Bestill sommerutgaven her

De tre økologier

Avatar photo
Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.
KLIMA / Hva forbinder byen Siracusa med FN og en fransk filosof?

I sommer befant jeg meg nøyaktig der Europa fikk sin nye varme-rekord på 48,8 grader, i Siracusa på Sicilia. Jeg har en gammel seilbåt liggende der.

Rundt Siracusa så vi stadig røyk fra branner – og helikoptre fløy sjøvann inn fra havet for å slukke flammene. Italieneren som jobbet på den lokale kafeen, fortalte alvorlig hvordan familiegården med alle de gamle fine oliventrærne hadde brent ned. Jeg spurte om gården var forsikret, men han ristet på hodet.

Siracusa er byen Platon reiste til flere ganger fra Athen. Filosofen skal visstnok ha fått ideen til hulelignelsen fra grottene her i nærheten. Så, er vi fremdeles blendet av skyggebildene på huleveggen – og dagens medieoffentlighet – slik mange politikere og klimafornektere er blinde for miljøkrisen?

FNs klimapanel

FNs klimapanels (IPCC) rapport i sommer har igjen fremlagt tydelige forskningsfakta på hvor ille det er blitt. Vi burde være ute av hulens mørke nå. FNs 6. rapport er utarbeidet av 750 forskere og kommentert av hele 78 000 faglige eksperter og regjeringsrepresentanter. Det bør holde. Og ekstremværet opplevd i sommer – hyppigere flommer, kraftig nedbør, tørke og branner – viser klimagassenes konsekvenser i fullt daglys.

CO2-konsentrasjonen i 2019 er den høyeste på 2 millioner år – i likhet med havenes surhetsgrad. Temperaturen det siste tiåret er høyere enn siste lengre varmeperiode for 6500 år siden.

Fra Siracusa: Foto: Truls Lie

Vi slipper ut 40 milliarder tonn CO2 årlig. CO2 stammer som kjent fra tungtransport, industri, bygging og eksos – men mindre kjent er kanskje at havtrålere skaper mer forurensende CO2 enn global flytrafikk (Ifølge The Guardian).

«CO2-Budsjettet» er på ca. 400 milliarder tonn før vi vil passere 1,5 graders økt oppvarming – det vil si rundt 2030. Fortsetter vi som nå, regner tidsskriftet Nature med at 4,1 grader nås i 2100, og at 83 millioner mennesker vil dø av klimarelaterte årsaker i perioden frem dit.

Den andre drivhusgassen er metan, fra blant annet kjøttproduksjon (kupromp …) og dårlig utført gassutvinning, som fra skiferkilder. ifølge IPCC er konsentrasjonen av metan den høyeste på 800 000 år. Poenget er at metan forurenser 80 ganger mer enn CO2 – selv om det avtar ned til CO2 i løpet av et tiår. Skulle man prioritere hvilken forurensning som må tas først, kommer metan foran kull. Hvorfor? Kullpartiklene i atmosfæren demper paradoksalt nok klodens oppvarming. Jeg har også opplevd vulkanstøv over hele seilbåten på Sicilia (Etnas «svarte regn») og opplevd det dempe for solen – historisk er vulkaner kjent for å skape kuldeperioder.

IPCCs rapport omtaler også nedsmelting av isbreer og mulig endrede havstrømmer – med selvforsterkende «tipping points», med irreversible effekter for biosfæren i århundrer. Arktis nevnes for sitt minste sommerareal på 6000 år. Og en endring av Golfstrømmen er vel Norge verste fremtidsscenario.

Norsk blindhet

Men hvor mange her i Vesten er interessert i å endre sitt for høye klimatiske fotavtrykk?

