De ukjente innvandrerne

Mens USA denne uka diskuterer å gi opphold til 11 millioner illegale immigranter, er et lignende amnesti utenkelig i Norge.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

ANALYSE

[de papirløse] Det er flere årsaker til at det er et tidsspørsmål før hardtarbeidende «Edward» og hans familie, som du kan lese om på de foregående sidene, blir kastet ut av Norge. Stortinget er nemlig enige om at slike som Edward, kone og barn på 1 og 3 år ikke bør ha opphold i riket.

De irregulære innvandrerne møtes nemlig på en annen måte i Norge enn i amnestiland som Spania, Italia, Hellas og Belgia.

Eller som i USA. De siste ukenes amerikanske debatt har vist at det er stor støtte til forslaget om i praksis å gi amnesti til over 11 millioner ulovlige immigranter. Det amerikanske senatet skal etter planen banke gjennom sitt vedtak før mandag. Millioner av innvandrere fra Latin-Amerika kan slik få rett til opphold i USA. Selv om de har sneket seg inn ulovlig i landet.

Det blir ikke et rent «blanko-amnesti», slik USA i praksis gjennnomførte i 1986. Da fikk nærmere fem milllioner illegale innvandrere opphold.

Nå i 2006 er det mer snakk om et «fortjent amnesti»: Krimbakgrunnen blir sjekket, skatt skal tilbakebetales, og det trengs jobb i seks år før statsborgerskap innvilges.

Uansett har illegale innvandrere en helt annen status i USA enn i Norge. Så sent som forrige uke vedtok Senatet at de ulovlige innvandrerne nå skal få sosialhjelp selv om de har fått jobben ved hjelp av forfalskede dokumenter.

Førjulsjakt

Kontrasten til Norge er enorm. Ved den siste opprenskningen i 2002, som hadde navnet «Operasjon Advent», gikk politiet til utkastelsesaksjon midt i førjulstiden.

«Jager innvandrere over hele landet» lød overskriften i Adresseavisen. Ifølge anonyme kilder i politiet skulle det da være 20.000 såkalte ulovlige innvandrere i landet. Det høye anslaget ble brukt som argument for å rydde opp så fort som mulig. Riktignok fant politiet da kun 230 personer uten gyldig opphold, men antagelig lever det noen tusen med skyggeliv også i dagens Norge.

Noen er kriminelle. Andre er som Edward og hans familie: Hardtarbeidende innvandrere som mest ønsker å skape seg en bedre tilværelse.

Men regulære arbeidsinnvandrere får ikke lenger opphold i Norge. Slikt ble det slutt med på begynnelsen av 1970-tallet etter tverrpolitiske stortingsvedtak. I praksis blir man dermed definert som «ulovlig innvandrer» dersom man ikke er politisk flyktning eller får innvilget asylsøknaden. Begrepet «irregulær innvandrer» blir slik en mer presis betegnelse, som Selvhjelp for flyktninger og innvandrere påpeker.

Men spørsmålet er uansett om hva man skal med disse menneskene som lever sine skyggeliv utenfor det regulerte statssamfunnet? Den norske linjen har til nå hovedsaklig basert seg på å lukke øynene for fenomenet.

Da Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) under adventstaksjonen i 2002 foreslo å gi amnesti, ble dette omtalt som «en brannfakkel». Som vel å merke raskt ble blåst ut av både SV og Arbeiderpartiet. Bare tanken på amnesti virker totalt fremmed. Signe Øye, Ap.s innvandringspoltiske talskvinne, sa at hun ikke hadde «hørt om at andre land har gitt amnesti til ulovlige immigranter».

– Dette visste jeg ikke, og jeg forstår heller ikke logikken, sa Øye til VG i 2002.

Denne reaksjonen samsvarer med den som nå kommer fra de politiske partiene i denne ukas utgave av Ny Tid.

Belgisk protest

Men amnesti er ikke mer uvanlig, også i Europa, enn at både Spania og Italia har hatt seks amnestirunder hver siden 1985. Fram til år 2000 hadde EU legalisert omtrent 1,75 millioner innvandrere. Siden den gang har over 3,5 millioner nye fått opphold.

