De som elsker sitt land

Anna Politkovskaja og Steve Irwins dødsfall forteller noe om hvordan en best tjener landet sitt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[sydney, australia] En kan si mye om en regjering ved å se på hvem de liker. En kan si enda mer om den ved å oppdage hvem de misliker.

Australske Steve Irwin, underholdningsmann og selvproklamert miljøforkjemper, filmet i september en av sine berømte naturdokumentarer. Han svømte over en skate ute ved Great Barrier Reef, på grunt vann. Mens kameraene filmet, hugget skatens piggete hale til Steves bryst og forårsaket et sår «inn til hjertet», som han døde av like etterpå.

Irwin var blitt kjent gjennom å håndtere farlige dyr foran kamera, for det meste krokodiller. Han jaktet ikke på dem for å drepe dem, men for å hente dem til dyreparken sin. Irwin hadde bred australsk aksent, en klovns overdrevne kroppsspråk og en gutteaktig dumdristighet i nærheten av farlige dyr.

Irwins tiltrekningskraft lå nettopp i denne fantasien: Vi vil gjerne gi et menneske overmenneskelige krefter: Å kunne fly gjennom luften, skyte nett fra håndleddene, legge hodet sitt mellom kjevene på et beist. Men dyr følger selvsagt ikke manus.

Den andre delen av tiltrekningskraften hans var som Colosseum for massene: Folk liker å se noen lure døden.

Den nasjonale sørgereaksjonen ved hans bortgang var merkelig voldsom. Og interessant nok var den delt: Irwin ble enkelt representert som en helt for den «vanlige» australieren.

Regjeringen definerer den «vanlige» australieren opp mot den velutdannete, urbane, kulturelle «eliten» (det ordet uttales her i Australia med den samme forakt som høyreradikale amerikanere reserverer for «liberaler»).

Politikerne fortet seg å alliere seg med den blivende helgenen. De kom i horder til feiringen av Irwins liv, som ble holdt på hans «Crocosorium». Foran tribuner fulle av gråtende familier berømmet statsministeren Steves dyder som en ekte australier: «Han elsket familien sin,og han elsket landet sitt,» sa John Howard.

Slik ble det tydelig implisert – og politikere spesialiserer seg på å implisere tydelig – at folk som kritiserer landet sitt (og statsministerens politikk) er «u-australske». De er ikke patrioter.

Hvorfor er det alltid høyreradikale partier som kaller seg «nasjonalister» av en eller annen art: Le Front National, Nazionalsozialisten, New Zealand First, og så videre? For meg virker det som om de menneskene som virkelig elsker landet sitt, er de som prøver å redde det fra et dårlig styresett.

Det tar ekte mot å stå imot et dårlig styre. Hvis styret er riktig ille, kan det bli en handling som utfordrer døden. Eller man kan tape. I min levetid er det usedvanligste eksempelet på dette Anna Politkovskaja, den verdenskjente russiske journalisten som ble skutt og drept i Moskva 7. oktober.

Oppgaven hun tok på seg, var å fortelle sine medrussere sannheten om Vladimir Putins regimes ødeleggelse av de demokratiske institusjonene. Og om hans krig i Tsjetsjenia. Å ære de døde; å holde regjeringen ansvarlig; å gjøre russerne mindre sårbare overfor Putins propaganda; å føre håpet videre om et liv i demokratisk frihet for sine landsmenn.

Politkovskaja følte seg som en utstøtt i sitt eget land: Hun levde med vissheten om at hun ville bli drept. Putins reaksjon var langsom og dempet.

Politikerne hans holder seg vekk fra Anna Politkovskaja, noe som kun bekrefter – hvis vi ikke visste det – hvor stort behov det var for denne usedvanlige kvinnen, og hvor rett hun hadde.

Vale, vi hilser deg, modige Anna.

Anna Funder er australsk jurist og skribent, bosatt i Melbourne. Hun er forfatter av boka Stasiland og skriver fast og eksklusivt for denne spalten i Ny Tid, i likhet med Irshad Manji, Noreena Hertz og Shah M. Rais. Tidligere skrev også avdøde Anna Politkovskaja sine spalter under denne vignetten.

Oversatt av Sara E. S. Orning

---
DEL

Legg igjen et svar