De skjulte tjenester


Alle vet at det hemmelige politiet (Overvåkingspolitiet) eksisterer, men få har kjennskap til hvordan det fungerer.

Hølmebakk var forfatter, debattant, agitator, folketaler, organisasjonsmann og politiker i SF.
Email: sigbjorn@nytid.no
Publisert: 2019-01-02

I årtier har den psykologiske roman inntatt en dominerende plass i norsk diktning. Det har vært forfatterens dypeste ærgjerrighet å kaste lys over mørke steder i det gåtefulle dyp som heter den menneskelige sjel.

I år har vi fått en bok der forfatteren henter sitt stoff fra et område som er langt mer uutforsket og hemmelighetsfullt enn menneskesinnet: Vårt hemmelige politi. Her har man ingen forskning å holde seg til, her kan man ikke foreta undersøkelser på stedet for å skaffe seg eksakte kunnskaper om det stoff man vil behandle. Alle vet at det hemmelige politi (Overvåkingspolitiet) eksisterer, men få har kjennskap til hvordan det fungerer. Vi kjenner sjefens navn, vi vet hvor hovedkvarteret ligger (Victoria terrasse). Vår viten er ellers begrenset til det som siver ut ved «arbeidsulykker» det vil si lekkasje, eller når sjefen begår dumheter i avisintervjuer (Bryhn). I det siste har også sjefredaktør Christensen i Morgenbladet gitt oss små gløtt i fjernsynet (hvor han nå øyensynlig er blitt en slags fast medarbeider) om sitt årelange virke i overvåkingens tjeneste. Haavard Haavardsholm har skrevet bok om overvåkingstjenesten. «De skjulte tjenester», og tittelen har han fått gratis. Den skriver seg fra en tale av h. r. adv. J. C. Mellbye, som var formann i den parlamentarisk oppnevnte komite som gransket våre overvåkingsorganer: «Dersom vi mener det alvorlig at vi vil forsvare oss, er vi nødt til å akseptere de skjulte tjenester.»

Det ser ut til at advokaten har sine ord i behold. Det frihetselskende norske folk har i høy grad akseptert de skjulte tjenester. I årevis kunne det hemmelige politi drive sin politiske kartleggingsvirksomhet uten at noen ble synderlig forstyrret av nysgjerrighet fra opinionens side. Etaten har kunnet glede seg over en utstrakt «arbeidsro». Nå ser det heldigvis ut for at enkelte begynner å få øynene opp for farene ved et slikt politi og jeg tror Haavardsholms bok kan bli en nyttig vekker, slik at denne interesse holdes vedlike.

Boken er skrevet som en rekke rapporter fra en snushane – han arbeider som altmuligmann på et hotell – til hans oppdragsgiver. Framstillingen er spennende, underholdende og med en detaljrikdom og oppfinnsomhet som imponerer. En leser den som en kriminalroman. Dette er kanskje også bokens største svakhet. Leseren vil vel betrakte den som en slags science-fiction-roman, like fjern fra vår virkelighet som …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)