Spania hadde sin siste amnestirunde mellom februar og mars 2005. 692.000 udokumenterte innvandrere søkte om opphold, 573.000 fikk amnesti. Den spanske arbeidsministeren beskrev tiltaket som en stor suksess: 90 prosent av den svarte økonomien ble dermed integrert i Spanias offisielle økonomiske vekst.

Den 30 år gamle Alvaro Salgado fra Ecuador forklarte slik til Reuters hvorfor et amnesti var det beste for alle parter:

– Papirene gjør at du går fra ikke å eksistere til å bli noen, uttalte Salgado.

Også land som Portugal, Hellas og Italia har flere ganger legalisert «skygge-innvandrerne», uavhengig av regjeringens politiske ståsted, nettopp for å begrense kriminalitet og få mer ordnede forhold. Nå i mai pågår det en landsdekkende protestaksjon i Belgias kirker for de irregulære innvandrerne. Kravet er at de skal få bli. Riktignok vil ikke regjeringen etterkomme kravene, men om ikke annet har Belgia en pressgruppe (UDEP) som taler de udokumenterte innvandrernes sak.

Slik er det ikke i Norge. Ingen fronter de irregulære innvandrerne. Kampen i samfunnsdebatten er på de som har, eller bør få, lovmessig krav på opphold. Selv NOAS kjemper ikke for de som ikke oppfyller Norges juridiske oppholdskrav.

Det er flere årsaker til at Edward og hans papirløse familie slik står uten sterke hjelpere i dagens Norge. Den generelt sterke troen på den sosialdemokratiske velferdsstaten minsker toleransen for de som ikke passer inn i systemet. En sterk tro på lovmessighet svekker automatisk legitimiteten til de som ikke følger loven.

Dermed ikke sagt at et amnesti er uproblematisk, den hyppige internasjonale bruken av virkemidlet til tross. Det ene er spørsmålet om rettferdighet: Et amnesti belønner i praksis de som bryter landets innvandringsregler, og straffer de som følger dem, slik et av argumentene i USA har vært.

Politisk selvmord

Det andre dilemmaet er den utbredte frykten for at enda flere ulovlige innvandrere skal strømme over grensene. Paradokset er at Europas folketall vil synke fra 728 millioner i dag til 653 millioner i 2050, ifølge FNs moderate beregninger. I et slikt perspektiv kan Europa trenge nettopp å legalisere sine irregulære innvandrere, for å holde befolkningen og økonomien oppe. Dette har nok også vært en av tankene bak amnestiene i Italia og Spania, to land som står i fare for å minske med mange millioner innbyggere i årene framover.

Også Norge vil rammes av eldrebølgen, men høyere fødselstall vil svekke argumentet om å legalisere de irregulære innvandrerne. Også norske partier står overfor følgende valgpolitiske utfordring, slik Demetrios Papademetriou i Migration Policy Institute i Washington har formulert det:

«Europeiske politikere vet det vil være politisk selvmord å stå opp og si at deres land trenger å ta inn flere innvandrere fordi arbeidsstyrken går nedover. Men bak lukkede dører foregår det reelle diskusjoner.»

Selv om norske politikere – fra SV til Fremskrittspartiet – offisielt benekter at det er noen annen løsning enn å kaste ut de «ulovlige innvandrerne», er dette et såpass følelsesmessig tema at det lett kan styres av stemningsbølger i samfunnsdebatten.

Enn så lenge har dette ikke vært noe tema, men debatten kan melde seg dersom ulempene med mange skygge-innvandrere kommer bredere fram. Det er da ikke sikkert at skillelinjene, heller ikke i Norge, kommer til å gå mellom den tradisjonelle høyre- og venstresiden.

Selv uten å ta hensyn til de irregulære innvandrernes behov og krav, blir nemlig spørsmålet:

Tjener det norske samfunnet mest på å la dem forbli utenfor samfunnet? Vil det være bedre å intensivere jakten for å kaste dem ut? Eller vil det være rettferdig å gi amnesti også i Norge?

Enn så lenge er svaret til Edward og hans familie: Hold dere skjult hvis dere ønsker å bli i landet. Den mest sannsynlige situasjonen framover er status quo.

---
DEL

Legg igjen et svar