De nye miljøbyene

Er det mulig å få en storby miljøvennlig? Utenfor Shanghai gjøres det avanserte forsøk på å lage en selvforsynt økoby. Av Ola Wong, Shanghai, Kina

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I år 2007 passerer menneske-heten en historisk grense. For første gang kommer halvparten av jordas befolkning til å bo i byer, ifølge FN-organet Habitat. Habitat advarer om at nesten en av tre byboere lever i slum.

Mens Europa, Nord-Amerika og Latin-Amerika hadde sin største urbaniserings-

periode på midten av 1900-tallet, får vi nå den raskeste tilveksten fra Asia og Afrika. Raskest urbanisering har Afrika sør for Sahara, fulgt av Sørøst-Asia og Øst-Asia. Andelen kinesere som bor i byer har steget fra 17 prosent i 1978 til 42 prosent i 2005.

Foran med godt eksempel

– Kineserne beveger seg i en retning der de forbruker like mye energi som vi gjør i Vesten. På samme måte som oss suser de rett inn i en konflikt om naturressurser og klimakatastrofe, sier Dennis Pamlin, leder for miljøorganisasjonen World Wildlife Funds (WWF) handels- og investeringsarbeid i Asia.

Pamlin mener verden har en fantastisk mulighet til å forvandle Kinas urbanisering til en modell for resten av verden.

– Om vi lar den kinesiske urbaniseringen bli en motor når det gjelder utviklingen av bærekraftige løsninger, så blir det mulig å håndtere de to milliarder menneskene flere som kommer til i byer fram til 2030. Økonomi og bære-

kraftighet må gå hånd i hånd.

I år 2003 skrev to kinesiske forskere en artikkel med den profetisk klingende tittelen: «Hva verden kommer til å tjene på Kinas vekst i de kommende 20 årene.» Der beskriver de hvordan Kinas utvikling drives av tre regioner langs østkysten: Perleflod-deltaet i sør, Beijing-Tianjin-Bohai-regionen i nord og Chang-deltaet i midten.

«Vi kommer i løpet av de neste 20 årene til å se framveksten av tre enorme ‘urbane sfærer’ som står for fem prosent av Kinas landmasse, og 20 prosent av landets befolkning, men som produserer 65-70 prosent av landets brutto-

nasjonalprodukt. Takket være drakraften fra disse enorme urbane kraftverkene, kommer det sentrale og det vestre Kina til å skape sine egne bybelter,» skrev de i China Business Review.

Samtidig pekte de på at mens halvparten av landets befolkning stiger inn i disse høyt

utviklede, urbane omgivelsene, lar man den utarmede økologien mange steder i Kinas enorme landområder hvile og innhente seg. Forskerne mente miljøgjelden som har bygget seg opp over tusenvis av år gradvis kan begynne å tilbakebetales.

De har et poeng: Nesten alle studier viser at det er lettere å løse miljøproblemer når mennesker bor i byer.

Middelklassen et problem

Men her finnes et meeen som er like langt som en bilkø i Beijing. Middelklassen i Kinas byer lever i et forbrukersamfunn etter vestlig modell. De store leilighetene deres varmes opp, kjøles ned og lyses opp av forurensende kull. Allerede til neste år kommer Kina antakeligvis til å gå forbi Japan og bli verdens nest største bilmarked.

I 2020 vil 300 millioner flere kinesere ha flyttet inn i byene, i tillegg til de 560 millionene som allerede bor der. Kina kommer da ifølge landets planer til å være et xiaokang shehui, et middelklassesamfunn.

En vanligvis miljøbevisst europeer trenger ikke å sitte mange timene og se på smoggen i den nevnte bilkøen, før han begynner å stille spørsmål ved verdien av å ha installert energisparende dusjhode der hjemme. Og det mylderet av et aktivt sivilsamfunn – miljøorganisasjoner, ildsjeler og treklemmere – som krevdes for å dyrke fram miljøbevissthet i Vesten, tolereres knapt i Kina. Altfor aktive pressgrupper kan fort utvikle seg til å bli en utfordring for det styrende kommunistpartiet.

