De vergeløse

Poppes spillefilm baner vei for omsorg og nytt fokus på de overlevende etter Utøya-tragedien.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Utøya 22. juli

Erik Poppe

Norge

Fra svart lerret og tidsangivelse rett før bomben går av i Oslo 22. juli, tar dronekamera oss over Oslo by. En ennå intakt hovedstad full av medmenneskelig tillit som snart skal flerres opp så menneskelige innvoller og forvaltningskontorbiter blander seg i asken fra uskylden som en gang var – uskylden som hadde gitt oss illusjonen om at det uutholdelige ikke ville ramme vårt lille land. Terroraksjoner og menneskemord i stor skala var noe som skjedde andre steder – frem til da.

Urovekkende aktuell. Idet Utøya 22. juli har premiere i Berlin og pressevisning i Norge, er det kun noen dager siden nok en amerikansk skolemassakre. Debatten om våpenlovgivningen i USA går hett. Vår terrorhistorie likner de andre land stadig opplever: ensomme ulver mot de intetanende mange – kort, brutalt og dødbringende. Filmens aktualitet gjør meg svimmel.

Jeg går ikke for å se Utøya 22. juli av lyst, men av plikt. Min indre motstand mot å se den slår ut fysisk; foten svikter under meg før jeg er ute av døren. Jeg kommer meg allikevel til kinosalen. Vel inne i mørket vrenger magen seg – jeg må ut, men blir sittende.

Poppes spillefilm gir rom for innlevelse og refleksjon samtidig som tilskuerne spares for det verste.

Terroroverlevende har snakket om at de er så alene om det grufulle uten å kunne dele. Om det å leve i etterdønningene av det ufattelige mens alle andre får gjenfortellingen på en trygg armlengdes avstand. Fra scenekanten noen uker tidligere fortalte de overlevende om sine forventninger om at denne filmen kan gi andre en inngang til det helvetet de opplevde. For deres skyld må jeg holde ut. Terror fatigue kan bare bekjempes med mer innsikt og forståelse.

Overvåkningskamera. En skikkelse går fra en hvit varebil. Regjeringsbygget bombes. Kamera skjener bortover en røyklagt Akersgate full av sammensmadret kaos. Opptaket er kjent – det har gått i loop på nyhetene. Filmen konkurrerer ikke bare med andre dramatiseringer om samme tema, den konkurrerer også med den vanvittige strømmen av oppdateringer i de ulike sosiale media. En jeg kom i prat med var i Tadsjikistan 22. juli, men så likefullt nyhetsoppdateringer nok til fylle flerfoldige filmer.

Poppe og hans rutinerte manusteam Rajendram Eliassen og Bache-Wiig forteller om nært samarbeid med de overlevende. Ungdommene har gått fra å være ofre til å bli filmkonsulenter. Filmen fyller et behov for å dele en nærere skildring av den ubegripelige opplevelsen.

Dere kommer ikke til å forstå. Filmen advarer. Ordene blir sagt rett i kamera, i starten av tagningen som varer i 72 minutter (hele Utøya-delen). «Kaja», den fiktive hovedkarakteren, snakker til oss. Ja, tenker jeg, uansett hva filmen vil vise, vil jeg aldri kunne forstå hvordan det egentlig var å være en levende skyteskive, å overleve mens andre rundt meg dør.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.