De svarte årene

Eimen av mørke krefter og et polariserende politisk klima slår mot oss når Hamburger Bahnhof stiller ut kunst fra nazitiden.

"Die Toteninsel"   1883  - Arnold Böcklin
Hans Georg Kohler
Fast frilansjournalist for Ny Tid. Kunstner, bosatt i Berlin.


Neue Galerie: Die Schwarzen Jahre. Geschichten einer Sammlung 1933–1945. Hamburger Bahnhof – Museum für Gegenwart, Berlin

Kunstnere som var politisk organisert på venstresiden i 1920- og -30-tallets Tyskland, måtte regne med å bli arrestert av Gestapo og havne i konsentrasjonsleir. På Hamburger Bahnhofs utstilling «Die Schwarzen Jahre» kastes vi rett inn i den politiske kampen som raste i Weimarrepublikken før Hitler kom til makten i 1933.

I den beryktede, nasjonalsosialistiske propagandautstillingen «Entartete Kunst» «degenerert kunst» i München i 1937, hadde utstillingsarrangørene malt et sitat på utstillingsveggen fra manifestet «Der Impertinentismus», som sto trykket i tidsskriftet Die Aktion. Forfatteren het A. Undo, sannsynligvis et pseudonym for den individanarkistiske førdadaisten og forfatteren Hugo Kersten, som døde i ung alder. Følgende sto på veggen: «De sier selv: Vi later som om vi er kunstnere, diktere eller hva som helst, men vi er ingenting, kun vellystige og frekke i fullt monn. Vi frembyr verden et stort bedrageri og dyrker frem snobber som slikker våre støvler.» Nazistene ville vise frem modernistenes «sanne ansikt». Motstanden skulle knuses.

Avantgarde. Det var blant annet den jødiske kunsthandleren Paul Cassirers fortjeneste at Edvard Munch etter skandaleutstillingen i 1892 fikk befestet sin posisjon som symbolistisk kunstner i Tyskland. Cassirers kunsthandel var den første som i stort omfang viste impresjonistisk og ekspresjonistisk avantgarde i Berlin i begynnelsen av det 20. århundre.

I likhet med Munch var kunstneren Arnold Böcklin også symbolist. Begge er sterkt til stede i utstillingen på Hamburger Bahnhof.

I 1879 besøkte Arnold Böcklin middelalderslottet Castello Aragonese på østsiden av øya Ischia, og kirkegårdsøya San Michele i Venezia-lagunen der høye sypresser skygger for de gamle gravene. Böcklin ble inspirert av etruskernes hulegraver som er hogget inn i de bratte italienske fjellsidene. I 1883 malte Böcklin Die Toteninsel «Dødens øy», hvor vi ser en høy, hvit figur svøpt i likklær stående i en båt på vei over til Nekropolen-øya, der gudenes utvalgte blir stedt til hvile for evig tid. Maleriet ble så populært i keisertidens Tyskland at Böcklin malte fem versjoner av motivet. Adolf Hitler kjøpte den tredje versjonen i 1936 av kunsthandleren Maria Almas. Almas hadde tidligere vært gift med Ali Almas-Diamant og konverterte til den jødiske tro, men lot seg skille fra mannen i 1938. Senere formidlet hun flere hundre kunstverk til føreren, spesielt for det planlagte store «Führermuseum» i Østerrike.

Man må spørre: Hva skjedde i Europa som helhet?

