De sovjetiske blomsterbarna 

I Soviet Hippies følger vi en gjeng veteraner fra den sovjetiske hippiebevegelsen. På en bussreise fra Estland til Moskva forteller de om svunne revolusjonerende tider og oppskrifter på hjemmelaget LSD.  
Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 01.08.2018

Soviet Hippies

Terje Toomitsu

Estland, Tyskland, Finland

Abonnerer du på NY TID, kan du se filmen her

I en tid med økende politisk polarisering mellom Russland, Europa og Vesten, er det en populær forestilling i mediene at russere er en annerledes art – både krigerske og korrupte. Det mange kanskje ikke vet, er i hvilken grad dissentere fortsatt finnes  i Russland, ofte eksemplifisert i unge subkulturer knyttet til musikk og mote.

Tanken på at det fantes hippier i Sovjetunionen kan virke bisarr, men Russland er et stort land med en stor sjel, og toleransen for ulike livsholdninger er kanskje en av landets best bevarte hemmeligheter. Ikke alle russere i dag er ivrige kirkegjengere eller skrevne medlemmer av det Putin-lojale partiet Forent Russland – like lite som hver Sovjet-borger var kommunist eller arbeidet på et kollektivbruk.

Hippiebevegelsen under Bresjnev

På vei gjennom et ubestemmelig landskap starter Terje Toomitsus betimelige dokumentar Soviet Hippies. «Vi vet ikke hvor vi går, men vi vet nøyaktig hva vi løper fra,» hører vi en kvinne fortelle, mens vi ser kornete fargebilder av en gruppe unge mennesker med rufsete hår. Toomitsu graver seg bakover i arkivene for å avdekke sjeldne opptak av sovjethippier på 1960-tallet, når hun begir seg med på en dagsaktuell rundreise fra Estland (som den gang var en del av Sovjetunionen og ikke et EU-land) til Moskva, sammen med veteraner fra den sovjetiske hippiebevegelsen. Vi møter den første av dagens protagonister sittende i lotusstilling, mens han ruller noe som likner en joint på en gammel sovjetisk bok med tittelen «Hippie Slang». Selv om det kan fortone seg litt corny, får vi umiddelbart inntrykk av at dette er et tilbakeblikk fra de som egentlig aldri forlot hippiebevegelsen. 

Da musikken begynte å inspirere til opprør blant ungdom i den vestlige verden sent på 1960-tallet, ble vibrasjonene fanget opp bak jernteppet, der ungdommer – som overalt fristes av forbuden frukt – lyttet i hemmelighet til europeiske radiostasjoner. På denne måten tok de del i den vestlige rockverdenen.

Filmen er en påminnelse for alle som tror at historien om dagens Russland er endimensjonal og bare handler om Putin.

Hvor stemningsskapende denne musikken var, og hvordan det revolusjonerende budskapet i tekstene (som knapt ble forstått) ble mottatt, blir forklart av de som tok del i hippiebevegelsen og som nå er i 70-årene. Karakterer med navn som Old Long (fra Moskva) bemerker at «den overstyrte lyden begynte å riste i vår kollektive bevissthet», samtidig som klipp fra sovjetiske opptak, datidens psykedeliske tegneserier og tidligere usette 16mm hjemmefilmer benyttes for å gjenskape disse uvanlige årene, av konvensjonelle historikere betegnet som «stagnasjonsperioden» under Bresjnev.

Fra Beatles til russisk sci-fi

«I 1965 ble jeg en annen person,» minnes Kolja Vasin fra St. Petersburg, og henviser til Lennons «Temple of Love». «Håret mitt, klærne, tankene ble annerledes […] Hele Beatles-verdenen åpnet seg for meg og jeg så universet, all galskapen her. Jeg følte Gud, så noe hellig i dem.»

For seere som ikke kjenner sovjetisk film, kan klippene fra den psykedeliske animasjonsfilmen for barn, The Mystery of the Third Planet (1981), komme som en overraskelse. Det er uvisst om de som animerte Kir Bulysjevs sci-fi-serie for barn, Alisa Selezneva, kjente til Beatles’ tegnefilm Yellow Submarine, men den fargesprakende stilen er uhyggelig lik.

«Da jeg lyttet til høy musikk, forstyrret det søsteren og moren min. Jeg kan forstå dem nå,» forteller en annen gammel hippie. «Moren min trodde det var noe galt med meg, og sendte meg til et psykiatrisk sykehus» – en mulighet mange vestlige ungdomsforel-
dre kunne tenkt seg å ha like lett tilgjengelig.

«Vår blotte eksistens var en hån mot systemet,» sier en annen veteran fra den sovjetiske hippiebevegelsen.

Tanken på at det fantes hippier i Sovjetunionen kan virke bisarr.

Sett gjennom historiens briller var den sovjetiske filmavisens behandling av hippiene på denne tiden – trakasserende, nedlatende, håpløst «firkantet» – ikke særlig annerledes enn tilsvarende innslag i Pathés filmavis fra Storbritannia på 1960-tallet.

Turn on. Tune in. Drop out. [Timothy Leary] «Det fantes ikke sex i Sovjetunionen. Det var ingen pros-
tituerte. Og ingen hippier,» sier Ljuba. «Folk levde som zombier, og så rett og slett ikke det de ikke ønsket å se.»

Protester mot Vietnam-krigen

Men naturligvis: Sovjetiske hippier sto overfor større farer enn offentlig motvilje. Politiet sendte hunder etter dem, de ble satt i fengsel ved hver gitte anledning, og det å bli tvangsklippet var den minste fysiske brutaliteten de ble utsatt for.

Erindringer om hjemmelagde psykedeliske stoffer (en sovjetisk astmamedisin med LSD-liknende virkning kunne inntas som te) legges over en oppfinnsom, animert sekvens med bilder fra samtidige notisbøker og originale tegninger, for å vekke til live følelsen av revolusjonære tider. 

Og historien om den berømte hippiesamlingen i Moskva i juni 1971 – for å protestere mot den amerikanske krigføringen i Vietnam (der 3000 unge mennesker ble arrestert) – blir gjenfortalt. Hendelsen blir fremdeles markert ved en hippiesamling 1. juni hvert år i den russiske hovedstaden. Filmen viser opptak av denne samlingen, og følger en busslast av gamle hippier fra Tallinn som drar til markeringen.

«All you need is love!» synger de gamle hippiene unisont i anledning et gruppefoto. 

Som et vindu inn mot en lite kjent og forstått del av sovjetisk historie før perestrojka, er Toomitsus film både underholdende og informativ. Og den er en påminnelse for alle som tror at historien om dagens Russland er endimensjonal og bare handler om Putin, om at Russland – som Churchill sa – er en gåte svøpt i en gåte inni en gåte. 

Kommentarer