I sommer befant jeg meg nøyaktig der Europa fikk sin nye varme-rekord på 48,8 grader, i Siracusa på Sicilia. Jeg har en gammel seilbåt liggende der.
Rundt Siracusa så vi stadig røyk fra branner – og helikoptre fløy sjøvann inn fra havet for å slukke flammene. Italieneren som jobbet på den lokale kafeen, fortalte alvorlig hvordan familiegården med alle de gamle fine oliventrærne hadde brent ned. Jeg spurte om gården var forsikret, men han ristet på hodet.
Siracusa er byen Platon reiste til flere ganger fra Athen. Filosofen skal visstnok ha fått ideen til hulelignelsen fra grottene her i nærheten. Så, er vi fremdeles blendet av skyggebildene på huleveggen – og dagens medieoffentlighet – slik mange politikere og klimafornektere er blinde for miljøkrisen?
FNs klimapanel
FNs klimapanels (IPCC) rapport i sommer har igjen fremlagt tydelige forskningsfakta på hvor ille det er blitt. Vi burde være ute av hulens mørke nå. FNs 6. rapport er utarbeidet av 750 forskere og kommentert av hele 78 000 faglige eksperter og regjeringsrepresentanter. Det bør holde. Og ekstremværet opplevd i sommer – hyppigere flommer, kraftig nedbør, tørke og branner – viser klimagassenes konsekvenser i fullt daglys.
CO2-konsentrasjonen i 2019 er den høyeste på 2 millioner år – i likhet med havenes surhetsgrad. Temperaturen det siste tiåret er høyere enn siste lengre varmeperiode for 6500 år siden.
Vi slipper ut 40 milliarder tonn CO2 årlig. CO2 stammer som kjent fra tungtransport, industri, bygging og eksos – men mindre kjent er kanskje at havtrålere skaper mer forurensende CO2 enn global flytrafikk (Ifølge The Guardian).
«CO2-Budsjettet» er på ca. 400 milliarder tonn før vi vil passere 1,5 graders økt oppvarming – det vil si rundt 2030. Fortsetter vi som nå, regner tidsskriftet Nature med at 4,1 grader nås i 2100, og at 83 millioner mennesker vil dø av klimarelaterte årsaker i perioden frem dit.
Den andre drivhusgassen er metan, fra blant annet kjøttproduksjon (kupromp …) og dårlig utført gassutvinning, som fra skiferkilder. ifølge IPCC er konsentrasjonen av metan den høyeste på 800 000 år. Poenget er at metan forurenser 80 ganger mer enn CO2 – selv om det avtar ned til CO2 i løpet av et tiår. Skulle man prioritere hvilken forurensning som må tas først, kommer metan foran kull. Hvorfor? Kullpartiklene i atmosfæren demper paradoksalt nok klodens oppvarming. Jeg har også opplevd vulkanstøv over hele seilbåten på Sicilia (Etnas «svarte regn») og opplevd det dempe for solen – historisk er vulkaner kjent for å skape kuldeperioder.
IPCCs rapport omtaler også nedsmelting av isbreer og mulig endrede havstrømmer – med selvforsterkende «tipping points», med irreversible effekter for biosfæren i århundrer. Arktis nevnes for sitt minste sommerareal på 6000 år. Og en endring av Golfstrømmen er vel Norge verste fremtidsscenario.
Norsk blindhet
Men hvor mange her i Vesten er interessert i å endre sitt for høye klimatiske fotavtrykk?
I januar, før IPCCs rapport og årets ekstreme sommer, påpekte undersøkelsen The Ipsos Mori Survey at fire av fem er villig til å stille opp og gjøre noe mot de kolossale risikoene vi står overfor. Et gjennomsnitt på 66 prosent støtter globalt samarbeid for bedre klima – i Kina hele 81 prosent, mens i Frankrike bare 50 prosent. Og ifølge den globale undersøkelsen vil tre fjerdedeler gi FN større makt for å håndtere klimakrisen – disse svarte også at å beskytte naturen er viktigere enn å sikre både jobber og profitt. (Se The Guardian, «Humans pushing Earth to tipping points».)