Motstand. Verket som gjør sterkest inntrykk på utstillingen om de svarte årene på Hamburger Bahnhof, er bronseskulpturen Slått jøde av kunstneren Theo Balden. På lik linje med kunstnerne Hans Grundig og Horst Strempel meldte Theo Balden seg inn i det tyske kommunistpartiet i 1928, og året etter ble han medlem i den revolusjonære kunstnerorganisasjonen ASSO. Også malerne Max Ligner og Hans Uhlmann, begge representert i utstillingen, hadde tilknytning til kommunismen. På Hamburger Bahnhof blir Weimarrepublikkens stridigheter levende. «De svarte skarer» «schwarzen Scharen» var anarkistiske og anarkistsyndikalistiske ungdomsgrupper som i mange tyske byer organiserte motstand mot den voksende nasjonalsosialistiske bevegelsen på 1920- og -30-tallet. I noen få år greide de anarkistiske grupperingene å verne møter og forsamlinger i arbeiderstrøkene for nazistiske overgrep før de ble slått ut av Gestapo. I Rhinlandet, Mellomtyskland og i Berlin sto de svarte skarene sterkt. I Horst Strempels maleri Nacht über Deutschland «Natt over Tyskland» og i Hans Grundigs bilde Kampf der Bären und Wölfe «Kamp mellom bjørner og ulver» ser vi tydelig hvilke krefter som var i sving for å forhindre at den fascistiske ideologien skulle overta makten. Men hvordan var det mulig at Tyskland kunne «drukne i dette grufulle barbariet», som kunstneren Hans Grundig skrev i et brev 1936? Man må spørre: Hva skjedde i Europa som helhet? Faktum er at jødeforfølgelsen i Europa har en 2000 år lang historie. I keisertidens Tyskland ble ikke jødene likestilt med andre borgere før i 1871, etter lovforslag fra Bismarck. Alle som har mulighet, burde derfor også besøke det jødiske museet i Berlin og få et innblikk i diskrimineringen av det jødiske folk i Europa – lenge før Holocaust.

Politisert estetikk. Journalistene Edouard Drumont (fransk og født i 1844) og Wilhelm Marr (tysk og født i 1819) bidro begge med å spre antisemittisk propaganda gjennom bøker og publikasjoner. Drumonts tobindsverk La France Juive (1886), som solgte i flere hundre tusen eksemplarer i Frankrike og i Tyskland, la frem en konspirasjonsteori om jødenes hemmelige samarbeid med frimurere og jakobinere, som sammen skulle ta over makten i den franske republikken. Drumont krevde at jødene skulle utelukkes fra det franske samfunnet. Venstredemokraten og anarkisten Wilhelm Marr ga i 1879 ut boken Der Weg zum Siege des Germanentums über das Judenthum «Veien til seier for germanerne over jødedommen», i 1880 publiserte han Goldene Ratten und rothe Mäuse «Gylne rotter og røde mus», og la dermed grunnlaget for konspirasjonsteorien om sammensvergelsen mellom jødedom, kapitalisme og kommunisme, som senere ble kopiert av Adolf Hitler i boken Mein Kampf.

Verket som gjør sterkest inntrykk i utstillingen fra de mørke årene, er bronseskulpturen Slått jøde av kunstneren Theo Balden.

Modernismens protagonister som Klee, Dix, Heckel, Kirchner, Nolde, Kollwitz, Marc og Beckmann (hvorav alle vises på utstillingen) ble systematisk utsatt for hets og antisemittiske angrep fra nasjonalsosialistisk presse og offentlighet. De ble presset til å fratre sine professor- og undervisningsstillinger, og måtte flykte fra 1930-tallets brutale Tyskland.

Edvard Munch. «Munch henger fremdeles på veggen,» skrev den norske dagsavisen Tidens Tegn i august 1937, få uker etter at de første store konfiskeringer av Entartete Kunst fant sted i tyske museer over hele landet. Bildene avisen her viste til, var verker fra Kronprinzenpalais i Berlin, deriblant Melankoli av Munch. Museumslederen Paul Rave kunne berolige avisen med at det for tiden ikke var noen fare for at Munchs kunst ble betraktet som «entartet».

Fire år tidligere, i 1933, hadde tyske aviser euforisk feiret Munchs 70. fødselsdag som og hyllet ham en «nordisk-germansk» kunstner og som den «nordiske stamfaren til ekspresjonismen». Dette hindret derimot ikke den senere nazioppnevnte kommisjonen fra å fjerne og beslaglegge Munchs arbeider i 1937. Da ble Munch av kommisjonen bakvasket som en «patologisk problemmaker». I 1939 ble  maleriet Melankoli solgt i Oslo – oppdragsgiver for salget var Hermann Göring. Munchs gallerist Paul Cassirer tok sitt liv i 1926.

Utstillingen står frem til 31. juli.

 

---
DEL