De vergeløse

En bred gjennomgang av barnehjem i Finnmark på 1900-tallet. Boken bretter ut mishandling av barn som ikke står noe tilbake for det som praktiseres i fangeleire for voksne. Med Guds velsignelse. Og alle ansvarlige blånekter.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Innen rasehygienen hadde man en teori om «pauperisme». Den gikk ut på at hang til kriminalitet, prostitusjon, dårlige vaner og så videre, var arvelig, og at man burde bekjempe dette problemet ved å sterilisere dem som var bærere av dette arvestoffet. Dette var for eksempel bakgrunnen for at Scharffenberg ville sterilisere tatere.

Kristne som arbeidet innen forskjellige misjonsforeninger så annerledes på det; de mente at miljøfaktoren var viktigere, og at hvis man derfor fikk barn tidlig nok vekk fra dårlige hjem, ville mat, klær og disiplin, selvfølgelig sammen med kristen forkynning, kunne redde barna fra et dårlig liv.

Tvangskristning

Derfor var det en mengde misjonsforeninger som startet barnehjem tidlig på 1900-tallet. Journalist Ingjerd Tjelles bok handler om slike barnehjem i Finnmark fylke. Hun fattet interesse for dette temaet da «Korsfjord-saken» ble kjent i 2001. Hun skriver: «Omfattende overgrep ble av et tyvetalls tidligere barnehjemsbarn påstått å ha skjedd ved Korsfjord barnehjem ved Alta på begynnelsen av 1960-tallet.» Etter hvert dukket det opp lignende meldinger fra Oslo, Bergen og Stavanger.

Tjelle gjennomgår historien og bakgrunnen for barnehjemmene som var i drift i Finnmark omtrent frem til 1980-tallet. Det er en historie om tvangskristning og kadaverdisiplin. Selv om barna ofte hadde det bedre enn bygdas befolkning når det gjaldt mat og klær, var hverdagen mer eller mindre tømt for gleder og fylt med fysisk og psykisk mishandling, i tillegg til perioder med enormt mange seksuelle overgrep. Det skremmende og tragiske med disse fortellingene er hvordan organisasjonenes kristne legitimering ble brukt til å dekke over og ignorere alle meldinger om, eller tegn på, overgrep. Ofre fikk høre at de som hadde klådd på dem ville få Guds tilgivelse. Videre var det viktig for barnehjemmene å fremstå som trygge og veldrevne utad. Også kommunene hvor barnehjemmene lå var interessert i dette, derfor ble det aldri gjennomført kontroller uten varsel fra deres side. De kristne barnehjemmene tok seg jo av en viktig og kostbar oppgave som ellers ville ha falt tungt på kommunens budsjett.

Mishandling

Bokens andre halvdel består av intervjuer med nå voksne mennesker som har fått livet kraftig redusert på grunn av mishandling på barnehjem. Men det er også intervjuer med barnehjemsbarn som ikke har noe å klage over. Begge parter er enige om at hvorvidt det ble begått overgrep, var svært personavhengig, både når det gjaldt overgriper og offer.

Ola Ødegaard i foreningen Rettferd for taperne, som selv ble sexmisbrukt da han var barn, har sagt at slike institusjoner kunne fungere som rene paradis for pedofile og sadister. Sjansen for å bli oppdaget var liten, og sjansen for at en oppdagelse ville få følger var enda mindre. Overgriperne valgte seg ut ofrene ganske tidlig, og hadde en forkjærlighet for dem som hadde lite besøk av familie og nettverk.

Et viktig poeng som trer frem i løpet av boken, er hvor viktig det er å ha et begrep om hva sexmisbruk av barn er for noe. På tross av senere års fokusering på dette, virker det faktisk som om det var mer utbredt før mediefokuset kom. Men fordi de som ikke hadde slike dragninger, og bare jobbet mer eller mindre idealistisk, ikke kunne forestille seg at slike ting faktisk skjedde rett under nesen på dem, fortsatte det år etter år.

Hjerteskjærende

Jeg skal ikke ramse opp detaljer om hva som foregikk. Bruk fantasien. Men den mest hjerteskjærende scenen er følgende: Anne Marie Furu var på Betania barnehjem i Alta. «Hun kom engang over en oppgave i et hefte fra Karl A. Høyers stomatolfabrikk i Oslo, der man skulle finne fem feil. Anne fant feilene, og fikk både konvolutt og frimerke og sendte løsningen av gårde samtidig som hun skrev at hun var barnehjemsbarn.» Så gikk det en tid, og det kom et brev: « – Jeg trodde jo først at jeg hadde vunnet, men det viste seg at bladet var mange år gammelt og at konkurransevinneren var kåret for lengst, men jeg fikk likevel en invitasjon til fabrikken samt en masse tegneserier. Men disse fikk jeg ikke lese fordi det ifølge ledelsen var synd.»

Ingjerd Tjelle gir en grundig og balansert presentasjon av dette nylig avdekkede skrekkveldet. Dette er journalistikk på sitt beste, og ganske forfriskende i en tid hvor nesten alle skal putte slike beretninger inn i maktteoriene til Foucault. Det er ikke nødvendig hver gang. Dette er en av de viktigste bøkene som kom ut i Norge i 2005.

Ingjerd Tjelle

Omsorg og overgrep. Møter med barnehjemsbarn

Nordnorsk forlag 2005

---
DEL

1 kommentar

  1. Var veldig ille å lese dette, men jeg skjønner ikke hvorfor artikkelforfatteren anklager kristne organisasjoner for dette…..det må da vel også på den tiden ha vært «ukrisnte organisasjoner» også, og hvor var disse oppi dette? Skal være enig i at det er mye som ikke tåler dagens lys av tidligere kristen regi – men å ikke bry seg om hva som skjer – det må da minst være like ille, om ikke verre!!!

Legg igjen et svar