De rød-grønnes dilemma

Løftene i Soria Moria-erklæringen kan ikke innfris.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[økonomi] I Soria Moria-erklæringen lovet regjeringspartiene Ap, Sp og SV omfattende utbygging av velferdsstaten, betydelig lavere arbeidsløshet, fortsatt medlemskap i EØS, og at skattenivå ikke skulle være høyere enn i 2004. Det er umulig å oppfylle alle disse løftene.

Et skritt videre fra Holdenutvalget. Holdenutvalget bestod av økonomer og representanter for næringsliv og offentlig administrasjon. Det var oppnevnt av regjeringen, og la i juni 2001 fram en rapport med råd til myndighetene om hvilken politikk de burde føre.

Utvalget tok det for gitt at det fortsatt skulle være stor grad av fri kapitalflyt mellom industrilandene, og trakk følgende hovedkonklusjon: «Norge må framstå som et attraktivt land for lokalisering av næringsliv». Det begrunnes slik: I alle industriland avvikles det hvert år mange arbeidsplasser. Hvis et land skal unngå økende arbeidsløshet, må det derfor også opprettes arbeidsplasser der. Dette krever kapital. Fri flyt av kapital fører imidlertid til at kapitalen strømmer dit den gir høyest avkastning. Skal et land unngå økende arbeidsløshet, må det altså være attraktivt for kapitaleiere. Plassering av kapital i landets næringsliv må gi høy avkastning.

Holdenutvalget ga disse rådene om hvordan Norge bør organiseres for å framstå som et attraktivt land for lokalisering av næringsliv: Skattenivået må ikke være høyere enn i andre land; fordelingen av «de verdiene som skapes i næringslivet» på henholdsvis lønn og kapitalavkastning må utvikle seg omtrent som i andre land; arbeidsmarkedet bør bli mer fleksibelt og vernet mot oppsigelser og bruk av overtid bør svekkes; det bør satses sterkt på utdanning og forskning som næringslivet trenger; og infrastruktur, som kraftverk, flyplasser, havner og veier, må tilfredsstille næringslivets behov.

Disse fem rådene kan kalles «kravene om like gode rammebetingelser for innenlandske bedrifter som for utenlandske». Jeg forkorter det til «rammebetingelseskravene».

Offentlig fattigdom betyr at statens og kommunenes inntekter – eller i alle fall inntekter myndighetene synes de kan bruke – ikke er store nok til at de kan løse sine oppgaver på en akseptabel måte.

Hvis Norge skal være et attraktivt land for lokalisering av næringsliv må ifølge Holdenutvalget blant annet rammebetingelseskravene til skattenivået, utdanningen, forskningen og infrastrukturen tilfredsstilles. Men skattene er det offentliges viktigste inntektskilde, og rammebetingelseskravet til skattenivået setter en grense for hvor høye de innenlandske skattene kan bli. Samtidig vil kravene til forskning, utdanning og infrastruktur øke utgiftene. Vi kan derfor konkludere slik: Offentlig fattigdom er uunngåelig hvis det langt på vei er fri flyt av kapital mellom Norge og andre industriland.

Utbygging av velferdsstaten?

Regjeringen kan heller ikke både oppfylle løftet om utbygging av velferdsstaten og løftene om EØS-avtalen og skattenivået.

EØS-avtalen. I Soria Moria‑erklæringen heter det at Norge fortsatt skal være tilsluttet EØS‑avtalen. Det innebærer blant annet stor grad av fri kapitalflyt mellom Norge og EU. Hvis denne delen av erklæringen skal oppfylles, må Norge som nevnt være et attraktivt land for lokalisering av næringsliv. Jeg har alt vist at dette vil føre til forsatt offentlig fattigdom i Norge.

Skattenivået. Sett at Norge istedenfor går ut av EØS. Da kan vi blir kvitt den offentlige fattigdommen dersom regjeringen øker skattenivået betydelig. I Soria Moria-erklæringen står det imidlertid at skattenivået i kommende stortingsperiode skal være slik det var i 2004. I 2004 var ikke skattene høye nok til å forhindre offentlig fattigdom.

Velferdsstaten. I Soria Moria-erklæringen loves også en omfattende utbygging av velferdsstaten: Fattigdom skal avskaffes; det skal bli full barnehagedekning; det skal innføres en maksimalpris for barnehageplass, og den skal bli gradvis lavere; det kal bli flere lærere i barneskolen; og omsorgen for de eldre skal bli bedre. Det vil føre til store utgifter for staten. Den offentlige fattigdommen vi må regne med i årene framover, gitt at løftet om EØS‑avtalen og/eller løftet om skattenivået opprettholdes, vil gjøre det umulig for regjeringen å innfri alt dette.

