De rike og mektige teller mer

Evangelikerne har ikke så stor innflytelse som man skulle tro.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Er George W. Bush mannen som skal oppheve det hevdvunne skillet mellom religion og stat i USA? I den amerikanske Bill of Rights fra 1787 heter det: «Kongressen skal ikke stifte noen lover vedrørende religionens stilling, ei heller forby dens frie utøvelse.» Men den sittende presidenten er mannen som mer enn noen før ham har ført religionen inn i politikken. Det gjelder form; med bilder av Bush med foldede hender i mange offentlige sammenhenger. Men det gjelder definitivt også innhold.

George W. Bush er en mann for de konservative kristne. Han har gitt dem konsesjoner i forhold til viktige verdispørsmål som bønn i skolen, forsvar av kjernefamilien, støtte til trosgrupper og utnevning av kristne dommere. Han bruker statsapparatet til å filtrere moralske holdninger nedover i samfunnet. Utdanningsdepartementet maner til avhold i seksualopplysningen; helsedepartementet bruker velferdssystemet til å fremme ekteskap og «ansvarlig» farskap.

Andre spørsmål går også til hjertet av de kristne kampsakene. Bush er imot stamcelleforskning, imot homofilt ekteskap, og imot støtte til internasjonale organisasjoner som fremmer abort i andre land. Han har derimot ikke forsøkt å gjøre noe med den egne, liberale abortloven. Og forsøket på å forby ekteskap mellom mennesker av samme kjønn kan fort strande på de voldsomme kravene som stilles for å kjøre igjennom et spesifikt, føderalt grunnlovsforbud mot dette.

Likevel er de kristne konservative den velgergruppen som kommer til å gå til republikanerne i dette valget. Det vil si; hvis de i det hele tatt stemmer.

Stort potensiale

Presidentens forhold til den kristne høyrefløyen, eller den kristne fløyen i det hele tatt, er ikke så enkel som det later til. For eksempel har mange kristne organisasjoner gått sterkt ut mot støtten til trosgrupper fordi de frykter statlige krav til virksomheten. Og den pågående striden mellom Pat Robertson i Christian Coalition – han sier Bush forsikret ham om at amerikanske soldater ikke ville dø i Irak, mens presidenten nekter for å ha snakket med ham – viser at forholdet ikke alltid er hjertelig.

Det betyr ikke at kristen-høyre har noen intensjoner om å svikte republikanerne i dette valget. Robertson sier fortsatt han støtter Bush fullt og helt.

Problemet for George W. Bush er ikke de konservative kristne i snever forstand, som etter alle solemerker vil gå til republikanerne. Problemet er de andre kristne velgergruppene, hvis potensiale republikanerne ikke tidligere har klart å mobilisere.

Og potensialet er enormt.

Ta for eksempel følgende fakta: de evangeliske protestantene utgjør under dette valget en firedel av alle velgerne. Katolikkene ligger på omtrent det samme. I en såpass jevn valgkamp som det man har nå, må Bush mobilisere disse velgerne. Det er en erkjennelse fra forrige valg, da fire millioner evangeliske kristne rett og slett satt hjemme..

Den erkjennelsen forsterkes av det faktum at de religiøse velgerne er enda viktigere i svingstatene enn de er i landet som helhet. I stater som Missouri, Iowa, Ohio og Pennsylvania utgjør de såkalte born-again christians henholdsvis 36 prosent, 30 prosent, 27 prosent og 22 prosent av velgergrunnlaget. Dette er stater som er delt mellom økonomiske og verdibaserte interesser. I forhold til den økonomiske utviklingen burde de stemme Kerry, men i forhold til kulturelle verdier burde de stemme Bush.

Tallene viser at Bush har klart å slå igjennom hos disse velgerne; som enten satt i sofaen forrige gang eller som tradisjonelt har stemt demokratisk. 51 prosent av «gjenfødte kristne» identifiserer seg med republikanerne mot bare 22 prosent som sier de føler tilhørighet til demokratene. Blant katolikkene sier 54 prosent at de vil stemme republikansk, mens bare 36 prosent vil stemme på Kerry.

Det er et sjokk for demokratene, som så solid oppslutning blant katolikkene da John F. Kennedy ble valgt til president. Men katolikkene har i økende grad gått til høyre. Og dette er ikke det eneste sjokket for demokratene under denne valgkampen.

