De ansvarlige

Bildene av hvordan amerikanske soldater har ydmyket, nedverdiget og torturert irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet i Bagdad er like sjokkerende som de ikke er overraskende. Bare kunnskapen om krigers forrående virkning burde være nok til å gjette at slike ting til slutt må skje. Det som kanskje overrasker, er at det kommer så raskt, allerede […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bildene av hvordan amerikanske soldater har ydmyket, nedverdiget og torturert irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet i Bagdad er like sjokkerende som de ikke er overraskende. Bare kunnskapen om krigers forrående virkning burde være nok til å gjette at slike ting til slutt må skje. Det som kanskje overrasker, er at det kommer så raskt, allerede før nederlagsfølelse og frykt for alvor har begynt å herje de amerikanske soldatene. Dette er ikke Vietnam på slutten av krigen USA tapte. Dette er Irak bare kort tid etter invasjonen – mens soldatene ennå føler seg overlegne sin motstander. Å lete etter årsaken til ondskapen i soldatenes psykologi alene, blir utilstrekkelig. Det er mer som må til for å gjøre reservister til slike brutale bøller.

Forklaringen finnes etter alt å dømme i bildet som nå avtegner seg: Overgrepene i Abu Ghraib-fengselet skjedde som ledd i en planlagt strategi for å skaffe etterretningsopplysninger til bruk i kampen mot de irakiske motstandsgruppene, og de var godkjent på høyt hold i Washington. Hvorvidt omfanget av overgrepene – det være seg i antall fanger som ble utsatt for dem, eller overgrepenes karakter – eksplisitt var sanksjonert i USAs forsvarsdepartement er vanskelig å vite. Det som imidlertid synes stadig klarere, er at amerikansk etterretningspersonell har hatt blankofullmakt til å bruke metoder på og over grensen for tortur. Hvorvidt soldatene i Abu Ghraib har gått «for langt» i forhold til Pentagons intensjoner, er relativt uvesentlig i forhold til plasseringen av ansvar. Donald Rumsfelds departement – og høyst trolig Rumsfeld selv – har etablert et system skapt for overgrep, og fritt for mekanismer som eventuelt kan bremse brutaliteten.

Den anerkjente amerikanske journalisten Seymour M. Hersh, som i sin tid mottok Pulitzer-prisen for sine rapporter om My Lai-massakren i Vietnam, står bak en svært grundig gjennomgang av historien bak overgrepene i Abu Ghraib-fengselet i siste nummer av ukeavisa The New Yorker (www.newyorker.com). Ifølge Hersh opprettet Pentagon et special-access program (SAP) helt i begynnelsen av krigen i Afghanistan. Hensikten med det hemmelige programmet var å kunne fatte beslutninger og innhente informasjon på en mer effektiv måte enn hva som var mulig via ordinære kommandolinjer. Spesialprogrammet som ble iverksatt åpnet nettopp for bruk av torturlignende metoder og ydmykelse – herunder seksuell trakassering. Det var, ifølge Hersh, dette programmet som nådde fram til Saddam Husseins gamle torturfengsel i Irak. Og, igjen ifølge Hersh, det skjedde etter forsvarsminister Donald Rumsfelds godkjennelse og etter at president Bush var informert.

De overgrep som begås av et lands soldater, særlig når de ikke synes å være tilfeldige utslag av enkeltsoldaters manglende empati, er under enhver anledning den politiske ledelsens ansvar. I denne saken tyder imidlertid alt på at Rumsfelds og Bush’ ansvar strekker seg lenger enn som så: Torturen og overgrepene i Abu Ghraib skjedde etter alt å dømme med den politiske ledelsens vitende og vilje. Kanskje var overgrepene råere og mer omfattende enn Donald Rumsfeld så for seg, kanskje var det ikke meningen at irakiske sivilister med begrenset kjennskap til opprørsgruppene skulle være mål for torturen. Overgrepsmetodene var likevel sanksjonert i Pentagon, skal vi tro Hersh og andre journalister.

De unge reservistene som figurerer på overgrepsbildene bærer et personlig ansvar for hva de har latt seg bruke til. Det samme personlige ansvaret ligger på dem som ikke bare tillot, men etter alt å dømme initierte, overgrepene.

---
DEL

Legg igjen et svar