De fattiges sykdom

Dag Skogheim har skrevet en usentimental bok om tuberkulose i et kulturhistorisk perspektiv.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dag Skogheim har tidligere skrevet flere bøker om tuberkulose, en sykdom han kjenner svært godt av den enkle grunn at han selv har opplevd tuberkulosen både på og i kroppen. Som 15-åring ble Skogheim rammet av tuberkulose og slet med sykdommen i 11 år.

Tabu

I den medisinske historie har det greske ordet ftisis via bakterien mycobacterium tuberculosis utviklet seg til forkortelsen tuberkulose. I Norge brukte man helst ordet tæring.

Tuberkulose er smittsom og var en av de mest fryktede sykdommene i verden. Det sies at det til og med i steinalderen var mennesker med tuberkulose. Omkring år 1900 skyldtes hvert femte dødsfall i Norge tuberkulose. Særlig var fattige mennesker utsatt for sykdommen fordi mange av dem hadde kalde, trekkfulle hus og ellers bodde så trangt at det var lett å bli smittet. På 1930-tallet startet vaksineringen, og sykdommen er i dag under kontroll her til lands.

I 1994 ble det registrert 240 tilfeller av sykdommen i Norge, og nesten halvparten hadde brakt den med seg fra land der den fortsatt er utbredt. For i andre deler av verden har de ennå ikke klart å kvitte seg med sykdommen, og det er et faktum at økt frekvens av tuberkulose er en viktig indikator på fattigdom, trangboddhet og flukt fra krig og annen elendighet.

At sykdommen i Norge er så godt som utryddet skyldes både bedre materiell levestandard og moderne legevitenskap. I Russland, derimot, har tuberkulosen blitt tredoblet på 10 år. Og fortsatt er sykdommen økende. Sjøl har jeg sett den på nært hold i latviske fengselsceller – et sted hvor tuberkulosen trives mye bedre enn fangene.

Det lå alltid et tabu over denne sykdommen, skriver Skogheim, en sykdom som i menneskenes historie har krevd flest dødsfall. Hvorfor er aldri erfaringene fra kampen mot denne sykdommen samlet og blitt vurdert i bred sammenheng? spør han. Og vi blir svar skyldige.

Tuberkuløse kunstnere

Mange av forfatterens generasjon, særlig blant arbeiderklassen, hadde søsken og foreldre som døde av tuberkulose. Sjøl mistet han sin storesøster. Enda verre var det for generasjonen før. Hvem har ikke sett Edvard Munchs berømte maleri «Døden i sykeværelset»? Så tok da også sykdommen både hans mor og yndlingssøster, sistnevnte bare 15 år gammel. Og Rudolf Nilsen (som Skogheim merkelig nok ikke nevner med ett ord) som døde bare 28 år gammel. Selvsagt av tuberkulose. Fem år før Rulle døde en annen stor forfatter (som heller ikke Skogheim nevner) av samme sykdom en måned før han ville ha fylt 41 år, nemlig Franz Kafka. Og for ikke å glemme Anton Tsjekov. Også han døde av tuberkulose.

Joda, selv om denne sykdommen først og fremst tok knekken på folkemassene, er listen av kunstnere som døde av tuberkulose lang. Nevnes, som Skogheim gjør, kan også dikteren John Keats, fiolinisten Niccolo Paganini, komponisten Frédéric Chopin og komponisten Richard Nordraak (han som komponerte Norges nasjonalsang) – skjønt om Nordraak døde av tuberkulose tillater Skogheim seg å tvile på.

Det er fort gjort å skape seg romantiske tanker om tuberkuløse kunstnere som led seg gjennom sitt altfor korte liv i en evig kamp mellom den skapende, åndelige lidelsen og den kroppslige tæringen. Skogheim går heldigvis ikke i denne fella, han har et mye mer realistisk og usminket syn på forholdet mellom kunsten, kunstneren og sykdommen.

Storstilt bygging av sanatorier

Sjøl har jeg aldri hatt tuberkulose. Det nærmeste jeg har vært sykdommen, i tillegg til episoden i Latvia, var da jeg noen år bodde i ett av husene på Grefsen i Oslo som ble brukt som sanatorium for tuberkulose. Skjønt, stedet var for lengst lagt ned som sanatorium da jeg bodde der – sanatorier dukket det opp mange av da sykdommen var som mest utbredt. Også i Norge, men først og fremst i sydligere strøk av Europa der klima var varmere. Det var imidlertid dyrt å reise til Middelhavet eller til høyfjellene i Sveits og Østerrike. Bare det rike fåtallet hadde råd til de private sanatoriene i alpene, flesteparten måtte nøye seg med folkesanatoriene.

