De vergeløse

Poppes spillefilm baner vei for omsorg og nytt fokus på de overlevende etter Utøya-tragedien.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Utøya 22. juli

Erik Poppe

Norge

Fra svart lerret og tidsangivelse rett før bomben går av i Oslo 22. juli, tar dronekamera oss over Oslo by. En ennå intakt hovedstad full av medmenneskelig tillit som snart skal flerres opp så menneskelige innvoller og forvaltningskontorbiter blander seg i asken fra uskylden som en gang var – uskylden som hadde gitt oss illusjonen om at det uutholdelige ikke ville ramme vårt lille land. Terroraksjoner og menneskemord i stor skala var noe som skjedde andre steder – frem til da.

Urovekkende aktuell. Idet Utøya 22. juli har premiere i Berlin og pressevisning i Norge, er det kun noen dager siden nok en amerikansk skolemassakre. Debatten om våpenlovgivningen i USA går hett. Vår terrorhistorie likner de andre land stadig opplever: ensomme ulver mot de intetanende mange – kort, brutalt og dødbringende. Filmens aktualitet gjør meg svimmel.

Jeg går ikke for å se Utøya 22. juli av lyst, men av plikt. Min indre motstand mot å se den slår ut fysisk; foten svikter under meg før jeg er ute av døren. Jeg kommer meg allikevel til kinosalen. Vel inne i mørket vrenger magen seg – jeg må ut, men blir sittende.

Poppes spillefilm gir rom for innlevelse og refleksjon samtidig som tilskuerne spares for det verste.

Terroroverlevende har snakket om at de er så alene om det grufulle uten å kunne dele. Om det å leve i etterdønningene av det ufattelige mens alle andre får gjenfortellingen på en trygg armlengdes avstand. Fra scenekanten noen uker tidligere fortalte de overlevende om sine forventninger om at denne filmen kan gi andre en inngang til det helvetet de opplevde. For deres skyld må jeg holde ut. Terror fatigue kan bare bekjempes med mer innsikt og forståelse.

Overvåkningskamera. En skikkelse går fra en hvit varebil. Regjeringsbygget bombes. Kamera skjener bortover en røyklagt Akersgate full av sammensmadret kaos. Opptaket er kjent – det har gått i loop på nyhetene. Filmen konkurrerer ikke bare med andre dramatiseringer om samme tema, den konkurrerer også med den vanvittige strømmen av oppdateringer i de ulike sosiale media. En jeg kom i prat med var i Tadsjikistan 22. juli, men så likefullt nyhetsoppdateringer nok til fylle flerfoldige filmer.

Poppe og hans rutinerte manusteam Rajendram Eliassen og Bache-Wiig forteller om nært samarbeid med de overlevende. Ungdommene har gått fra å være ofre til å bli filmkonsulenter. Filmen fyller et behov for å dele en nærere skildring av den ubegripelige opplevelsen.

Dere kommer ikke til å forstå. Filmen advarer. Ordene blir sagt rett i kamera, i starten av tagningen som varer i 72 minutter (hele Utøya-delen). «Kaja», den fiktive hovedkarakteren, snakker til oss. Ja, tenker jeg, uansett hva filmen vil vise, vil jeg aldri kunne forstå hvordan det egentlig var å være en levende skyteskive, å overleve mens andre rundt meg dør.

Filmen er forankret i Kajas perspektiv, i det som tilsynelatende er en eneste lang tagning. Det er bare Kaja tilskueren kan investere i emosjonelt – de andre karakterene møter vi gjennom henne. To av bikarakterene glitrer med en menneskelighet som trekker meg til dem – jeg skulle gjerne hatt mer av dem. «Magnus» (Aleksander Holmen) er befriende ærlig og direkte – Utøya er hans sjekkested. Søsteren til Kaja, «Emilie» (Elli Rhiannon Müller Osborne), er motvillig med og tar igjen med demonstrativ festing og utagering. Begge er forfriskende lite opptatt av andres mening. Det er derimot hovedpersonen «Kaja», som legger få feil og svakheter for dagen og som synes å leve opp til andres forventninger.

Under skytingen følger vi Kaja som presser seg ned i mosen, som snubler gjennom teltleiren på leting etter søsteren og som holder en døende jente til hun trekker sin siste pust. Kaja løper, ramler og vasser desorientert rundt på øya, og til slutt presser hun seg inntil nakne klippevegger. Døden kommer stadig tettere på, men jeg savner likevel et gjennomgående dypere engasjement i det hun gjennomlever.

Lyddesigner Tveito vekker sansene og understøtter ungdommenes «freeze-or-fly»-respons med sin revolusjonerende lydorkestrering.

Mange anmeldere i inn- og utland er rystet av filmens grusomheter. Enkelte overlevende kritiserer den for ikke å være brutal nok. Filmen holder igjen på intensitet og grusomme gjengivelser i både filmatiske grep, manus og skuespillernes autentisitet. Den gir rom for innlevelse og refleksjon samtidig som tilskuerne spares for det verste – kanskje er det nettopp dette som kan få publikum til å orke å se den.

Ubønnhørlig jeger. Som Kaja har Andrea Berntzen et kroppsspråk og en talende rygg som klarer å bære det visuelle og fysisk krevende maratonet filmen er. Hun er i godt samspill med filmfotograf Otterbeck. Kameraets intense jakt på hovedpersonen oppleves tidvis gjennom morderens øyne – et grep fra skrekk-/horrorfilmen. Dette forstyrrende grepet er en effektfull dramatisering, for filmen unngår bevisst å vise gjerningsmannen, bortsett fra i glimt.

I lydsporet derimot, trer gjerningsmannen frem. Skarpe skudd overdøver plutselig sommerlydene, og overtar sammen med skrik av smerte og dødsangst. At morderen kun høres, gjør ham mer fryktinngytende. Grepet er innovativt og særs dyktig gjennomført. Den renommerte lyddesigneren Tveito vekker sansene og understøtter ungdommenes
«freeze-or-fly»-respons med sin revolusjonerende lydorkestrering. Gjennomborende skuddsalver akselererer i møte med skrik. Kvister som knepper blir nærvær av mulig død. Rask pust eller lav prat i mobil truer overlevelsen. Skuddene som kommer fra alle retninger forsterker opplevelsen av kaos og mangel på oversikt det tette følgekameraet allerede har fremkalt.

Filmen konkurrerer ikke bare med andre dramatiseringer om samme tema, men også med den vanvittige oppdateringsstrømmen i sosiale medier.

Fryktens avtrykk. Ungdommene på Utøya hadde verdenspolitikken som lekegrind. De var på sommerleir i kraft av å ville bli fremtidens ledere i et parti med lang tradisjon for å styre landet. Trygt på en øy med vaffelstand, forsamlingshus, fortrolighet og flørt med fremmede, raknet idyllen brått. Lederspirer ble forsvarsløse barn uten orienteringsevne i møtet med døden. Sommerøya ble en livsfarlig felle uten gjemmesteder.

Bildet jeg sitter igjen med etter filmen: De klamrer seg fortsatt fast til kalde klipper, borer nesen ned i jorden, kommer seg ikke videre. Den fysiske trusselen er over, men dødsfrykten kveler fortsatt. Jeg fornemmer at mange av de overlevende ennå ikke har klart å komme seg ut av «freeze-or-fly»-modus – og at det haster med å bringe dem tilbake til livet.

Filmen har premiere 7. mars.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.