De som hater

To forfattere har speilvendt begrepene og skrevet bok om oksidentalismen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I juli 1942, bare syv måneder etter angrepet på Pearl Harbor, var en rekke japanske forskere og intellektuelle samlet til konferanse i Kyoto. De hadde søkt sammen etter budskapet om at de amerikanske sjøstridskreftene i Sørøst-Asia var i ferd med å bli nedkjempet; et budskap som fylte dem med voldsom lettelse og jublende begeistring. Mennene på konferansen oppfattet seg ikke som propagandister eller politiske nasjonalister. De var seriøse fagfolk som studerte romantikken eller tilhørte den buddhistisk-hegelianske skolen i Kyoto. Men temaet på konferansen var likevel klassisk anti-vestlig: hvordan overkomme og beseire det moderne.

Det er med denne scenen, og med disse ikke-militante men tvert imot teoretisk funderte stormtroppene mot moderniteten, at de to forfatterne Ian Buruma og Avishai Margalit starter sin bok Occidentalism – A Short History of Anti-Westernism. Det er en tilfeldig valgt dato i et tilfeldig valgt land. Hensikten med å starte i Japan er å vise at oksidentalismen – det forfatterne definerer som et avhumanisert syn på Vesten – ikke er begrenset i tid og rom til dagens islamske fundamentalisme med røtter i Midtøsten. Tvert imot er oksidentalismen et historisk gjennomgående fenomen med røtter i selveste Europa. Det er i jakten på de underliggende verdiene bak dagens voldsomme kamp mot den vestlige kulturen, og hva som genererte denne kampen, at forfatterne går løs på et tema som speilvender spørsmålet om oss og de andre. Det handler altså ikke om hvordan vi ser på dem, med andre ord orientalisme, men hvordan de ser på oss, som da logisk blir til oksidentalisme.

Kamp mot det moderne

Det er både en provoserende og en befriende bok. Dens underliggende premiss er at visse universelle verdier ligger fast. Det trenger ikke nødvendigvis være «våre» verdier, men det er definitivt ikke «deres.» De to forfatterne minner om at orientalismens fordommer reduserte og reduserer ikke-vestlige mennesker til noe som ikke når opp til våre standarder for fullverdige voksne med ansvar for egne handlinger. Ved å unnskylde hatefulle utfall og illgjerninger mot Vesten fortsetter orientalistene å behandle disse menneskene som barn ved at de flytter ansvaret fra dem og over på oss: nemlig at alt er et resultat av kolonitiden og dermed både forståelig og legitimt.

På den annen side er dette ingen dømmende bok. Den forklarer hvordan oksidentalismen vokste fram som en kamp mot det moderne, som i bunn og grunn betydde Vesten, som igjen betydde kolonisering og undertrykkelse. «Det moderne er en europeisk ting,» sa en av deltakerne i Kyoto i 1942. Det innebar en usunn spesialisering av kunnskap som hadde ødelagt helheten i den orientalske spirituelle kulturen. Vitenskapen måtte ta skylden. Og det samme måtte kapitalisme, moderne teknologi, individuell frihet og demokrati. Alt dette måtte «overkommes.» Det var en kamp mot brutal industrialisering og global markedsliberalisme, men den tok seg kulturelle uttrykk. Fienden var ikke den spesifikke politikken som ble ført av kolonimaktene og seinere USA, men den «giftens materialistiske sivilisasjon» som var bygget på jødiske finanser og kapitalmakt.

Det var en anti-modernitet som tok seg mange uttrykk. Mot-reformasjon på 1500-tallet. Anti-opplysningstid hundre år etter. Fascisme og nasjonalsosialisme på 1900-tallet. Anti-kapitalisme og anti-globaliseringskampanjer i dag. Religiøs ekstremisme til alle tider. Men anti-modernitet er ikke det samme som oksidentalisme, påpeker forfatterne. Og oksidentalisme er mye mer enn anti-amerikanisme. Ei heller kan man slå politiske bevegelser for en mer rettferdig verden i hartkorn med dagens ekstremistgrupper. Oksidentalisme blir det først når hatet mot det moderne slår ut i revolusjonær vold. Å mislike vestlig popkultur, global kapitalisme, amerikansk utenrikspolitikk, storbyer eller seksuell frihet er ikke del av denne fundamentale kampen. Men det å gå til krig mot Vesten for nettopp disse grunnene er det, skriver forfatterne.

Myten om Babylon

Hva er det så som spesifikt kjennetegner oksidentalismen? Det handler om ideer og idealer, og kulturkonflikter som er avgrunnsdype. Men det handler også om bitterhet og frustrasjon over ikke å være del av en glitrende og forlokkende modernitet.