Men viser en slik undersøkelse et pågående mentalitetsskifte? Nei, ser vi hvilken politikk som støttes, er nok ikke disse tallene reelle. Og om vi skal tro de norske partienes programmer til stortingsvalget i høst, virker det ikke slik – jobb og økonomisk vekst teller mer. Kanskje med unntak av MDG, SV og Rødt viser de etablerte partiene seg som populister som appellerer til nordmenns «trygghet» eller grådighet. Så hvor er visjonene om å omplassere de 200 000 i oljebransjen til nye, mer bærekraftige jobber i et av verdens rikeste land?
Økosofi
En reell mentalitetsendring ble allerede etterspurt og beskrevet av den franske filosofen Félix Guattari (1930–92) i hans bok Les trois écologies (1989, utgitt på engelsk under tittelen The Three Ecologies i 2008). Han så allerede da for seg hvor ødeleggende klimaendringene ville være. Men Guattari kunne også kritisere miljøaktivister for å være for nærsynte, nostalgiske eller religiøse. For ham er økologi ikke bare naturomgivelsene, men også det mellommenneskelige, og individets subjektivitet. Alle tre «økologier» henger nøye sammen.
«Ikke bare for vår egen overlevelse, men like mye for fremtiden for livet på planeten, for dyrearter og planter.»
Slik Guattari skrev om molekylære revolusjoner fem år tidligere (sammen med italieneren Toni Negri), etterspurte han kunst og aktivisme for å skape endringer – det vil si små hendelser, små skifter nedenfra. Til forskjell fra marxistiske totalitære revolusjonstanker så han for seg følelsesmessige endringer hos oss menneskene – initiert av opplevelser, kulturelle utrykk og aktivisme. La meg derfor nevne filmen Grief (se side 22), som du kan se, laget av tsjekkiske Andrea Culkova. Den dreier seg om økosorg, der eksempelvis tyvetalls protesterende unge fra Extinction Rebellion plutselig danser i Praha sentrum (til norske Auroras musikk!) – og lager andre teatrale scener for klimaet.
Grønne utfordringer finner talende utveier og bevisstgjøring gjennom kunstutrykk. Guattari mener at den affektive eller følelsesmessige kraften bak estetiske erfaringer er nødvendig. Som han advarer i The Three Ecologies i 1989: «Jorden gjennomløper en periode med intens tekno-vitenskapelig transformasjon. Hvis man ikke finner botemidler, vil den økologiske ubalansen dette har forårsaket, til slutt true livets fortsettelse på denne planeten» [min oversettelse]. Men også sosiale relasjoner og din subjektivitet er en del av den moderne forurensningen – ikke bare regnskoger og hav. Guattari beskrev den gangen konsumet av massemedias bilder og tegnproduksjon lik en industriell masseproduksjon av plastprodukter. Når det gjaldt sosiale relasjoner, omtalte han den kapitalistiske mogulen Donald Trump på 80-tallet som «[a]nother species of algae, taking over entire districts of New York and Atlantic City». Folk ble drevet ut av boligblokker som ble pusset opp, ble hjemløse, slik død fisk flyter i overflaten av forurenset vann.
La meg gjenta Guattaris muligens mest engasjerte bekymring i hans karriere som psykoanalytiker og filosof (han døde bare 62 år gammel): «Hvordan kan vi gjenskape sosial praksis som vil gi oss vår menneskelighet tilbake – hvis den noen gang har hatt en slik følelse av ansvar – ikke bare for vår egen overlevelse, men like mye for fremtiden for livet på planeten, for dyrearter og planter. Men også ikke-kroppslige arter slik som musikk, kunstarter, film – og forholdet til både tiden, kjærligheten og omsorgen for andre, følelsen av å smelte sammen i hjertet av kosmos?»
Optimisme?
Guattaris økosofi er – utover å være en miljøfilosofi – transversal og inkluderer som nevnt de tre, både omgivelsene, det mellommenneskelige og individet selv.
Men til forskjell fra andre franske filosofer som Jean Baudrillard og Jean-François Lyotard var Guattari stort sett positiv til teknologiske løsninger. Selv om han erkjente at teknologi kan være homogeniserende eller selve problemet, kan teknologi også løse problemer – eksempelvis slik internett kan muliggjøre radikale «molekulære» små revolusjonerende utrykk og koblinger mellom mennesker. Og en seilbåt som benytter vinden, er også en teknologi …
Men om noen mener jeg er for optimistisk her, kall meg heller en pessimistisk optimist.
Se også saker om økologi gjennomgående
i denne utgaven.
