ikke gi muslimsk innvandrerungdom mulighet til å tjene penger ved hjelp av en bil og en smarttelefon, i stedet for å bli gående arbeidsløs og desillusjonert, komme i bråk, bli satt inn og omvendt til freedom fighters i Syria?

Naturlig utvikling. Morsomt er det å høre Sokrates’ utsagn om at «skriften vil fryse tanken» – og om hvordan munkene fordømte trykkekunsten. Men mer interessant er fremstillingen av delingsøkonomien som like utslagsgivende for samfunnsutviklingen som oppfinnelsen av dampmaskinen, eller endringene som fulgte i kjølvannet av elektrisiteten, med oljen like etter. Damp, elektrisitet, olje – og nå, den digitale revolusjon. Forfatterne trekker tråder tilbake til tilblivelsen av telegrafen, telefonen og datamaskinen, og viser hvordan den ene teknologien bygger på den andre når det utvikles nye produkter og tjenester som forvandler vårt samfunn og vår økonomi. Slik sett kan man ikke påstå at verden står overfor en uventet revolusjon: Delingsøkonomien er en konsekvens av en helt naturlig historisk utvikling.

Amerikanske pirater. Franske mediehus, som norske, er ofre for Facebook og Googles enorme annonseinntekter, som tidligere gikk til papiravisene. Fra leserens perspektiv kunne man ønske at forfatterne av Bienvenue … forsøkte å forholde seg noenlunde objektivt til det nye økonomiske fenomenet. Hyppig bruk av ord som «invasjon», «barbarer», «vampyrer» og «pirater» for å beskrive de amerikanske selskapene, gjør det klart at det finnes en dyptgripende bitterhet i mediebransjen overfor endringene GAFA-selskapene har forårsaket. De samme katastrofale følgene varsler forfatterne på en overbevisende måte vil komme til andre, fortsatt uberørte sektorer som helse, forsvar, utdanning og finans. Alle vil vi bli arbeidsløse på grunn av GAFA-piratene.

Skatt? Hvem sa skatt? Kritiske røster sier at delingsøkonomiens produktivitetsvekst ikke fører til økt sysselsetting, og at den økonomiske veksten ikke øker velferden: Myndighetene kan ikke lenger tjene penger på arbeidstakerne. Med digital teknologi og en datamaskin i lomma, omgås statens inntektsbase. Like skadelig for samfunnet er GAFA-enes skatteoptimalisering – muliggjort av teknologi og dyktige, høytlønnede advokater, noe verdenssamfunnet altfor lenge har sett på med åpne øyne uten å reagere. Hvorfor skal vi tillate Ryanair å ta en Double Irish – det vil si benytte seg av Irlands lave skattesatser som ikke dekker inntekter fra såkalte offshoreselskaper?
Det samme kan man si om skipsfartsnæringen i Europa, som er unntatt vanlig selskapsbeskatning og i stedet betaler en symbolsk avgift for hvert tonn skip de eier. Dette fordi den skaper positive økonomiske ringvirkninger og sysselsetting. Eller petroleumsnæringen, som – med tilsynelatende høy skattesats – blir gitt enorme avskrivningsmuligheter som betyr at andre skattebetalere dekker oljeselskapenes helsidesannonser, golden handshakes og leteutgifter. Fremveksten av delingsøkonomien er således bare et resultat av ønsket om å gjøre nøyaktig slik store næringer allerede gjør og nyter godt av: å slippe å bidra til fellesskapet.

Kanskje er det nettopp samfunnets manglende evne til å gjøre konsekvensene av den digitale revolusjonen til et felles gode, som er bokens hovedpoeng.

Et annen utfordring er utviklingens tempo. Delingsøkonomien ødelegger tradisjonelle forretningskonsepter og samfunnsbastioner i en fart myndigheters administrative tilpasningskapasitet bare kan drømme om. Hvem er ansvarlig for å identifisere nye løsninger som sørger for at tjenester som Airbnb og BlaBlaCar kan bidra til fellesskapets kasse og respektere arbeidstakeres rettigheter, når betalingene skjer direkte mellom tilbyder og forbruker? Her har OECD, EU og nasjonale myndigheter, foruten næringsinteresser, ligget i en kollektiv dvale.

Klikk-demokratiet. Foruten å gå inn i disse problemstillingene, gir boken leseren et bredere perspektiv på den digitale revolusjonen, og påpeker farene ved BigBrother-samfunnet. Igjen ser vi hvor kort myndigheter har kommet, denne gangen i å sørge for å streke opp det hårfine skillet mellom beskyttelse av privatlivets rettigheter og muligheten til å overvåke våre bevegelser og digitale fotavtrykk. Her kunne boken med letthet ha gått dypere inn i materien for å balansere den brede beskrivelsen av delingsøkonomiens barbari og muligheter. EU-domstolens avgjørelse som tvang Google til å tilby sletting av informasjon, er en sped, men viktig begynnelse. Kommisjonens beslutning om å bøtelegge Apple, Fiat Chrysler og Starbucks for manglende skattebetaling havnet i samme kategori, men kom like etter bokens utgivelse. Ingen nasjonalstater ville hverken ha hatt mot eller makt til å gjøre det samme uten hjelp fra Brussel, noe italienske myndigheters nylige straff av Apple for skatteunndragelse er et bevis på.
Sosiale mediers rolle i å mobilisere massene er også et relativt nytt, men viktig fenomen. Igjen har den digitale revolusjonen servert oss et tveegget sverd som skriker etter klare rammer og regulering. For mens Beppe Grillos Femstjernersbevegelse revolusjonerte det italienske politiske landskapet ved sin eksklusive bruk av internett og sosiale medier til glede for en hel generasjon, må webbrukere samtidig ta absurde valg som enten å bruke penger på å bygge sykehus eller å bombe Libya. Slik mener forfatterne det såkalte klikk-demokratiet kan styre et lands politiske agenda til vanvidd. Slik massemobilisering bidrar til å undergrave helt grunnleggende samfunnsinstitusjoner for det representative demokratiet, og ifølge forfatterne gå så langt som til å rive nasjonalstatene fra hverandre.

Fra pragmatisk til filosofisk. Bokens styrke er spørsmålene den stiller, og beskrivelsen av samfunnets manglende evne til å takle omstillingene som må til. Svakheten er fraværet av antydning til konkrete løsninger på utfordringene som tilsynelatende står i kø. Bienvenue … utelater å svare på spørsmålet i innledningen om hvordan samfunnet kan gjenoppfinne velferdsstaten i begynnelsen av den digitale revolusjonen – «kapitalismens tredje nivå». Dette er synd, for fremstillingen av konsekvensene av den «barbariske» GAFA-invasjonen skaper høye forventninger. I stedet for gode svar får vi servert en lang rekke filosofiske sound bites fra helt tilbake til den greske mytologiens trollmann og oppfinner Prometheus.
Kanskje er det nettopp samfunnets manglende evne til å gjøre konsekvensene av den digitale revolusjonen til et felles gode, som er bokens hovedpoeng. Uten at den vet det selv.


Frisvold et skribent, tidligere leder av Europa-bevegelsen, bosatt i Brussel.
pfrisvold@gmail.com

---
DEL