Ønsker bredere appell

Problemet for Bush er at han så til de grader identifiseres med de protestantiske fundamentalistene. Derfor har han prøvd å utvide sitt religiøse velgergrunnlag til også å omfatte de andre trosretningene. Det betyr en offensiv på tre fronter. Han vil vinne inntog ikke bare hos de mer radikale religiøse gruppene, som evangelikerne, men også hos de moderate. Han vil ikke bare ha protestanter, men også katolikker og muslimer. Og han vil ikke bare ha hvite, anglo-saksiske kristne men også de svarte.

Resultatet er slående, hvis man skal tro tallene. Han har allerede protestantene og katolikkene, men frir nå til muslimene og jødene. Han har allerede de hvite kristne, men driver en effektiv – og tildels vellykket – kampanje overfor svarte kirkesamfunn med det resultat at en rekke afrikansk-amerikanske pastorer har sluttet opp om ham. Han har på mange måter de radikale religiøse, men legger nå innsatsen inn hos de moderate religiøse innenfor alle grupper.

Det betyr ikke nødvendigvis at han vil vinne valget på de religiøse stemmene. Millioner av evangelikere kan fortsatt velge å sitte hjemme på valgdagen. Og den voldsomme satsingen på de kristne velgerne kan føre til en «backlash» – han kan rett og slett miste sekulære stemmer i andre enden.

For katolikken John Kerry er det likevel et tegn i tiden at katolikkene går til Bush. Demokratene har større vanskeligheter med å fokusere på religion enn det republikanerne har, fordi deres velgermasse er splittet i en sekulær og en moderat religiøs del med helt ulikt syn på sosiale spørsmål.

I økende grad blir demokratene et sekulært parti, mens republikanerne blir et religiøst. Det er del av den kulturelle splittelsen man ser i USA i dag. John Kerry er og blir en «Massachusetts-liberaler» med synkende grasrotstøtte blant «sine egne» og absolutt ingen tillit hos de gjenfødte kristne.

I ettertid er det blitt oppsummert at Kerry tapte mye på fraværet av religiøs retorikk og religiøse kampsaker tidlig i valgkampen. Etterpå har han prøvd å ta det igjen, ikke minst ved en offensiv rettet inn mot de svarte kirkemiljøene som Bush prøver å overta. Men Kerry trives mer med sekulære fakta enn med religiøs inderlighet. Og han er for fri abort og for stamcelleforskning.

En av flere pressgrupper

Én ting er viktig i alt dette. De kristne i USA er en sterk fløy. Men de evangeliske protestantene – som oppfattes som presidentens virkelige kristne base fordi Bush jo er metodist – er ikke så sterke som de engang var. De er en pressgruppe, men de er bare en av mange. De er ikke i ferd med å overta hele landet.

Om Bush kan man lage mange konspirasjonsteorier. Han er for eksempel i lomma på den saudi-arabiske kongefamilien. Han er i lomma på Big Business, Halliburton og den farmasøytiske industrien. Han er i lomma på oljeindustrien, den jødiske lobbyen og de nykonservative. Han er i lomma på den tradisjonelle industrien som har fått svære subsidier og som har sluppet miljøtiltak. Og han er visstnok i lomma på evangelikerne.

Men fortsatt er det sånn at klassetilhørighet og økonomisk rikdom er viktigere for republikanernes valgseier. Hvis republikanerne skulle miste de rike og mektige, ville de tape fire prosentpoeng nasjonalt mens det å miste evangelikerne bare utgjør halvparten av det.

Det er en sannhet i USA, blant de som forsker på det, at religiøs konservatisme ikke alltid samsvarer med politisk konservatisme. Legg dette til det faktum at medlemstallet blant evangeliske trosgrupper faktisk går ned, og at bevegelsen fortsatt ikke har kommet seg etter nederlaget på 80- og 90-tallet, så har man et annet bilde av det kristne USA enn det som slår igjennom akkurat nå.

Etter Monica Lewinsky-affæren trodde mange at evangelikerne, som var den bevegelsen som drev kulturkrigen på den tiden, ville strømme til urnene og stemme ut demokratene. Men mange av dem satt hjemme. Det som blir spennende under dette valget, er hvor mange som vil gjøre borgerplikten denne gang. Det kan hende folk har overvurdert innflytelsen fra det kristne, karismatiske USA.

---
DEL

Legg igjen et svar