USA: Debatten som aldri fant sted

Det går faktisk an å diskutere hva som egentlig skjedde den 11. september 2001 – på en sober måte.

Olivier Taymans

I 1951 utførte psykolog og forsker Soloman Asch en rekke interessante sosialpsykologiske eksperimenter. Forskningen hans viste at når man plasserte en liten gruppe mennesker i et rom hvor de øvrige kom med klart falske påstander om helt åpenbare fakta, ville en betydelig del av dem enten begynne å tvile på sine egne sanser, eller bevisst bli med i koret for å følge med majoriteten. Forsøkspersonene var tilfeldig utvalgt, og ingen form for press ble lagt på dem: Hvis svarene deres var feil eller ikke i samsvar med majoritetens oppfatning, fikk det ingen negative konsekvenser utover hva de selv måtte føle av usikkerhet eller skam. Dette eksperimentet kan muligens belyse måten etablerte medier dekket angrepene den 11. september 2001 på, og særlig spørsmålene som har blitt stilt ved den offisielle versjonen av hendelsene. Mer generelt kan det sannsynligvis også si noe om måten etablerte medier fungerer på til daglig, særlig i dagens anspente situasjon med et økende press om konformitet når det gjelder avgjørende saker.

Underlig imøtekommelse. Den første ordentlige utfordringen av den offisielle historien om 11. september kom med en fransk bestselger skrevet av Thierry Meyssan, som hovedsakelig fokuserte på angrepet på Pentagon. Meyssan hevdet at det ikke fantes noe bevis for at det amerikanske forsvarsdepartmentets hovedkvarter ble truffet av noe fly. Han hevdet også at begge tvillingtårnene og WTC7 – en tredje skyskraper som kollapset pent og pyntelig selv om den ikke ble truffet av et fly – falt sammen som følge av en kontrollert rivning med eksplosive ladninger som hadde blitt plassert der på forhånd. Et slikt scenario innebar åpenbart en eller annen grad av innblanding fra amerikanske myndigheter – om enn ikke en full organisering av en såkalt falskt-flagg-operasjon, altså en simulering av et fiendtlig angrep for å rettferdiggjøre en form for reaksjon (i dette tilfellet krigene i Afghanistan og Irak, økte militærbudsjetter og en dramatisk økning i overvåkning på hjemmebane og globalt). Som forventet ble reaksjonene i offentligheten og media raskt unisone. Tilbakevisningene av Meyssans argumenter ble enda enklere med tanke på at boken hans utkom såpass tidlig at den umulig kunne være resultat av inngående undersøkelser. Mesteparten av argumentene hans var dessuten dårlig begrunnet.

Men i stedet for å ta for seg alle påstandene som enkelt kunne motbevises, valgte de fleste journalister merkelig nok å angripe saken ad hominem og undersøke Meyssans karakter og bakgrunn i detalj for å diskreditere ham. Ganske snart og ved hjelp av underlige logiske feilslutninger (og delvis grunnet en felles kampanje fra en liten gruppe mediefolk med bånd til neokonservativismen) ble Messayns synspunkter og så godt som alle andre utfordringer av den offisielle versjonen om angrepene snart assosiert med holocaustfornektelse og antisemittisme. Siden da har nesten alle som stiller spørsmål ved den offisielle historien, blitt møtt med latterliggjøring og ekskludering fra offentlig debatt.

Muligheten til å stille vanskelige spørsmål om kontroversielle temaer kan være akkurat det vestlige samfunn gradvis er i ferd med å miste i møtet med økende global terrorisme.

Ignorert, ikke diskutert. I mellomtiden har 11. september-kommisjonen, som skulle gjøre «en fullstendig gjennomgang av forholdene rundt angrepene den 11. september», publisert sin rapport. Selv om den fullstendig overser sentrale elementer fra hendelsene, eksempelvis det tredje tårnet som kollapset av seg selv samt alle økonomiske aspekter, har rapporten blitt tatt imot av etablerte medier som den absolutte og ferdigstilte gjennomgangen av tragedien. I tiden etter ignorerte mediene simpelthen alle spørsmål rundt den offisielle versjonen, og dekket utelukkende ukontroversielle sider ved 11. september: arkitekturkonkurranser for å finne en erstatning for tvillingtårnene, de enorme forsinkelsene under rekonstruksjonen av Ground Zero, benfragmenter som ble funnet på taket av Deutsche Bank-bygningen like ved fire år tidligere, gjentatte minneseremonier som ble holdt her og der, og så videre.
Utenfor medienes søkelys foregikk en imponerende mengde seriøse undersøkelser utført av eksperter og vitenskapsfolk rundt diverse sider ved 11. september-angrepene. Arkitekter, ingeniører, brannfolk, piloter – både private og militære – er blant dem som bør nevnes. Architects and Engineers for 911 truth, for eksempel, satte i gang en underskriftskampanje som ble signert av over 2500 arkitekter og ingeniører, hovedsakelig amerikanske. Med bakgrunn i faglig ekspertise krevde de en ny etterforskning av kollapsen til alle de tre WTC-skyskraperne den 11. september. Ved å vise til en rekke tekniske argumenter underbygde de en teori om at tårnene ble ødelagt ved hjelp av eksplosiver – noe det var høyst tvilsomt at agenter fra Al Qaida ville klart å gjennomføre. Disse argumentene ble tidvis dekket av alternative medier, mens etablerte medier konsekvent ignorerte de ulike foreningene og arbeidet deres. De unnlot også å reise noen former for diskusjon rundt en rekke interessante og tidvis forunderlige argumenter som ble fremsatt i bøker og filmer som aldri – ikke engang i negative ordelag – ble anmeldt i media. David Ray Griffin skrev for eksempel et dusin bøker der han med detaljerte argumenter og med gode kilder stilte spørsmål ved den offisielle versjonen – men den eneste gangen han slapp til på nasjonalt fjernsyn i USA, fikk han knapt sagt et ord i flommen av fornærmelser den sinte programlederen møtte ham med.

Norske journalister. Men basert på den økende mengden tilgjengelig forskning rundt temaet, ble den delen av vox populi på internett som stilte seg tvilende til den offisielle versjonen, stadig mer høylytt. Filmer som Loose Change fikk svimlende seertall. Men først da en håndfull kjendiser begynte å uttrykke seg tvilende til den offisielle beretningen om 11. september, fant franske medier det nødvendig atter å plukke opp temaet. I nyhetsartiklene og debattene som fulgte, skortet det veldig på vitenskapelig forankring. Diskusjonene dreide seg om hvordan folk kunne ha slike merkelige synspunkter; hvor mange som faktisk trodde på argumentene; hvilke kjendiser som hadde uttalt seg om temaet og hvorfor; og hvordan internettet også kunne finne på å romme andre tåpelige teorier som at menneskene aldri hadde vært på månen eller at utenomjordiske skapninger sto bak angrepene. De få debattene som ble vist, var typisk mellom vitenskapsfolk som forsvarte den offisielle historien og kjendiser som utfordret den – mens de som opprinnelig hadde fremlagt sistnevntes argumenter, helt og holdent ble holdt utenfor medias søkelys. Temaet ble igjen gjort til latter, og en ny periode med stillhet begynte.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.