USA: Debatten som aldri fant sted

Det går faktisk an å diskutere hva som egentlig skjedde den 11. september 2001 – på en sober måte.

Olivier Taymans

I 1951 utførte psykolog og forsker Soloman Asch en rekke interessante sosialpsykologiske eksperimenter. Forskningen hans viste at når man plasserte en liten gruppe mennesker i et rom hvor de øvrige kom med klart falske påstander om helt åpenbare fakta, ville en betydelig del av dem enten begynne å tvile på sine egne sanser, eller bevisst bli med i koret for å følge med majoriteten. Forsøkspersonene var tilfeldig utvalgt, og ingen form for press ble lagt på dem: Hvis svarene deres var feil eller ikke i samsvar med majoritetens oppfatning, fikk det ingen negative konsekvenser utover hva de selv måtte føle av usikkerhet eller skam. Dette eksperimentet kan muligens belyse måten etablerte medier dekket angrepene den 11. september 2001 på, og særlig spørsmålene som har blitt stilt ved den offisielle versjonen av hendelsene. Mer generelt kan det sannsynligvis også si noe om måten etablerte medier fungerer på til daglig, særlig i dagens anspente situasjon med et økende press om konformitet når det gjelder avgjørende saker.

Underlig imøtekommelse. Den første ordentlige utfordringen av den offisielle historien om 11. september kom med en fransk bestselger skrevet av Thierry Meyssan, som hovedsakelig fokuserte på angrepet på Pentagon. Meyssan hevdet at det ikke fantes noe bevis for at det amerikanske forsvarsdepartmentets hovedkvarter ble truffet av noe fly. Han hevdet også at begge tvillingtårnene og WTC7 – en tredje skyskraper som kollapset pent og pyntelig selv om den ikke ble truffet av et fly – falt sammen som følge av en kontrollert rivning med eksplosive ladninger som hadde blitt plassert der på forhånd. Et slikt scenario innebar åpenbart en eller annen grad av innblanding fra amerikanske myndigheter – om enn ikke en full organisering av en såkalt falskt-flagg-operasjon, altså en simulering av et fiendtlig angrep for å rettferdiggjøre en form for reaksjon (i dette tilfellet krigene i Afghanistan og Irak, økte militærbudsjetter og en dramatisk økning i overvåkning på hjemmebane og globalt). Som forventet ble reaksjonene i offentligheten og media raskt unisone. Tilbakevisningene av Meyssans argumenter ble enda enklere med tanke på at boken hans utkom såpass tidlig at den umulig kunne være resultat av inngående undersøkelser. Mesteparten av argumentene hans var dessuten dårlig begrunnet.

Men i stedet for å ta for seg alle påstandene som enkelt kunne motbevises, valgte de fleste journalister merkelig nok å angripe saken ad hominem og undersøke Meyssans karakter og bakgrunn i detalj for å diskreditere ham. Ganske snart og ved hjelp av underlige logiske feilslutninger (og delvis grunnet en felles kampanje fra en liten gruppe mediefolk med bånd til neokonservativismen) ble Messayns synspunkter og så godt som alle andre utfordringer av den offisielle versjonen om angrepene snart assosiert med holocaustfornektelse og antisemittisme. Siden da har nesten alle som stiller spørsmål ved den offisielle historien, blitt møtt med latterliggjøring og ekskludering fra offentlig debatt.

Muligheten til å stille vanskelige spørsmål om kontroversielle temaer kan være akkurat det vestlige samfunn gradvis er i ferd med å miste i møtet med økende global terrorisme.

Ignorert, ikke diskutert. I mellomtiden har 11. september-kommisjonen, som skulle gjøre «en fullstendig gjennomgang av forholdene rundt angrepene den 11. september», publisert sin rapport. Selv om den fullstendig overser sentrale elementer fra hendelsene, eksempelvis det tredje tårnet som kollapset av seg selv samt alle økonomiske aspekter, har rapporten blitt tatt imot av etablerte medier som den absolutte og ferdigstilte gjennomgangen av tragedien. I tiden etter ignorerte mediene simpelthen alle spørsmål rundt den offisielle versjonen, og dekket utelukkende ukontroversielle sider ved 11. september: arkitekturkonkurranser for å finne en erstatning for tvillingtårnene, de enorme forsinkelsene under rekonstruksjonen av Ground Zero, benfragmenter som ble funnet på taket av Deutsche Bank-bygningen like ved fire år tidligere, gjentatte minneseremonier som ble holdt her og der, og så videre.
Utenfor medienes søkelys foregikk en imponerende mengde seriøse undersøkelser utført av eksperter og vitenskapsfolk rundt diverse sider ved 11. september-angrepene. Arkitekter, ingeniører, brannfolk, piloter – både private og militære – er blant dem som bør nevnes. Architects and Engineers for 911 truth, for eksempel, satte i gang en underskriftskampanje som ble signert av over 2500 arkitekter og ingeniører, hovedsakelig amerikanske. Med bakgrunn i faglig ekspertise krevde de en ny etterforskning av kollapsen til alle de tre WTC-skyskraperne den 11. september. Ved å vise til en rekke tekniske argumenter underbygde de en teori om at tårnene ble ødelagt ved hjelp av eksplosiver – noe det var høyst tvilsomt at agenter fra Al Qaida ville klart å gjennomføre. Disse argumentene ble tidvis dekket av alternative medier, mens etablerte medier konsekvent ignorerte de ulike foreningene og arbeidet deres. De unnlot også å reise noen former for diskusjon rundt en rekke interessante og tidvis forunderlige argumenter som ble fremsatt i bøker og filmer som aldri – ikke engang i negative ordelag – ble anmeldt i media. David Ray Griffin skrev for eksempel et dusin bøker der han med detaljerte argumenter og med gode kilder stilte spørsmål ved den offisielle versjonen – men den eneste gangen han slapp til på nasjonalt fjernsyn i USA, fikk han knapt sagt et ord i flommen av fornærmelser den sinte programlederen møtte ham med.