I januar, før IPCCs rapport og årets ekstreme sommer, påpekte undersøkelsen The Ipsos Mori Survey at fire av fem er villig til å stille opp og gjøre noe mot de kolossale risikoene vi står overfor. Et gjennomsnitt på 66 prosent støtter globalt samarbeid for bedre klima – i Kina hele 81 prosent, mens i Frankrike bare 50 prosent. Og ifølge den globale undersøkelsen vil tre fjerdedeler gi FN større makt for å håndtere klimakrisen – disse svarte også at å beskytte naturen er viktigere enn å sikre både jobber og profitt. (Se The Guardian, «Humans pushing Earth to tipping points».)

Men viser en slik undersøkelse et pågående mentalitetsskifte? Nei, ser vi hvilken politikk som støttes, er nok ikke disse tallene reelle. Og om vi skal tro de norske partienes programmer til stortingsvalget i høst, virker det ikke slik – jobb og økonomisk vekst teller mer. Kanskje med unntak av MDG, SV og Rødt viser de etablerte partiene seg som populister som appellerer til nordmenns «trygghet» eller grådighet. Så hvor er visjonene om å omplassere de 200 000 i oljebransjen til nye, mer bærekraftige jobber i et av verdens rikeste land?

Økosofi

En reell mentalitetsendring ble allerede etterspurt og beskrevet av den franske filosofen Félix Guattari (1930–92) i hans bok Les trois écologies (1989, utgitt på engelsk under tittelen The Three Ecologies i 2008). Han så allerede da for seg hvor ødeleggende klimaendringene ville være. Men Guattari kunne også kritisere miljøaktivister for å være for nærsynte, nostalgiske eller religiøse. For ham er økologi ikke bare naturomgivelsene, men også det mellommenneskelige, og individets subjektivitet. Alle tre «økologier» henger nøye sammen.

«Ikke bare for vår egen overlevelse, men like mye for fremtiden for livet på planeten, for dyrearter og planter.»

Slik Guattari skrev om molekylære revolusjoner fem år tidligere (sammen med italieneren Toni Negri), etterspurte han kunst og aktivisme for å skape endringer – det vil si små hendelser, små skifter nedenfra. Til forskjell fra marxistiske totalitære revolusjonstanker så han for seg følelsesmessige endringer hos oss menneskene – initiert av opplevelser, kulturelle utrykk og aktivisme. La meg derfor nevne filmen Grief (se side 22), som du kan se, laget av tsjekkiske Andrea Culkova. Den dreier seg om økosorg, der eksempelvis tyvetalls protesterende unge fra Extinction Rebellion plutselig danser i Praha sentrum (til norske Auroras musikk!) – og lager andre teatrale scener for klimaet.

Felix Guattari

Grønne utfordringer finner talende utveier og bevisstgjøring gjennom kunstutrykk. Guattari mener at den affektive eller følelsesmessige kraften bak estetiske erfaringer er nødvendig. Som han advarer i The Three Ecologies i 1989: «Jorden gjennomløper en periode med intens tekno-vitenskapelig transformasjon. Hvis man ikke finner botemidler, vil den økologiske ubalansen dette har forårsaket, til slutt true livets fortsettelse på denne planeten» [min oversettelse]. Men også sosiale relasjoner og din subjektivitet er en del av den moderne forurensningen – ikke bare regnskoger og hav. Guattari beskrev den gangen konsumet av massemedias bilder og tegnproduksjon lik en industriell masseproduksjon av plastprodukter. Når det gjaldt sosiale relasjoner, omtalte han den kapitalistiske mogulen Donald Trump på 80-tallet som «[a]nother species of algae, taking over entire districts of New York and Atlantic City». Folk ble drevet ut av boligblokker som ble pusset opp, ble hjemløse, slik død fisk flyter i overflaten av forurenset vann.

La meg gjenta Guattaris muligens mest engasjerte bekymring i hans karriere som psykoanalytiker og filosof (han døde bare 62 år gammel): «Hvordan kan vi gjenskape sosial praksis som vil gi oss vår menneskelighet tilbake – hvis den noen gang har hatt en slik følelse av ansvar – ikke bare for vår egen overlevelse, men like mye for fremtiden for livet på planeten, for dyrearter og planter. Men også ikke-kroppslige arter slik som musikk, kunstarter, film – og forholdet til både tiden, kjærligheten og omsorgen for andre, følelsen av å smelte sammen i hjertet av kosmos?»

