De vergeløse


Poppes spillefilm baner vei for omsorg og nytt fokus på de overlevende etter Utøya-tragedien.

Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 2018-03-01
Utøya 22. juli
Regisør: Erik Poppe
(Norge)

Fra svart lerret og tidsangivelse rett før bomben går av i Oslo 22. juli, tar dronekamera oss over Oslo by. En ennå intakt hovedstad full av medmenneskelig tillit som snart skal flerres opp så menneskelige innvoller og forvaltningskontorbiter blander seg i asken fra uskylden som en gang var – uskylden som hadde gitt oss illusjonen om at det uutholdelige ikke ville ramme vårt lille land. Terroraksjoner og menneskemord i stor skala var noe som skjedde andre steder – frem til da.

Urovekkende aktuell. Idet Utøya 22. juli har premiere i Berlin og pressevisning i Norge, er det kun noen dager siden nok en amerikansk skolemassakre. Debatten om våpenlovgivningen i USA går hett. Vår terrorhistorie likner de andre land stadig opplever: ensomme ulver mot de intetanende mange – kort, brutalt og dødbringende. Filmens aktualitet gjør meg svimmel.

Jeg går ikke for å se Utøya 22. juli av lyst, men av plikt. Min indre motstand mot å se den slår ut …


Kjære leser. Du må være abonnent (69kr/mnd) for å lese flere artikler i dag. Kom evt. tilbake i morgen, eller logg inn om du har abonnement.


Close
Logg inn


Abonnement kr 195 kvartal