Et forbehold er imidlertid nødvendig. Under det økonomiske systemet som danner rammen for den økonomien i Norge, bestemmes utviklingen blant annet av det som skjer i internasjonale markeder som den norske regjeringen ikke har styring over. Sett at de internasjonale konjunkturene forblir meget gode i hele denne stortingsperioden. Det vil føre til at statens og kommunenes økonomi blir så mye bedre at en del velferdsordninger kan forbedres. I så fall kan kanskje regjeringen i 2009 hevde at løftene i Soria Moria-erklæringen er innfridd. Men det betyr ikke at regjeringen med rette kan hevde at den har sørget for at de ble innfridd. Det vil være riktigere å si at den deler æren for forbedringene med de gode konjunkturene.

Betydelig lavere arbeidsløshet?

Et av kapitlene i Soria Moria‑erklæringen heter «Et arbeidsliv med plass til alle». Der sies det at «Kampen mot arbeidsledighet og for et inkluderende arbeidsliv er et hovedmål i vår politikk». Det som blir kalt ett hovedmål, er i virkeligheten to mål. Det ene er å redusere samlet arbeidsløshet i Norge, det andre å gjøre arbeidslivet inkluderende. Selv om jeg er for et inkluderende arbeidsliv, skal jeg her konsentrere meg om mulighetene for å redusere samlet arbeidsløshet.

I erklæringen fra Soria Moria tallfester ikke Ap, Sp og SV hvor mye de kan klare å redusere arbeidsledigheten. Men jeg antar at «kampen mot arbeidsledighet… er et hovedmål for vår politikk» betyr følgende: Den nye regjeringen mener at den kan påvirke omfanget av ledigheten, og den lover å bruke denne påvirkningsmuligheten til å sørge for at ledigheten blir betydelig lavere.

I Soria Moria-erklæringen nevnes et bredt spekter av virkemidler som skal brukes i kampen mot arbeidsløshet. Det skjer i kapitlene om arbeidslivet, økonomisk politikk, næringspolitikk og kapitlet om barn, utdanning og forskning. Jeg skal dele virkemidlene i fem grupper.

Den første inneholder forslag om å foreta utredninger eller gjøre andre ting som i beste fall kan gi nyttige resultater på noe sikt.

Den andre inneholder tiltak som får betydning for omfanget av arbeidsledigheten allerede de nærmeste årene, men som er formulert slik at det er umulig å vite hva de innebærer. Her er et eksempel: Det sies at i pengepolitikken skal både inflasjon, kronekurs og sysselsetting tillegges vekt.

Den tredje gruppen omfatter økonomisk støtte til private bedrifter, blant annet til startkapital og til investeringer. Både offentlig fattigdom og de begrensningene på Norges handlefrihet som følger av EØS‑avtalen, gjør at virkningene av tiltak i denne gruppen kommer til å være små.

I den fjerde gruppen plasserer jeg de tiltakene det siktes til med dette utsagnet i erklæringen: «Offentlig eierskap til viktige bedrifter skal sikres, og eierskapet skal brukes blant annet til å nå politiske mål.» Det tenkes antakelig på bedrifter som Statoil og Norsk Hydro, og lav arbeidsløshet er sannsynligvis et av de politiske målene. Men langt fra alle med behov for nye jobber vil kunne finne dem i Statoil, Norsk Hydro eller andre foretak som eies av det offentlige. For øvrig vil det offentlig eierskapet antakelig først og fremst bli brukt til å forsvare eksisterende jobber, ikke til å skape nye jobber.

Den femte gruppen består av tiltak for å gjøre arbeidslivet inkluderende, og å redusere arbeidsledigheten blant ungdom, langtidsledige, yrkeshemmede og innvandrere. Her er et eksempel: Det skal opprettes en tiltaksgaranti for langtidsledige som har vært ledige i to år, slik at alle disse får arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak. Offentlig fattigdom kommer til å begrense bruken av tiltakene i denne gruppen. Men for å få pekt på visse viktige forhold skal jeg likevel forutsette at de vil bli brukt i betydelig utstrekning. Tiltakene i denne gruppen vil uten tvil redusere arbeidsløsheten i de gruppene tiltakene rettes mot. Virkningen på den samlede arbeidsløsheten er imidlertid usikker. En mulighet er at tiltakene ikke bidrar til å endre tallet på arbeidsplasser, og derfor heller ikke reduserer arbeidsledigheten, men at dem tiltakene er rettet mot rykker fram i køen av de arbeidssøkende, og at mange av dem får jobber de ellers ikke ville ha fått. Samtidig vil mange andre ikke få jobber de ville ha fått dersom tiltakene ikke hadde blitt brukt.

Teori trengs.

Effekten av tiltak som brukes for å redusere arbeidsløsheten, avhenger av hva som er årsaken(e) til ledigheten. Partiene bak Soria Moria‑erklæringen burde derfor ha startet drøftingene av arbeidsledigheten med å gjøre rede for sin oppfatning av hva årsaken(e) er. Sagt på en annen måte: De burde først ha gjort rede for hvilen teori de vil bygge på. Deretter burde de ha gjort rede for de tiltakene de vil bruke. Til slutt burde de ha argumentert for at disse tiltakene vil føre til betydelig lavere ledighet hvis den teorien de bruker gir en treffende beskrivelse av virkeligheten.

