De fattigste er fortsatt svarte

Det er først og fremst arbeidsledigheten som truer stabiliteten i Sør-Afrika.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Arven etter apartheid er svært synlig. Langs landeveien kommer man først til en hyggelig, blid og velholdt by. Et par kilometer unna ligger townshippen, en salig blanding av velstelt rikdom og nådeløs fattigdom i plankeskur og bølgeblikk. Før 1994 var byen forbeholdt de hvite. De svarte eller fargede var henvist til townshippen. I dag er bildet mer nyansert. Det bor ikke lenger bare hvite i byen, men fortsatt bor det bare svarte i townshippen.

Bafana Hlophe fylte 14 år da apartheid-regimet ble erstattet av en ANC-ledet nasjonal samlingsregjering. Bafana vokste opp i en av townshippene i Ekuruleni – tidligere East Rand. Navnet er endret, men er de sosiale realitetene endret tilsvarende? I Bafanas oppsummering av hvordan det var å vokse opp i en township kommer han innom de fleste utfordringene som Sør-Afrika står overfor – fattigdom, arbeidsledighet, aids, kriminalitet og utdanning.

Mange spør seg om det har skjedd en sosial utvikling og utjamning etter ti år med demokrati. Svaret er ikke enkelt å gi.

Nesten konkurs

Den ANC-dominerte regjeringen som tok makten i 1994 overtok større problemer enn de kunne ane. Mange års internasjonal boikott hadde sendt Sør-Afrika til konkursens rand. De sosiale forskjellene gjorde Sør-Afrika til ett av de landene i verden med størst sprik mellom fattig og rik. Gini-koeffisienten,et mål på forskjellen mellom fattige og rike, lå på 0,68 (hvis den er én har én person all inntekt, hvis den er null har alle lik inntekt). Forskjellen mellom fattige og rike fulgte nesten entydig rasegrensene. De fattigste var blant de svarte og de rikeste var blant de hvite.

I dagens Sør-Afrika har ginikoeffisienten gått ned, ifølge regjeringens egne tall til 0,57. Forskjellene er imidlertid fortsatt store. En hvit mann i formell sektor tjener gjennomsnittlig 7.500 rand i måneden, mens en kvinne i uformell sektor på landsbygda tjener litt over 300 rand.

Har ikke arbeid

Den kanskje viktigste årsaken til de store sosiale forskjellene er å finne i arbeidsledigheten. Ifølge økonomen Miriam Altmann og tall fra Human Sciences Research Council (HSRC) har arbeidsledigheten steget jevnt og trutt siden 1994. Bruker vi en snever definisjon av arbeidsledighet, som forutsetter at personen aktivt søker arbeid, har antall arbeidsløse steget fra 20 prosent til 29,5 prosent. Det er en økning på nesten ti prosentpoeng. Hvis vi bruker en bredere definisjon, har ledigheten steget fra 28,6 prosent i 1994 til 41,5 prosent i 2001.

Det kan hende at forklaringen på disse tallene ikke bare er økende arbeidsledighet, de kan også være et resultat av at forskningsmetodene er blitt bedre. Uansett hvordan statistikken ser ut, er det ingen tvil om at det er høye ledighetstall og at ledigheten har økt.

Et nytt blikk på tallene fra HSRC viser oss store forskjeller mellom hvite, asiater, fargede og svarte. Siden midten av 90-tallet har arbeidsledigheten økt i alle grupper. Imidlertid har den økt minst for hvite. Ledigheten i denne gruppen har ligget på rundt fem prosent i hele perioden. Ledigheten har økt mest for svarte, og var i 2001 på 35,5 prosent etter den snevre definisjonen.

Ifølge regjeringen er 1,5 millioner flere sysselsatt i 1995 enn det var i 2002. Problemet er at antall nye personer som har kommet inn på arbeidsmarkedet er enda større. Dermed har antall arbeidsledige økt mer enn antall sysselsatte.

Bedre fordeling

Hvis fattigdommen og de store ulikhetene skyldes arbeidsledighet og forskjeller i lønnsnivå, trengs ulike strategier for å bekjempe dem. For å gjøre noe med situasjonen til de aller fattigste, må en i tillegg til å skape arbeidsplasser også gjøre noe med de sosiale ytelsene, altså minstesikringen.

For et par år siden la den regjeringsoppnevnte Taylor-komiteen fram en rapport om utviklingen av en omfattende sosial sikkerhet. Komiteen forslo innføring av BIG, eller «basic income grant.» BIG er en universalistisk ytelse til alle landets innbyggere. Ideen var at de som ikke er fattige skal betale tilbake i form av skatt. I begrunnelsen heter det blant annet at det må universalistiske tiltak til for å nå dem som virkelig trenger det.

Størrelsen på BIG ble ikke fastsatt av komiteen, men i diskusjonene har det vært antydet noe over 100 rand i måneden. Dette er ikke et stort beløp, men hvis vi tar i betraktning at mange husholdninger, slik som Bafanas familie, bare har bestemors pensjon på ca. 600 rand i måneden som hovedinntekt, så vil 110 rand per person utgjøre et betydelig tilskudd. BIG ville hatt en innvirkning på ressursfordelingen i landet. Taylor-komiteen forslo en gradvis innføring, hvor en skulle begynne med å utvide barnetrygden til 18 år.

Det er etablert en kampanje som kaller seg «South Africans for a basic income grant.» Bak denne kampanjen står representanter for en allianse av fagbevegelse, kirker, lokalmiljø-organisasjoner og forskjellige sosialpolitiske interessegrupper. Denne alliansen er en av de organisasjonene som kan beskrives under begrepet nye sosiale bevegelser. Noe av det som er interessant med disse, er at det organisatoriske grunnlaget ligner sterkt på det som var ANC sitt eget utgangspunkt. Regjeringen har foreløpig valgt å ikke forholde seg til forslaget om BIG, men har utvidet grunnlaget for barnetrygden noe.