Moderne med miljø

Bærekraftig utvikling har utviklet seg til å bli det siste politiske moteordet i Beijing. Nå må nye biler tilfredsstille krav om energieffektivitet som er strengere enn de har i USA. Sentrale myndigheter har satt ned foten for å gi tillatelse til store, arealkrevende bolighus og for eksempel golfbaner. Byggeboomen av store luksusleiligheter har blitt regulert. Nesten hver eneste by i Kina har en eller annen for plan for å bygge «økobyer» – selv om disse planene i

mange av tilfellene er å regne som tomt snakk.

– Kina står foran et viktig veivalg. Skal vi velge Vestens modell? Eller skal vi velge en lurere tilnærming og ta kontroll over utviklingen? Det finnes en vilje til endring. Men dessverre skjer det ikkes ennå, sier Zhao Min, bestyrer ved Institutt for byplanlegging ved Tongji-universitetet.

I Shanghai pågår det kanskje mest avanserte forsøket med økoby. Der planlegges byggingen av Dongtan på Chongming-øya ved Changelvas utløp. Målet er en selvforsynt by med en mer kompakt infrastruktur og forminsket avfallsproduksjon og energiforbruk. I beste fall resulterer dette i et forurensingsnøytralt bymiljø som ikke bidrar til drivhuseffekten. Bensin- og diseldrevne kjøretøy kommer til å være forbudte. Transport kommer i stedet til å skje på soldrevne båter og brenselcelledrevne busser. Initiativtakerne håper at det kan bli en modell for resten av verden.

Zhao Min mener imidlertid at Dongtan kommer til å skade følsomme våtmarker i området, områder som er hjem for sjeldne fiske- og fuglearter.

– Miljøhensyn er bare en maske eiendomsutviklerne bruker for å få politisk støtte. Om man vil beskytte økologien der, er det best å ikke bygge noe som helst! sier han.

Han mener det finnes nok av arealer rundt Shanghai til å skape en økoby uten at uberørt natur blir rammet.

Voldsomme prosjekter

Shanghai har valgt en modell for urbanisering som kalles en «blomsterby». Det bygges ni «nye byer» rundt den gamle bykjernen. Utenfor det bygges 60 småbyer og 600 satelittbyer til disse igjen. Shanghai vokser dermed ikke ukontrollert ut fra sentrum. Med flere nye byer kan man eksperimentere med ulike plan- og boløsninger. En miljøby burde kunne passe bra inn i dette konseptet, sier Zhao Min, men han tviler på at det kommer til å bli noe av planene for Dongtan. Ledere på høyt plan er motstandere av det, sier han.

– I Kina snakker alle om bærekraftig

utvikling, men når det kommer til stykket og blir snakk om penger, går alltid byggherrene etter det billigst mulige, sier Eva Wang.

Hun driver etter mange år i USA arkitektfirma i Shanghai, og har tegnet planene for flere småbyer i Chang-deltaet, blant annet bolig-

området Jingwei Urban Oasis i Shanghai, som har fått pris fra Unesco og miljødepartementet.

Eva Wang synes at myndighetene tar

miljøutfordringene alvorlig nok, men når så prosjektene kommer til entreprenørene, forsvinner miljøtankene i jakten på å kutte kostnader.

– Myndighetene vil virkelig skape bærekraftig utvikling, men de vet ikke hvordan. Eiendomsselskapene bryr seg bare om det i markedsføringen sin, sier Eva Wang.

– Jeg forsøker å foreslå energisparende

løsninger, som markiser for å senke

temperaturen inne eller doble vinduer, men det forkastes alltid. De vil bare ha kjappe gevinster, sier hun.

Flere på banen

Dennis Pamlin mener miljødepartementet i Kina er tannløst. Skal det komme kraft i løftene, må også handels- og næringsdepartementene bli inkludert, mener han.

WWF jobber for å få perspektiver på ressurseffektivitet og analyser av bærekraftighet inn i de pågående handelsforhandlingene mellom EU og Kina.

Det er likevel langt igjen. Som Pamlin forteller: Mange i Kina om alt snakket om miljø og bærekraftighet er en måte å sørge for at Kina forblir i fattigdom, siden livsstilen i Vesten er så mye mer skadelig for miljøet enn det kinesernes gjennomsnittsliv er.

Oversatt av Gro Stueland Skorpen

post@nytid.no

---
DEL

Legg igjen et svar