Ettersom Soria Moria‑erklæringen sier lite om hva teorien bak tiltakene i den femte gruppen, er, skal jeg prøve å finne fram til den selv. Så langt jeg kan bedømme må den bestå av to deler. For det første at det er «forhold knyttet til dem som ønsker arbeid» som er årsaken(e) til den nåværende arbeidsløsheten i Norge. Derfor bør sysselsettingspolitiske tiltak rettes mot dem, og ikke for eksempel mot hva eierne av private bedrifter er opptatte av. For det andre at sysselsettingspolitiske tiltak ikke behøver rettes mot «vanlige» arbeidssøkere. Det er nemlig ikke noe behov for at de skal få økte muligheter for å skaffe seg arbeid. I stedet bør sysselsettingspolitiske tiltak rettes bare mot grupper av arbeidssøkere som har vansker med å skaffe seg arbeid. Teorien går ut på at hvis myndighetene makter å sørge for at disse arbeidssøkerne får det like lett på arbeidsmarkedet som «vanlige» arbeidssøkere, vil den samlede arbeidsløshet komme ned på et akseptabelt nivå.

Fra begynnelsen av 1950‑årene og fram til begynnelsen av 1970-årene lå arbeidsløsheten på en til to prosent. De senere årene har den ligget på rundt fire prosent. Hva skyldes økningen?

En viktig del av svaret er at produksjonsteknikken er blitt endret så ofte, og de omstillingene som disse endringene krever, har tatt så lang tid, at før man er blitt ferdig med den omstillingen én endring krever, har det skjedd andre endringer som også krever omstillinger. Derfor har det alltid vært halvveis gjennomførte omstillinger, det vil si omstillinger som allerede har ført til tap av arbeidsplasser, men der man ennå ikke har rukket å skape nye arbeidsplasser som kan erstatte dem som er gått tapt.

Denne typen ledighet kan vi kalle omstillingsledighet. Den har økt fordi det i høyere grad enn tidligere er blitt slik at den som skal utføre en

bestemt type arbeid, må ha kvalifikasjoner som de fleste ikke har.

En stor del av dagens arbeidsledighet er omstillingsledighet, derfor må vi ta med omstillingsledigheten i en teori som skal kunne være et godt grunnlag for å finne fram til virkemidler som i løpet av de neste fire årene kan føre til betydelig lavere ledighet. Men det er ikke gjort på Soria Moria.

Som nevnt loves det i Soria Moria‑erklæringen en omfattende utbygging av velferdsstaten. De tiltakene som nevnes i den forbindelse tar ikke sikte på å redusere arbeidsløsheten. Men hvis løftet skal realiseres, må det opprettes nye jobber i stat og kommuner. En «bivirkning» av disse nye jobbene vil være at de bidrar til lavere ledighet.

Hvor sterk denne bivirkningen blir, avhenger av hvor sterkt offentlig fattigdom kommer til å begrense utbyggingen av velferdsstaten.

Konklusjoner.

Ut fra det som er pekt på foran, følger: Sett at regjeringen i kampen mot arbeidsløsheten bare bruker tiltak som er nevnt i Soria Moria‑erklæringen. I så fall kommer ikke løftet i denne erklæringen om betydelig lavere arbeidsløshet i 2009, til å bli oppfylt.

Regjeringen står overfor dette valget: Den kan oppfylle løftet om EØS‑avalen og/eller løftet om skattenivået. Gjør den det, kan den ikke oppfylle løftet betydelig lavere arbeidsløshet. Eller den kan bryte både løfter om EØS‑avtalen og løftet om skattenivået. I så fall kan den oppfylle løftet om betydelig lavere arbeidsløshet.

Nok et forbehold er nødvendig. Sett at de internasjonale konjunkturene kommer til å være meget gode i hele denne stortingsperioden. Det vil i så fall føre til arbeidsløsheten bli lavere i Norge selv om løftene om EØS‑avtalen og skattenivået oppfylles. Kanskje blir arbeidsløsheten redusert så mye at regjeringen i 2009 kan hevde at arbeidsløshetsløftet i Soria Moria-erklæringen er blitt oppfylt. Igjen ville det være de gode konjunkturene, og ikke regjeringen alene som stod for endringene. Det ville være ryddigst at regjeringen i så fall delte æren med de gode konjunkturene.

Kronikk av Fritz C. Holte, Professor i sosialøkonomi, Fritzch@online.no

På grunn av kompleksiteten i det som er sagt i dette innlegget, begrunnes ikke alle påstandene. For utfyllende begrunnelser, se Fritz Holtes bok Ways out of International Market Liberalism. Den er lagt ut på internett: www.fritzholte.com/book.

---
DEL

Legg igjen et svar