De stummes tale

Stammen er en effektfull øvelse i empati og i evnen til å se virkeligheten fra en vinkel som ikke er din.

Kjetil Røed

Filmkritiker i Ny Tid.

Stammen. Regi: Myroslav Slabosjpytskij, foto: Valentyn Vasyanovych Stammen er en kompromissløs og til tider veldig ubehagelig film – men også unik og svært interessant. Allerede før den begynner, under forteksten, får vi beskjed om at «dette er en film på tegnspråk». Det er, står det, «ingen oversettelse, ingen undertekster, ingen voiceover». Vi kommer med andre ord til å oppleve en fortelling som vi ikke vil forstå helt og fullt, fordi ingenting forklares eller kommuniseres på annen måte enn gjennom tegnspråk. Vi er tvunget til å til å tolke tegn som vi vanligvis ikke trenger å forholde oss til. Vi må studere gester og mimikk, og stille oss inn på stemningsvalører. Talespråket gjør på mange måter denne oppmerksomheten overflødig i andre sammenhenger, men her er den helt essensiell. Filmen innledes med at hovedpersonen ankommer et busstopp. Her får han hjelp av en fremmed dame til å forklare hvor han skal, før han går ned i en undergang og opp en trapp, og omsider ankommer filmens dramatiske sentrum: et nedslitt bygg som fungerer som internat eller skole for døvstumme. Åpningen er tankevekkende: Passasjen fra busstopp og undergangen med den påfølgende trappen markerer overgangen til en helt annen verden enn den de fleste av oss kjenner: en verden uten tale og språklyder. Vel fremme hos sin fremtidige «stamme» ser vi beboerne samlet i gården foran huset. Vi er vitne til et allmøte – men det er helt, helt stille. Denne lydløsheten introduserer oss for hele filmens «lydpolitikk», hvor vi i det fraværende talespråkets sted blir oppmerksomme på helt andre lyder enn dem vi ellers vier oppmerksomhet. Det eneste vi hører i åpningsscenen er – etter hvert – suset av vinden og en enslig bjelle som ringler i hånden til en liten jente som troner på en av de voksnes skuldre. En kråke og en spurv skurrer i bakgrunnen. Så marsjerer elevene foran oss, én etter én inn i stedets hovedsal, og lydbildet overtas av klapringen og skyflingen fra et par hundre sko bortetter gulvet. Over døren blinker det nå et sterkt lys, som vi også blir ekstra vare på på grunn av den forandrede sansesituasjonen. Senere forstår vi at lyset er en visuell «skolebjelle» som markerer når timen er over eller friminuttet er slutt. Det er flere scener i filmen som blir mye mer enn det vi ser på grunn av den fraværende talen. Et stykke ut i filmen arrangeres en slåsskamp, hvor nykommeren skal prøves mot skolens bøller. Håndgemenget blir rått og lite rettferdig siden det er fire–fem stykker som angriper den ensomme, nye gutten. Likevel går han ut med æren i behold – og stiger i gradene. Selve slåsskampen er et underlig skue, for det lyder ikke et eneste rop – ingen smerteskrik, buing, intet heia-heia-rop. Det vi derimot hører er løvet som rasler og klær som gnisser og knitrer mot hverandre eller mot kroppene til de kjempende guttene. Denne nesten-stillheten gir, overraskende nok, den voldelige scenen et poetisk preg som ellers ville vært helt utenkelig.

Vi tvinges til å høre på de døvstummes tause tale, slik de er dømt til å holdes utenfor i en verden definert av lyd og snakk.