På siste halvdel av 1800-tallet ble sanatorier opprettet som egne spesialisterte behandlingssteder og lagt i høyden hvor lufta var frisk. Her begynte mange årelange sanatorieliv. Dette merket mange skjønnlitterære forfattere seg. Kjente europeiske romaner fra tuberkulosesanatorier er «Trollfjellet» av Thomas Mann og «Tre kamerater» av Erich Maria Remarque.

Skogheim beskriver et liv få av oss kjenner, livet på disse sanatoriene. Han skriver om reglene som hersket der og om behandlingen. På det meste var mer enn 120 mindre og store tuberkuloseinstitusjoner tatt i bruk over hele Norge. Likevel var det ikke nok. Skogheim skriver:

«Kravet om kontroll og isolering lå til grunn for den storstilte byggingen av sanatorier, helseheimer og pleiehjem. Frykten var drivkraft. Det er på et vis forståelig ut fra det forferdende antall dødsfall og smitteførende personer statistikkene viste, og det er ingen grunn til å betvile statistikkenes tale. Det dreide seg jo om titusener mennesker, bare i Norge. Men så mye energi, så mye krefter og midler la dette veldige apparatet beslag på at de tæringssyke selv nesten ble glemt i iveren etter stadig flere tuberkuloseinstitusjoner, flere kampanjer mot sykdommen, flere tuberkuloseleger, flere masseundersøkelser og storstilte kongresser.»

Åndsfattigdommen

Livet på sanatoriene var ingen søndagsskole. En av historiene fra en ung jente er trykket i boka. Litt av den går sånn: «Jeg hadde store problemer med å få mat i meg. Lå med maten foran meg og kastet opp. Da straffet de meg, fordi jeg ikke ville spise. Den maten jeg ikke klarte å spise kom de med igjen og satte foran meg dagen etter. Så ble jeg tvunget til å spise den opp, mens jeg kastet opp, og måtte spise opp det også!»

Ja, det er så man nesten mister matlysten sjøl. Heldigvis er dette historie. Historie er det også at i 1943 ble Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon dannet, en organisasjon som i dag er bedre kjent under navnet Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke.

I Tyskland ble tuberkulosen kalt Die Krankheit der Armen – de fattiges sykdom. I dette lå ikke bare den synlige fattigdommen, skriver Skogheim, men enda verre, også åndsfattigdommen, uvitenheten.

Ellers er Skogheim relativt forsiktig med å proklamere tuberkulosens klassekarakter. Kanskje litt for forsiktig? Skjønt, noen ganger klarer han ikke å dy seg:

«Tuberkulosen var og er en demokratisk sykdom ved det at den rammer blindt – rik og fattig – men den har alltid først og fremst rammet de fattige og alltid utdypet det eksklusive i de sosiale forholdene. Helt til folkesanatorienes tid fantes det ingen hjelp for folk flest. Privatsanatoriene var der, men dit kunne bare de som hadde god økonomi søke. Deler av middelstanden kunne ved hjelp av familie og slekt – om de var i stand til det – holde en tuberkuløs på sanatorium for en tid. Men det kunne bli en økonomisk ruin for mange, for tuberkulosen var en langvarig sykdom. Snart var oppsparte midler, lån og velgjørenhet fra venner og slekt oppbrukt. Da sto nøden på hjørnet.»

Fri for fotnoter

Dag Skogheim er solidarisk med alle de store hovedpersonene i de utallige små historiene han forteller om i denne boka. Han er på deres parti mot sykdommen, uverdige institusjonsforhold og uvettige medisinere med autoritære holdninger. Hos Skogheim blir de svake heltene, noe som er et sikkert tegn på at han har truffet den riktige tonen.

Flere av Skogheims historier er sjølopplevde. Det krydrer framstillingen. Fortellerstemmen er gjennomført personlig. Kanskje ikke så rart siden forfatteren har levd med og i sykdommen i 11 år. Denne nærheten har sine fordeler, men også ulemper. Det fins en grense sjølopplevde historier ikke skal overskride før de blir private. Skogheim trår ikke over denne grensa, men er svært nær ved et par anledninger.

Kanskje har Skogheim gitt leseren mer tallmateriale i de andre bøkene han har skrevet om dette tema. Uansett om dette er tilfelle eller ei, så savner jeg litt mer harde fakta i denne boka, gjerne i form av tabeller og grafer. Hvor mange døde? Hvem døde? I det hele tatt savner jeg svar på de berømte spørreordene hvem, hva, hvor, hvorfor, hvordan.

At boka er fri for fotnoter, plager meg ikke, men at den ikke har en liste med referanselitteratur som gir veiledning til videre lesning og dypere studier, er en svakhet. Noen gjentagelser av saksforhold virker også unødvendige.

Det er måten Skogheim har anlagt denne boka på som er dens styrke. Han kan sitt tema, og han skildrer det uten å bli verken overlegen eller sytende. Dette er den sikreste oppskriften på hvordan en fagbok kan komme i mål og nå sine lesere.

---
DEL

Legg igjen et svar