De store dilemmaenes krig

Motsetningen mellom internasjonal solidaritet og handelsinteresser har sjelden vært tydeligere enn under den spanske borgerkrigen. Jo Stein Moen og Rolf Sæther har med De tusen dager ikke latt en stein ligge urørt for å gi oss historien i alle dens fasetter. Det er blitt et standardverk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Få kriger er så omspunnet av myter som den spanske borgerkrigen.«Generalprøve for den andre verdenskrigen», «den mest ideologiserte av kriger», «demokrati vs. tyranni», «fascisme mot frihet», «lakmustest for internasjonal solidaritet». Dette er noen smaksprøver på slagord som både samtid og ettertid har utmyntet. Og noe er det jo i alle. Men man glemmer ofte at de ideologiske ytterpunktene – kommunister og fascister – utgjorde et svinnende mindretall på sine respektive sider. Krigen er blitt grundig mytifisert og mystifisert.

Det første Franco gjorde etter seieren var nemlig å nøytralisere den revolusjonære spanske fascismen i én front (Falangen ble inkludert i den nasjonale junta, JONS). Denne enhetsfronten besto av katolske reaksjonære korporativister, middelalderlige rexister og nasjonalistiske militære, foruten falangens menn. I JONS var poenget å hindre fascismens omveltende, massemobiliserende ideologi i å spille noen rolle. Fascismen skulle ko-opteres, dens mystikk og aura bli leiesvenner for reaksjonen. Det kan ikke sies annerledes.

Til venstre var splittelsen mellom kommuniser, anarkister, trotskister, sosialdemokrater, katalanske separatister og nasjonalister dyp. Stalins forlengede arm var i mindretall, men det hindret ikke skånselsløs forfølgelse av trotskistene i deres parti, POUM. Vi vet nå for eksempel at Stalins hemmelige politiske politi, NKVD, drepte POUMS leder Andres Nin. Les George Orwells «Hommage to Catalonia» fra 1937 og bli frarøvet alle illusjoner om en enhetlig front mot Franco. Venstresiden drev sin egen borgerkrig i borgerkrigen.

Spesifikke spanske konflikter

Det som ofte blir underbelyst, er at krigen hadde sine åpenbare lokale årsaker. En lutfattig, jordløs og undertrykt bondebefolkning sto mot en liten men maktfull jordeierklasse, med støtte i en middelalderlig katolisisme og omgitt av en svak liberal middelklasse. Den ble i sin tur drevet i armene til det ytterste høyre, blant annet av venstresidens revolusjonsretorikk og prestedrap. Utløsende for krigen var oppløsningen av den offentlige ro og rekken av drap på begge sider av fremstående ledere. Et klassisk tilfelle av polarisering.

Venstresiden trodde de sto foran et nytt Oktober 1917 etter valgseieren i januar 1936. Et klassisk tilfelle av feilbedømmelse og ønsketenkning. Dessuten ville de for all del hindre en gjentakelse av den tyske arbeiderklassens knefall for Hitler i 1933. Det førte til ny militans, men burde heller ha ført til en annen lærdom: Ikke splitt arbeiderklassen. I stedet kom nettopp denne ulykksalige splittelsen på ny, med de uhyggeligste effekter av indre lammelse.

Om venstresiden hadde vunnet, ville vi kanskje ikke sett like mye blodsutgytelser som Franco gjorde seg skyldig i (det snakkes om mellom 50.000 og 100.000 drepte republikanere etter seieren). Men nokså nær, er det grunn til å tro. Omfanget terroren ville vært avhengig av kommunistenes maktstilling etter en seier. Begge sider hadde et fullstendig opportunistisk syn på demokratiske spilleregler. Begge sider gjorde seg skyldige i uendelige massakrer på sivile og hverandres soldater i fangenskap.

Antiklerikalismens farer

Én lærdom er klar: Når anti-klerikalisme blandes med klassehat i et politisk kultur uten demokratiske tradisjoner, og det attpåtil i et samfunn flust med regionale splittelser – da er oppskriften gitt på dyptgående konflikter, ofte med voldelig utgang. Et poeng her, som ofte underbelyses i Norge, er at den andre spanske republikken hadde et lederskap av politiske intellektuelle. De hatet kirken og drev fram relativt ubetydelige sidesaker, som kontrollen over utdanningssystemet (som de ville ta fra kirken, naturligvis). Viktig nok, men ikke da!

Dette skapte en lite tjenlig dagsorden for republikkens stabilisering, for denne dypt symbolske saken forente alle republikkens motstandere – uten å samle egen front rundt republikken om mer presserende oppgaver. Eksempler: jordspørsmålet og ubygging av landets infrastruktur for å få gjort noe med den lammende arbeidsløsheten. Det underliggende problem var at Spanias offentlige finanser var så skrale at det fantes lite spillerom.

Den store avmystifisering

Det Jo Stein Moen og Rolf Sæther gjør i sin veldokumenterte bok er imidlertid å avmystifisere – og avideologisere. Deres hensikt er ikke å bidra mer til historien om krigens årsaker. Litteraturen om bakgrunnen er nå enorm (på mange måter er fremdeles Bloomsbury-skribenten Gerald Brennans The Spanish Laybyrinth den beste, før Anthony Beevors nyeste.)

