«Free Iran, stop the executions» – det er tett i tett med politiske plakater som skygger for kinolerretet. Stemningen på Holy Spiders førpremiere på Film fra Sør-festivalen dirrer. Appellen fra den iranske kvinnelige birolleinnehaveren Forouzan Jamshidnejad (Fatima i filmen) treffer som et knyttneveslag. Skuespillerens beretning om at hun og de andre involverte mottar drapstrusler og hatmeldinger fra det iranske regimet etter Cannes-visningen, er rystende, men overrasker ikke. Historien om massemorderen Saeed Hanaei er betent. I 2000 og 2001 drepte bygningsarbeideren, på folkemunne kalt ‘Edderkoppmorderen’, 16 prostituerte i den hellige byen Mashhad. Denm nye filmen forteller ikke bare om at myndighetene med vilje så en annen vei, men om noe langt verre.
Regissør Ali Abbasi kjente til disse groteske overgrepene før han 21 år gammel kom til Sverige fra Teheran. Etter fem år med arkitekturstudier flyttet han videre til filmstudier i København. Beretningen om Holy Spider har fått tid til å modne. Abbasi lar filmen stå godt plantet i både hjemlandets og nordisk kultur. Holy Spider ligner strukturmessig kultfilmen Taxi Driver (1976). I både Scorseses og Abbasis film er hovedkarakteren en ustabil krigsveteran som kjører rundt og rundt i natten, kallet av ‘høyere makter’ til å rense vekk synderne. I likhet med Robert De Niro iscenesetter Mehdi Bajestani en ambivalent dragning mot de unge prostituerte.
Abbasi insisterer her på en realistisk og rå skildring. Filmcrewet endte opp i Amman i Jordan for å få tillatelser til å fullføre opptakene.
En unik billedsanselighet
Det er befriende å se en politisk film som tør velge thrillersjangeren for å utøve skarp samfunnskritikk. Samtidig byr thrilleren på en unik billedsanselighet. Filmfoto skaper taktil nærhet der karaktertegningen av de kvinnelige ofrene er heller enkle. Kamera og lys lar oss dvele ved detaljer som rødflammet hud og sprukne lepper med sminken smurt utover. Heroinmisbruk og nød har tydelig satt seg i de vergeløse ansiktene. Filmen får oss til å bry oss. Det gjør vondt når de glorete hodeplaggene gjør at jentene vekker oppsikt i brunskitne støvete nabolag – og vi vet så altfor godt at morderen sirkler seg ubønnhørlig nærmere sitt bytte.
Abbasi formidler mye ved hjelp av enkle grep: Desperat, som for å fylle et bunnløst behov, biter den fattige prostituerte i eplet som morderen tilbyr. Eplet faller idet krigsveteranen overfaller henne, og det blir liggende igjen halvspist med rød leppestift. Metaforen blir til noe mer. Morderens barn finner eplet, og faren kyler det resolutt ut av vinduet. Straks vil barnet gjøre det samme. Tematikken fedrenes synder som går igjen hos barn, er tankevekkende og urovekkende.
Journalisten Rahimi
Holy Spider kan leses som en direkte kommentar til den pågående kvinnelige revolusjonen i Iran. Moralpolitiets drap på Masha Amini 13. september utløste masseopptøyer. Hun ble arrestert fordi noe hår var synlig under hijaben. Den norsk-iranske skuespilleren Jamshidnejad velger modig å la sitt lange hår flomme fritt idet hun fronter thrilleren på sosiale medier. Holy Spider tar deg bakenfor hendelsene og gir innblikk i hvor gjennomsyret det iranske samfunnet er av kvinneundertrykking.
Holy Spider kan leses som en direkte kommentar til den pågående kvinnelige revolusjonen i Iran.
Filmen klarer ved hjelp av vågemotet og sårbarheten til den fiksjonelle hovedkarakteren, den kvinnelige journalisten Rahimi (Zar Amir-Ebrahimi), å balansere dette mørket. Gjennom Rahimi, som står rakrygget uansett om hun nektes det bestilte hotellrommet eller seksuelt trakasseres av den lokale politietterforskeren. Hun blir vår veiviser i et lukket miljø, men er også representativ for hvor kvinnerevolusjonen henter sin glød og styrke fra. Igjen går Abbassi tett på ansikt, tar oss inn heltinnenes smerte ogmaktesløshet – men viser også staheten som vokser. Filmen følger Rahimi i hennes jakt på morderen som politiet lar gå fri. Hennes harme over den pågående konspirasjonen blir vår. Rahimi blir så besatt over uretten at hun til slutt bruker seg selv som agn for å stoppe drapsmannen som både hun og vi vet at ikke skyr noen midler.
Et hverdagsmenneske
Morderen er portrettert som et hverdagsmenneske, en familiekjær mann som leker med sine barn og elsker lidenskapelig med sin kone. Han er ikke den geniale seriemorderenvi er vant til å se. Han får holde på uforstyrret med å fjerne de ulykksalige han kaller for korrumperte kvinner. Thrilleren er gripende, ikke på grunn av en manns bestialitet, men i formidlingen av det nådeløse forakten som gjennomsyrer hele det iranske samfunnet når det gjelder disse utstøtte. Idet drapsmannen blir tatt, blir han hyllet som en helt – og han og familien mottar gaver uansett hvor de ferdes.
Moralpolitet har nok fortsatt støtte i mange befolkningslag i Iran. Lite er endret de siste 20 årene – når det gjelder kontroll og represalier mot kvinner. Jeg klarer ikke la være å tenke på de nylig utstedte dødsdommene over arresterte kvinnelige demonstranter. Jeg tenker også på den iranske regissøren Ali Parandians bønn i Oslo om å støtte protestene ved å signere oppropet.