Konturene av velferd

Det finnes ikke noe sosialhjelpssystem i Sør-Afrika, men på regjeringens skryteliste står det at sosiale ytelser nå gis likt til alle, uansett hudfarge. Antallet som mottar en slik ytelse er nå oppe i over fem millioner. Vi begynner med andre ord å se konturene av en velferdsstat. Viktige tiltak så langt er minstepensjon og barnetrygd, samt forbedringer av det offentlige helsevesenet.

Den sørafrikanske menneskerettighetskommisjonen utgir en årlig rapport om økonomiske og sosiale rettigheter. Her analyserer de regjeringens evne til å gjennomføre menneskerettighetene på det sosiale området. Den siste rapporten påpeker på den ene siden viktige ting som er oppnådd sosialpolitisk. På den andre siden viser de også manglene og alt som står igjen før rettighetene som garanteres i den nye grunnloven er gjennomført.

Taylor-komiteen ses i rapporten som en viktig milepæl. Det samme gjelder reform av arbeidsledighetsforsikringen. På den andre siden blir de store sosiale forskjellene beskrevet som et hinder for mange sørafrikaneres rett til sosialhjelp og sosial sikkerhet.

Vann til flere

Regjeringen kan skryte av en rekke viktige forbedringer som ikke minst kommer de fattigste til gode. Tilgang på rent vann har økt. 8,4 nye millioner personer har fått slik tilgang. Tilgang på elektrisitet til belysning er bedret, nye 3,8 millioner personer har fått dette. Det er også bygd et betydelig antall boliger, 1,5 millioner personer har fått «formelle» boliger. Andelen som kan lese og skrive blant 15-24-åringer er oppe i 96 prosent, en økning på tretten prosent i løpet av ti år. «Anti-privatiseringsforum,» en annen sosial organisasjon, påpeker imidlertid at på grunn av privatiseringen er det mange som mister tilgangen fordi de ikke kan betale.

I tillegg til kampen mot fattigdommen og arbeidsledigheten, har to temaer stått sentralt i valgkampen: hiv/aids og kriminalitet. Bafana illustrerer godt hvordan dette er saker som påvirker den enkeltes hverdag. Selv om han kan sies å være en ressurssterk ungdom, har han vært på vei inn i en kriminell løpebane og vært utsatt for et lengre fengselsopphold, for noe politiet etter hvert avslørte at han ikke hadde gjort. Fengslene er overbefolket, og mange blir hiv-smittet. Dømte og varetektsfengslede holdes i samme celle. Bruk av varetekt er summarisk, og måten å unngå det på er å betale kausjon. Det kan ikke de fattige, og de er stort sett svarte eller fargede.

Dermed er fortsatt rettssikkerheten knyttet til rase. Med høy kriminalitet er det imidlertid vanskelig å få forståelse for en mer human kriminalpolitikk. Likevel står kriminalpolitikken også på regjeringens skryteliste. Alvorlig kriminalitet har gått ned.

I bakleksa

Sør-Afrika har fått mye negativ oppmerksomhet for sin aids-politikk. Regjeringen som overtok i 1994 hadde så mange åpenbare utfordringer at innsatsen mot aids kom i bakleksa. Sosiale strukturer som fulgte apartheid sørget for rask spredning av smitten. I dag er Sør-Afrika ett av de verst rammede landene. Ifølge UNAIDS er ca. tyve prosent av aldersgruppen 15-49 år hiv-smittet. Innsatsen mot aids er mangedoblet de siste årene, og det gjøres et betydelig forebyggende arbeid.

Den store diskusjonen i Sør-Afrika har handlet om det offentlige helsevesenets utdeling av medisiner. Nå er omsider dette i ferd med å komme på plass, etter mye nøling fra helseministeren som har vært mer opptatt av helsekost enn av medisiner i kampen mot aids. Pådriver har vært Treatment Action Campaign, en annen av de sosiale bevegelsene.

Jevn økonomisk vekst

Alister Sparks er en internasjonalt anerkjent sørafrikansk journalist. Han mener at det sørafrikanske underet er større enn vi kan forestille oss. Han hevder at utgangspunktet i 1994 var svært dårlig. De internasjonale rammebetingelsene har ikke vært gode i de årene som har gått. Likevel har landet hatt jevn økonomisk vekst.

Selv om det har skjedd forbedringer på en rekke områder, har veksten ikke vært stor nok til å løfte de fattigste opp på et radikalt bedre nivå. Økt arbeidsledighet kan på lang sikt undergrave den positive utviklingen.

Forfatteren Antjie Krog spør hvorfor det er slik at de svarte sier at intet er forandret, mens de hvite sier at alt er forandret. En ungdom i Sharpeville sa følgende da vi spurte ham om ANC og hvor lang tid han ville gi dem for å få til en bedre sosial utvikling: jeg skal i hvert fall gi dem fem år til – altså en valgperiode.

Har regjeringen klart å møte utfordringene fra den miserable økonomiske fordelingen? Bak ANC og antiapartheid-bevegelsen stod det en allianse av fagbevegelse, kirke og sosiale grupper. De samme kreftene ser nå ut til å finne hverandre på nye politiske felter. I valgkampen har ANC kjørt en kamp mot fattigdommen og for jobbskaping. Kommentarene etter valget, fra blant annet president Thabo Mbeki, har vært at nå må vi levere.

Bafana vil ut av townshippenes brutale fattigdom. Han har kjempet seg til, og fått sjansen til, utdanning. Men for massen av sørafrikansk township-ungdom må det mer enn individuelle løsninger til.

---
DEL

Legg igjen et svar