De intellektuelles rolle

Når norske forfattere blir en del av et kommersialisert medie-sirkus og manifestasjoner av etablerte meninger, vil kraften i radikal og utfordrende tenkning kunne bli borte.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I sin velskrevne introduksjon til fredsforskning, «Peace by Peaceful Means» (London: Sage Publications 1996) skiller Johan Galtung mellom tre typer av vold: direkte, strukturell og kulturell vold.

Direkte vold er fysisk eller militær vold, strukturell vold finner vi i urettferdige økonomiske eller politiske strukturer, mens kulturell vold er knyttet til kulturelle symboler, mentaliteter og ideologier som kan legitimere de to andre typer av vold. Kulturell vold finner vi i de internaliserte bevisste eller ubevisste forestillinger, i media og kunstneriske uttrykk. Galtung synes å hevde at våre tankesett ofte er svært illegitime og kan underbygge politisk, sosial og militær urettferdighet. Dette er den kulturelle vold – vår kulturs destruktive sider.

Kulturens patologi

Galtungs ide er at en kultur kan være patologisk, akkurat slik et individ kan være det. En kultur kan behøve terapi, og dens tendenser til vold må avsløres og transformeres.

Flere tenkere har vært inne på liknende ideer. Marx vektla at ideologi ofte kan være et redskap for å bevare makt, og hevdet at filosofene ikke bare skal søke å beskrive denne virkeligheten, men også å forandre den.

Tilsvarende tanker finner vi hos den italienske marxisten Antonio Gramsci. Gramsci utviklet tanken om det kulturelle hegemoni. Han hevdet at det kulturelle hegemoni og de rådende ideologier i tiden kan hjelpe politiske og økonomiske eliter å fastholde sin makt. Også hos tenkere som Nietzsche og Foucault finner vi et forsøk på å diagnostisere samfunnets dypkulturelle tilstand. Foucault var for eksempel opptatt av forholdet mellom kunnskap og makt, og mente at hva som regnes som kunnskap innenfor samfunnet er knyttet til maktrelasjoner.

En fellesnevner for denne tradisjonen er tanken om at samfunnets konvensjoner ikke ukritisk kan aksepteres, men tvert om ofte må utfordres av de intellektuelle. Med referanse til Galtung: Marx, Gramsci, Nietzsche og Foucault synes alle å ha anerkjent eksistensen av den kulturelle vold eller hva vi kan kalle samfunnets dypkulturelle patologi.

Eksempler på kulturell vold

Dersom vi følger Galtung (1996) kan følgende eksempler på kulturell vold nevnes: ideologi, kosmologi, språk, vitenskap, kunst og religion. La meg ta et par eksempler for å illustrere dette:

Ideologier er de tankesystemer vi bruker til å forstå samfunnet og til å uttrykke våre sosiale verdier. Et eksempel på en ideologi som mange vil kunne si er kulturelt voldelig og kan underbygge urett er ny-liberalisme. Ny-liberalismen griper tilbake til den tidligere liberalismens ide om frihet og at statens inngrep må minimaliseres. Men i dag kobles denne ideologien til et globalisert fritt marked, hvor noen sitter på enorme rikdommer, mens andre blir utbyttet. Ny-liberalismen fungerer således som en ideologisk våpendrager for det mange i dag kaller globalisering – global frihandel hvor de fattige taper mens de rike vinner.

Også religion kan misbrukes til å forsvare urett. Personlig tror jeg det finnes enormt positive ressurser for menneskene i religion, men det forhindrer ikke at religion kan bli en del av den kulturelle vold. Den amerikanske utenrikspolitikken kan for eksempel betegnes som en «teologi med andre midler».

Både George W. Bush og Colin Powell har offentlig hevdet at USA er en nasjon utvalgt av Gud, og et religiøst begrunnet mandat kobles i USA ofte til en retorikk om «demokrati og frihet». Når religionen misbrukes til å begrunne rollen som verdenspoliti og militære intervensjoner, ser vi at religionen kan bli gjort til kulturell vold.

Flere typer av klassifikasjoner kan trolig lages. Det finnes en rekke typer av kulturell vold og diskriminerende praksiser, som: rasisme, etnosentrisme, xenofobi (fremmedfrykt), ideologier som bidrar til undertrykkelse av svake, syke eller andre dårlig stilte grupper i samfunnet.

Slike kulturelle systemer og symboler kan systematisk fremme menneskelig lidelse. Vi konfronteres daglig med kulturell vold gjennom fjernsyn, radio, musikk og til og med våre utdanningsinstitusjoner. Hva som kvalifiserer som kulturell vold kan selvsagt debatteres. Men det er uansett viktig å slå fast at den kulturelle volden er farlig fordi den forteller oss at vold, diskriminering og urettferdighet er ok: den normaliserer det som kan øke menneskelig lidelse.