Tvinges utenfor. Slabosjpytskijs film er ingen lystig opplevelse. Internatskolens innbyggere er delt inn etter et strengt hierarkisk system, hvor ferskingene og de minste må tåle å herses mye med. De flyttes rundt fra rom til rom etter gjengledernes forgodtbefinnende, og må betale for ikke å utsettes for ytterligere ubehag. Skolen er rett og slett et svært dystert og voldelig sted. Etter hvert går klassesystemet over i ren mafiavirksomhet, hvor jentene på skolen kjøres rundt og leies ut til trailersjåfører, og tilfeldig  forbipasserende bankes opp og robbes. Et av de dystreste øyeblikkene er når en av jentene på smertefullt vis tvinges til å ta en abort så og si på kjøkkenbenken. Sluttscenen, selve bunnpunktet i disse menneskenes skjebne, overgår likevel det meste i grusomhet. Jeg skal ikke avsløre hva den går ut på, men den oppsummerer alt vi har vært vitne til på forferdelig vis. Den traurige realismen i filmen intensiveres ved at alle faktisk er døvstumme på ordentlig, og at ingen er profesjonelle skuespillere. Filmen kan leses som allegori på flere plan. Den mest nærliggende er Ukrainas relasjon til Russland. Bøllene er i så tilfelle russerne som undergraver Ukrainas selvstendighet. I begynnelsen av filmen ser vi et kart hvor Ukraina vises ved siden av EU-symbolet, noe som signaliserer en mulig tettere tilknytning til Europa. Kanskje de døvstumme kunne betraktes som bilde på det ukrainske folk som mister tale og hørsel under den russiske bjørnens knurring? Jeg syns likevel det er mer interessant å tolke filmen som en allegori over hvordan minoriteter håndteres mer generelt. Å vise en film på et språk bare de færreste behersker, uten oversettelser eller undertekster, har vel aldri tidligere skjedd på norske kinoer. De eneste som vil forstå det som blir sagt er med andre ord de som kan tegnspråk. Situasjonen er vesentlig, for med Stammen stilles vi som har hørsel og talegaver intakt i en liknende  situasjonen som døvstumme ellers befinner seg i. Det er, kunne man si, vår tur til å bli stilt utenfor. Vi tvinges til å høre på de døvstummes tause tale, slik de er dømt til å holdes utenfor i en verden definert av lyd og snakk. Slik betraktet er filmen en øvelse i empati, eller i evnen til å se virkeligheten fra en vinkel som ikke er din.

Det er ingenting som illustrerer handlingen lydmessig, annet enn tonene fra kropper som beveger seg, mat som spises, hvisling fra sinte munner.

Effektfull stillhet. Dessuten er filmen en øvelse i forflytning, eller omprogrammering, av oppmerksomhet. Vi hører ingen tale, men heller ingen musikk. Det er ingenting som illustrerer handlingen lydmessig, annet enn tonene fra kropper som beveger seg, mat som spises, hvisling fra sinte munner, eller sko som treffer bakken. Denne nedtoningen av lyd er likevel en radikal oppjustering av lydens betydning. I en viss forstand er Slabosjpytskij i slekt med den amerikanske musikeren og kunstneren John Cage, hvis 4:33 bestod av nettopp stillhet. Men stillheten var ikke alt man hørte: Hva som måtte dukke opp av lyd mens stykket ble fremført, trådte inn i den regisserte «musikkens» sted. På denne måten ble 4:33 et medium for økt oppmerksomhet for alt det andre som vanligvis ikke tilhører verket. Hundeglam fra gaten eller hosting blant publikum, for eksempel. Slabosjpytskij foreslår på tilsvarende vis at vi i randsonen av den virkeligheten talespråket hersker over vil kunne finne en annen verden som har like stort krav på anerkjennelse. Han forflytter Cages estetiserte innramming av det vi vanligvis ikke hører, eller gir betydning, til en sosial og politisk setting. Det er heller ingen hemmelighet at mange forblir stumme selv om de faktisk kan snakke. På samme måte er det mange som aldri får essensiell informasjon, fordi de er utenfor den viktige talens rekkevidde. Papirløse, statsløse og fattige er nærliggende eksempler på mennesker som verken er i en posisjon til å bli hørt eller til å høre andre. På slutten av filmen trekkes det opp en interessant link til identitet: Når en av jentene får fatt i et pass, kan hun plutselig forlate den grusomme situasjonen hun befinner seg i som en del av «stammen». Men når hun viser passet til nykommeren, som nå er en etablert leder i det lille samfunnet, stjeler han passet og vrir det i stykker, dyrisk, med tennene. Dette er et overgrep som er større enn den fysiske volden i filmen, eller prostitusjonen jenta tvinges inn i, for uten dette dokumentet er hun tvunget til å forbli en del av det uønskede fellesskapet. Når passet blir borte, forsvinner også hennes frihet. Nye synsvinkler. Giorgio Agamben sier i sin bok Midler uten mål at vi må ta utgangspunkt i den statsløse og papirløse flyktningen når vi skal forstå menneskerettigheter, siden disse menneskene ut fra dagens rettighetsforståelse faller utenfor alle nettverk. Kunne vi ikke også si at for å forstå kommunikasjon mellom mennesker, må vi ta utgangspunkt i dem som verken kan snakke eller høre? Slabosjpytskijs film kan i så måte betraktes som et uortodokst innlegg i hvordan vi forholder oss til tale og språk; til hvem som kan snakke og hvem som forblir stumme, hvem som hører og hvem som forblir døve. Filmskaperen foreslår ikke bare at vi ikke bare låner øre til dem som ikke kan tale gjennom vanlige kanaler, men også skaper situasjoner hvor de kan høre oss. Røed er filmkritiker for Ny Tid.

---
DEL