Moen og Sæthers perspektiv er Norge og krigen. Ikke bare de som dro og døde, men alle siders befatning med den spanske tragedien. Det er blitt en medrivende tekst full av innsikter, dokumentasjon og nyheter for den historisk interesserte.

Rolf Sæther er tidligere direktør i Rederiforbundet. Hans interesse for krigen ble vekket da han kom over forbundets lobbyvirksomhet for å få åpnet handelsforbindelsene med Franco og beskytte norsk skipsfart mot sjørøveri fra opprørsiden. Jo Stein Moen er en ung historiker som her gjør sin strålende debut som skribent.

Et hovedinntrykk er regjeringens kattepine. Utenriksminister Koht balanserte på en knivsegg mellom grasrota i sitt eget parti, som ville sende frivillige til fronten, og rederne. Martin Tranmæl raste mot egen regjering og møtte opp for å hylle de som dro og de som kom hjem. Man må undre seg: Inntrykket sitter jo igjen av Tranmæl at han fra sin redaktørstol i Arbeiderbladet var en maktfull person som mer eller mindre kunne diktere sitt parts politikk.

Hvorfor denne underlige avmakt i Spania-spørsmålet, gitt det veldige press som kom fra under? Regjeringen forbød til og med frivillige å dra, enda det var åpenbart at Italia og Tyskland pekte nese mot ikke-intervensjonspakten de selv hadde underskrevet. Sosialisten Léon Blum i Frankrike måtte respektere ikke-intervensjonspakten fordi han trengte Storbritannia som alliert overfor et aggressivt Nazi-Tyskland. Slike hensyn var ikke så påtrengende for Norge. Vi hadde større spillerom. Likevel gikk regjeringen på gummisåler.

Dilemmaenes rekke

Dette er blitt en fascinerende historie. Hvem visste f.eks. at regjeringen alvorlig overveide å sende ned et orlogsfartøy, «OlavTrygvason», for å beskytte norske skip på Spania-fart? (Det ble ikke noe av), og at Koht prøvde seg på mekling. Dette er i det hele tatt dilemmaenes krig: mellom respekt for internasjonalt fattede vedtak (ikke-intervensjon), enda de er åpenbart gjennomhullede, og humanitære og politisk verdier; mellom handelsinteresser og respekt for en lovlig valgt regjering; og mellom «statsraison» og frivillige som ønsker å handle. Innimellom vever Moen og Sæther inn den triste overhistorien om slag og nederlag (delvis basert på besøk på slagstedene).

Moen og Sæther beskriver også inngående de norske hjelpetiltakene, bl.a. det svensk-norske sykehuset i Alcoy, og stiller med nyoppdagede fotosamlinger (fra dr. Finsen som senere skulle kjempe heltemodig på Hegra). Disse bildene gir et levende bilde av en aksjon vi kan være stolte av.

Haakon Lie satte seg i spissen for innsamlingen til Spania. I en befolkning som ikke satt så fett i det, kom det inn nærmere 2 millioner kroner! (Nærmere 60 millioner i dagens penger). Ved livet slutt ga Lie uttrykk for at Spania var for ham en skjellsettende sak.

Moen og Sæther gir også den mest fullstendige liste over norske deltakere og falne: 41 dokumenterte, med mørketall antakelig opp mot 70 – Moen og Sæther holder på cirka 50 falne. Om lag 1300 skandinaver deltok i de internasjonale brigader. Hvis man holder eksil-tyskere og norsk-amerikanere utenfor, mener Moen og Sæther at noe i overkant av 200 frivillige kom fra Norge. Vi vet at 108 kom hjem uskadd. Moen og Sæther regner med at åtte kjempet på Franco-siden, deriblant nordsjøflygeren Tryggve Gran og forfatteren Per Imerslund.

Journalisten Gerda Grepp vies også stor oppmerksomhet. Hun skrev saklig fra Spania. Fint å tenke på at to av de fremste krigsreporterne i Spania var kvinner – Lise Lindbæk og Gerda Grepp.

Boka har også mer absurde partier. Historien om den norske konsul i Madrid, Felix Schlayer, hører til dem. En av mine første politiske inntrykk er fra min far som kalte Schlayer en «klar fascist». Han møtte ham i Madrid i 1937. Moen og Sæther er enig med min fars vurdering.

10. oktober 2000 gikk Alf William Brevik bort. Han var trolig den siste gjenlevende Spania-kjemperen fra de internasjonale brigader. Med Jo Stein Moen og Rolf Sæthers gjennomforskede historiedokumentasjon er det reist et monument over denne krigen. Ved siden av Jan Jakob Tønseths romaner, Antony Beevors Kampen om Spania og Yngvar Ustvedts pionerarbeid fra 1975, Arbeidere under våpen, gir De tusen dager oss tragedien i heldekkende format. ■

---
DEL