Norske journalister. Men basert på den økende mengden tilgjengelig forskning rundt temaet, ble den delen av vox populi på internett som stilte seg tvilende til den offisielle versjonen, stadig mer høylytt. Filmer som Loose Change fikk svimlende seertall. Men først da en håndfull kjendiser begynte å uttrykke seg tvilende til den offisielle beretningen om 11. september, fant franske medier det nødvendig atter å plukke opp temaet. I nyhetsartiklene og debattene som fulgte, skortet det veldig på vitenskapelig forankring. Diskusjonene dreide seg om hvordan folk kunne ha slike merkelige synspunkter; hvor mange som faktisk trodde på argumentene; hvilke kjendiser som hadde uttalt seg om temaet og hvorfor; og hvordan internettet også kunne finne på å romme andre tåpelige teorier som at menneskene aldri hadde vært på månen eller at utenomjordiske skapninger sto bak angrepene. De få debattene som ble vist, var typisk mellom vitenskapsfolk som forsvarte den offisielle historien og kjendiser som utfordret den – mens de som opprinnelig hadde fremlagt sistnevntes argumenter, helt og holdent ble holdt utenfor medias søkelys. Temaet ble igjen gjort til latter, og en ny periode med stillhet begynte.

Jeg analyserte de første ti årenes nyhetsdekning i etablerte medier om 11. september, hovedsakelig franskspråklige medier, i en dokumentarfilm som har den engelske tittelen Wrong, Blasphemous and Sinful. Mens jeg sammenliknet nyhetsdekningen i vestlige land, kom jeg over arbeidet til en rekke norske journalister som tydeligvis hadde kunnet diskutere temaet åpent og på en balansert måte i sine respektive publikasjoner. Motstridende synspunkter på angrepene den 11. september og hvorvidt alternative synspunkter har nyhetsverdi, hadde til og med vært tema for opphetede debatter under Global Investigative Journalism-konferansen på Lillehammer i september 2008.

Jeg reiste til Norge for å se nærmere på fenomenet, og oppdaget at debatten ikke var så utbredt som den først hadde virket. Likevel var det tydelig at åpen diskusjon om dette tabubelagte temaet i det minste var mulig i etablerte medier, selv om det ikke skjedde uten intens kontrovers. «Når du berører et tabubelagt tema,» fortalte journalist Sven Egil Omdal meg, «blir du enten møtt med fullstendig stillhet eller med en voldsom og følelsesladet respons. Folk prøver å sette deg i bås, plassere deg utenfor spillefeltet. Det er egentlig tåpelig. Det burde aldri være galt for en journalist å stille spørsmål. Man kan kritisere oss for å gi dumme svar, men aldri for å stille spørsmål.»

Muligheten til å stille vanskelige spørsmål om kontroversielle temaer kan være akkurat det vestlige samfunn gradvis er i ferd med å miste i møtet med økende global terrorisme. 11. september 2001 var et veiskille i så måte, og førte til en ny epoke av konformitetspress. Nøyaktig hva som skjedde den 11. september 2001 er fremdeles uklart – fordi seriøse spørsmål rundt hendelsen aldri har blitt undersøkt bredt nok av journalister eller forskere. Det betyr ikke at 11. september var en innsidejobb, men det betyr at den økende og vedvarende faren for terrorangrep innebærer at demokratiske stater i ferd med å miste en viktig del av fleksibiliteten som trengs for å sette spørsmålstegn ved seg selv. Og for å reise spørsmål rundt en rekke sentrale temaer som krig og terrorisme eller kapitalisme og frihandel. Som George W. Bush sa da han sto ved inngangen til denne nye epoken: «Enten er du med oss, eller så er du med terroristene.» De fleste journalister har tatt til seg denne beskjeden – delvis fordi mye står på spill for dem, i motsetning til forsøkspersonene i Aschs eksperiment: Manglende evne til å være konform på visse avgjørende felter, kan nemlig innebære at man mister kredibilitet eller karrieremuligheter, eller til og med mister jobben helt.

Kritisk masse. Heldigvis tok Asch sitt eksperiment ett skritt videre, og undersøkte hva som ville skjedd hvis én annen person i rommet hadde kommet med sannferdige uttalelser mot den villedende majoriteten. Interessant nok kunne man i slike tilfeller observere at konformitetsraten blant forsøkspersonene falt betydelig. Hvis man overfører eksempelet på mediene, innebærer dette at det å stille smertefulle spørsmål er en ensom øvelse, men også en nyttig sådan fordi den kan lykkes i å gå foran med et godt eksempel inntil en kritisk masse er oppnådd og uønskede spørsmål ikke lenger kan overses. Inntil det skjer, vil tiltak som det amerikanske Project Censored, som publiserer en årlig antologi over «nyheter som ikke var i nyhetene», leve i beste velgående.

Se også Taymans film:

---
DEL