De skjulte tjenester

Alle vet at det hemmelige politi (Overvåkingspolitiet) eksisterer, men få har kjennskap til hvordan det fungerer.

Sigbjørn Hølmebakk
Hølmebakk var forfatter, debattant, agitator, folketaler, organisasjonsmann og politiker i SF.
Email: sigbjorn@nytid.no
Publisert: 01.01.2019

Orientering 14. desember 1968I årtier har den psykologiske roman inntatt en dominerende plass i norsk diktning. Det har vært forfatterens dypeste ærgjerrighet å kaste lys over mørke steder i det gåtefulle dyp som heter den menneskelige sjel.I år har vi fått en bok der forfatteren henter sitt stoff fra et område som er langt mer uutforsket og hemmelighetsfullt enn menneskesinnet: Vårt hemmelige politi. Her har man ingen forskning å holde seg til, her kan man ikke foreta undersøkelser på stedet for å skaffe seg eksakte kunnskaper om det stoff man vil behandle. Alle vet at det hemmelige politi (Overvåkingspolitiet) eksisterer, men få har kjennskap til hvordan det fungerer. Vi kjenner sjefens navn, vi vet hvor hovedkvarteret ligger (Victoria terrasse). Vår viten er ellers begrenset til det som siver ut ved «arbeidsulykker» det vil si lekkasje, eller når sjefen begår dumheter i avisintervjuer (Bryhn). I det siste har også sjefredaktør Christensen i Morgenbladet gitt oss små gløtt i fjernsynet (hvor han nå øyensynlig er blitt en slags fast medarbeider) om sitt årelange virke i overvåkingens tjeneste. Haavard Haavardsholm har skrevet bok om overvåkingstjenesten. «De skjulte tjenester», og tittelen har han fått gratis. Den skriver seg fra en tale av h. r. adv. J. C. Mellbye, som var formann i den parlamentarisk oppnevnte komite som gransket våre overvåkingsorganer: «Dersom vi mener det alvorlig at vi vil forsvare oss, er vi nødt til å akseptere de skjulte tjenester.»Det ser ut til at advokaten har sine ord i behold. Det frihetselskende norske folk har i høy grad akseptert de skjulte tjenester. I årevis kunne det hemmelige politi drive sin politiske kartleggingsvirksomhet uten at noen ble synderlig forstyrret av nysgjerrighet fra opinionens side. Etaten har kunnet glede seg over en utstrakt «arbeidsro». Nå ser det heldigvis ut for at enkelte begynner å få øynene opp for farene ved et slikt politi og jeg tror Haavardsholms bok kan bli en nyttig vekker, slik at denne interesse holdes vedlike.Boken er skrevet som en rekke rapporter fra en snushane – han arbeider som altmuligmann på et hotell – til hans oppdragsgiver. Fremstillingen er spennende, underholdende og med en detaljrikdom og oppfinnsomhet som imponerer. En leser den som en kriminalroman. Dette er kanskje også bokens største svakhet. Leseren vil vel betrakte den som en slags science-fiction-roman, like fjern fra vår virkelighet som Mandrake og Fantomet. Men denne innvending kan jo umulig ramme forfatteren: Han har jo ingen muligheter hatt til å skrive en dokumentarbok om emnet.Forfatterens hensikt har forlaget forøvrig gitt knapt og greit uttrykk for på omslaget: «Det Haavardsholm har villet vise, er hvordan et overvåkingsorgan kan utvikle seg til et slags hemmelig politi, hvor de ‘rette’ samvittighetsløse folk kan bli utpressere, provokatører og hemmelige mordere.»
… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
[wpdevart_facebook_comment curent_url="https://www.nytid.no/de-skjulte-tjenester/" order_type="social" title_text="Kommentarer" title_text_color="#000000" title_text_font_size="22" title_text_font_famely="monospace" title_text_position="left" width="100%" bg_color="#d4d4d4" animation_effect="random" count_of_comments="3" ]

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.