Sentralt i hele konseptet ligger hatet mot den syndefulle byen. Utslettelsen av tvillingtårnene og menneskene inni var en formidabel suksess, fordi det var del av Osama bin Ladens krig mot Vesten, som er både fysisk og metafysisk. Det var på én gang både et konkret og et symbolsk angrep, som gikk til kjernen av den gamle myten om den sjelløse, promiskuøse og nihilistiske byen. Bildet av metropolis som hore reflekterer ikke bare en kvinnelig seksualitet; så fryktet og foraktet av menn som Mohammed Atta, men kommenterer også et samfunn som er spunnet rundt kjøp og salg. Byen er en gigantisk markedsplass der alt fallbys, og det som er til salgs er fantasien om det gode livet, fjernt fra høye idealer og religiøs moral. Det handler om intet annet enn menneskenes streben etter å måle seg med Gud.

En poet som skriver klagende sørgedikt om tapet av Gud i byen, er vår egen T. S. Eliot. I Choruses from «The Rock» – 1934 heter det:

We build in vain unless the LORD build with us.

Can you keep the City that the LORD keeps not with you?

A thousand policemen directing the traffic

Cannot tell you why you come or where you go.

A colony of cavies or a horde of marmots

Build better than they that build without the LORD.

Shall we lift up our feet among perpetual ruins?

Å bombe World Trade Center i Allahs og den hellige krigens navn var intet annet enn et rått, morderisk og bokstavelig ekko av Eliots vers, skriver de to forfatterne. Men den moderne ideen om det syndefulle Babylon oppsto ikke blant muslimene. Muslimene har tradisjonelt ikke vært hatefulle mot storbyer. Tvert imot, skriver de to. I det tidlige islam ble urbaniseringen en måte å bryte med den nomadiske ignoransen. Bagdad, Konstantinopel, og enda lenger øst: Beijing, var i århundrer metropoler hvis rikdom og sorgløse overflod blendet en besøkende fra 1300-tallets Venezia.

De første oksidentalister var europeere. Tyske Richard Wagner skrev at Paris; det andre Europa; Vesten, var en løssluppen, kommersialisert og korrupt verden hvor hemningsløs frihet og fremmedgjøring satte sterkere preg på omgivelsene enn i det provinsiale Tyskland med sin tilbakestående behagelighet. London og Paris ble tidlig kosmopolittiske sentra mens Berlin hele tiden prøvde å innhente dem. Men Tyskland forble en provins i det stadig mer sofistikerte Europa, og resultatet ble tysk nasjonalisme, pan-germanske ideer og seinere nazisme. Disse strømningene i den tyske kulturen ble formidable inspirasjonskilder både for pan-arabismen og den japanske nasjonalismen.

Å leve i middelmådighet

Til grunn for oksidentalismen ligger altså et syn om at Vesten består av en dekadent og avgudsdyrkende materialisme som manifesterer seg dels i form av kapitalisme og dels i form av universelle verdier. Begge deler tilskrives jødene, som både trekker i trådene når det gjelder finans, handel og profitt, og som er i opposisjon til en etterlengtet kulturell autentisitet. Mot disse vestlige verdiene setter oksidentalistene opp en verden bestående av tradisjon, kultur og tro. Og det er denne verden; en fundamental, forløsende og spirituell verden, som er under angrep fra en vestlig konspirasjon.

Denne vestlige konspirasjonen kan kalles ved mange navn: romersk imperialisme, anglo-amerikansk kapitalisme, amerikanisme, korstogssionisme, amerikansk imperialisme, eller rett og slett Vesten. Og den kommer ikke bare i form av et angrep utenfra. Skillet mellom modernister og tradisjonalister har vært en konstant faktor i de fleste ikke-vestlige samfunn. Der tradisjonalistene drømmer om å vende tilbake til en konstruert fortid med ubesmittede idealer og gudfryktige mennesker, er modernistene ikonoklaster som vil rive ned tradisjonene og bygge det moderne samfunnet.

Religiøs oksidentalisme, skriver de to forfatterne, formes innenfor et manikeisk syn på verden der hellig krig inngår som et sentralt begrep. Det er en krig mellom det absolutt gode og det absolutt onde; mot det liberale samfunnet med sine idealer om frihet, likhet og universelle (sekulære) verdier. Den liberale tanken, mener oksidentalistene, innebærer intet annet enn retten til å leve i middelmådighet.

I Vesten fins det ingen sanne verdier, ingen heroisme eller vilje til å dø for idealer eller Gud, ingen vilje til smerte eller oppofrelse, ingen vilje til å leve i sannhet innenfor rammen av religionen. Vesten, mener oksidentalistene, må derfor styrtes. Men det, understreker forfatterne, betyr ikke at vi er i krig med islam, eller at islam som sådan er i krig med oss. Derimot at islam er i krig med seg selv, og at vi i Vesten både må erkjenne oksidentalismens kompleksitet og begrensninger, og gjenkjenne barbariet der det dukker opp.

---
DEL

Legg igjen et svar