Optimisme?

Guattaris økosofi er – utover å være en miljøfilosofi – transversal og inkluderer som nevnt de tre, både omgivelsene, det mellommenneskelige og individet selv.

Men til forskjell fra andre franske filosofer som Jean Baudrillard og Jean-François Lyotard var Guattari stort sett positiv til teknologiske løsninger. Selv om han erkjente at teknologi kan være homogeniserende eller selve problemet, kan teknologi også løse problemer – eksempelvis slik internett kan muliggjøre radikale «molekulære» små revolusjonerende utrykk og koblinger mellom mennesker. Og en seilbåt som benytter vinden, er også en teknologi …

Men om noen mener jeg er for optimistisk her, kall meg heller en pessimistisk optimist.

Se også saker om økologi gjennomgående
i denne utgaven.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

INTELLEKTUELLE:

Den ‘russiske verden’

MILITÆRINDUSTRI:

NATO – en allianse for det 21. århundre?

RUSSLAND:

Antikrigsmotstand i Russland

Siste artikler

Den ‘russiske verden’

INTELLEKTUELLE: Belarusiske og ukrainske intellektuelle har anvendt postkolonial teori på Russland siden 1990-tallet – men har stort sett blitt ignorert i Vesten. NY TID presenterer her heller stemmene fra «grenselandene».

Fra istykkersprengte avfallsbunkere

DIKT: Leseren av denne boken advares mot å lese for store partier sammenhengende. Man risikerer da at det starter en vilter språkmaskin oppe i hodet, slik at man selv begynner å skrive bøker.

Hellestveits metode

UKRAINA: Alle påvirkes av krigen i Ukraina: både familiers økonomi og offisielle budsjetter, bistandskutt, militær opprustning, global energipolitikk, atompolitikk og ikke minst blokkpolitikk, dessuten skaper den økt spenning kloden rundt. Så hvor er overblikket, eller en dypere forståelse? Forsker Cecilie Hellestveit har med sin nye bok Dårlig nytt fra Østfronten dessverre foretatt en gedigen 'cherry-picking' av kilder og argumenter der hun baklengs beleilig utvikler det som bekrefter det allment akseptable.

Hva kjennetegner egentlig NETFLIX?

Netflix: Medieprofessor Amanda Lotz gir noen interessante perspektiver på de globale strømmetjenestenes forretningsmodeller og Netflix’ suksess.

Skeiv norsk historie: 29 tankevekkende intervjuer

FOTOBOK: Skeive ikoner tar for seg en generasjon som levde med frykten for aids, utestengning og kriminalisering – og ikke minst med smerten fra mangelen på forbilder.

Hvordan flertallets meninger skapes av mediene

OFFENTLIGHET: Precht og Welzer vil ha mer «velment strid» om synspunkter – ikke sosiale mediers utdefinering, personorientering og opphisselsesproduksjon. Boken deres har blitt møtt med alt fra total avvisning og nølende aksept til detaljkritikk.

Fascinerende fascisme og forførende førere

NEOFASCISME: Har mange fremdeles fascistiske lengsler i dag, eller kan man alltid skylde på forførende ledere? Et nærmere dykk ned i den 100 år gamle italienske fascismen og dens etterkommere sier noe om hvilke farer vi nå sannsynligvis står overfor.

Vi mangler troen, ikke troen på Gud, men en tro på verden

FILOSOFI: Det immunitære demokrati. Ifølge den italienske filosofen Donatella Di Cwesare, eksisterer i dag en politisk kultur styret af frygten for den fremmede og fremtiden, et skindemokrati til fordel for sikkerhed, kontrol og kortsigtede konkurrencehensyn. Og de som anser sig selv som «liberale» i dag, har meget lidt at stå imod de irrationelle impulser og beslutninger der styrer markedet og jagten på den kortsigtet vinding.

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.