De intellektuelles rolle

Problemet med kulturell vold er at den ofte er oss ubevisst, og trenger å klargjøres og bevisstgjøres. Rasisme, etnosentrisme, xenofobi og elitisme kan og bør adresseres av intellektuelle.

Den kulturelle volden som er beskrevet i forrige avsnitt er knyttet til menneskets mentale evner (hva enten det bevisste eller ubevisste): Det dreier seg om ideer, vitenskap og kulturelle uttrykk som kan være katalysatorer for undertrykkelse, og nettopp derfor er de intellektuelles dissidens så viktig. De intellektuelle har for eksempel et spesielt forhold til språk, vitenskap og ideer, og således er deres bidrag uvurderlige.

Den egenskapen som kreves mer enn noe annet av intellektuelle for å kunne utfordre dypkulturell kynisisme og sosial urettferdighet, er autonomi. «Whoso wants to be a man, must be a non-conformist», skrev den amerikanske essayisten Ralph Waldo Emerson. Emersons grunnleggende tanke var at non-konformitet, dvs autonomi og uavhengighet, er en fundamental menneskelig egenskap og at dette skulle reflekteres i det intellektuelle liv. I motsetning til mye av samtidens norske medieverden, mente han at det å tro på ens egen kritiske tenkning er fundamentalt, mens hva andre mener eller hva som er borgerlig korrekt ikke må styre de intellektuelle.

Hvis ikke intellektuelle til en viss grad kan være non-konforme, dvs av og til utfordre og gå utenpå samfunnets normer, vil de ikke stå som utfordrere til makten og tidens ideologier og praksiser. Når for eksempel norske forfattere blir en del av et kommersialisert medie-sirkus og manifestasjoner av etablerte meninger, vil kraften i radikal, utfordrende og transformativ tenkning kunne bli borte. De kritiske intellektuelle derimot er motstykket til homo bureaucraticus: de utfordrer konvensjonalisme, og stiller spørsmål der andre tier.

De intellektuelles rolles blir da å bruke ideer og ord til å utfordre det bestående. I Norge kan man ha inntrykk av at det er få forfattere eller akademikere som driver på denne måten, men i både Frankrike og USA er det en tradisjon for dette. Den intellektuelle har alle de kognitive redskaper til rådighet i kampen for sosial og eksistensiell transformasjon: språkets kreativitet, analytiske resonnementer, fakta som tidligere har vært underslått, og idehistoriens tanker som om og om igjen kan aktualiseres. Med empati og innlevelse kan den intellektuelle forsøke å re-beskrive verden, gi oss nye perspektiver og nye visjoner. Og ved å aktualisere teori kan de kaste lys over våre politiske og dypkulturelle skyggesider.

Ord er våpen

Ikke glem at ord er våpen, sier den radikale tenker Subcomandante Marcos. Gjennom mange år har han brukt sine litterære talenter til å være en kritisk stemme for de undertrykte zapatistaene i Mexico. Marcos skriver:

«Intellektuelle har vært en del av samfunnet siden menneskets begynnelse. Deres arbeid er analytisk og kritisk. De ser etter sosiale fakta og analyserer evidens for og imot, leter etter det flertydige – åpenbarer det som ikke er opplagt – noen ganger til og med det som er motsatt av hva som virker opplagt. Disse profesjonelle kritikerne er en slags uforskammet samvittighet for samfunnet. De er non-konformister, uenige med alt»

De intellektuelle har mulighet til å forandre, ikke bare til skape seg en karriere. USAs fremste offentlige kritiker, Noam Chomsky, forteller at da han bestemte seg for å gå imot Vietnam-krigen og engasjere seg i system-kritikk, visste han at det ikke var noen vei tilbake og han visste at det ville medføre offer.

Chomsky har i årevis gått imot den amerikanske utenrikspolitikk og anti-demokratiske strukturer. På tross av at Chomsky regnes som en av verdens ledende intellektuelle i dag, er han uglesett av store deler av the establishment i USA, og slipper sjelden til i store medier som CNN eller New York Times. Vi ser dermed at det å være en kritisk intellektuell kan innebære mer enn å skape seg et navn eller å forsøke stige i anerkjennelse. Det innebærer å våge å tale sannhet der andre tier, det innebærer å stille de ubehagelige spørsmål der det skulle være nødvendig.

Den kritiske intellektuelle som en Sokrates på det postmoderne agora – de uventede og kritiske spørsmål stilles, til beste for oss alle. Ikke glem at ord også er våpen!

---
DEL

Legg igjen et svar