De skjulte tjenester

Alle vet at det hemmelige politiet (Overvåkingspolitiet) eksisterer, men få har kjennskap til hvordan det fungerer.
Sigbjørn Hølmebakk
Hølmebakk var forfatter, debattant, agitator, folketaler, organisasjonsmann og politiker i SF.
Email: sigbjorn@nytid.no
Publisert: 02.01.2019

I årtier har den psykologiske roman inntatt en dominerende plass i norsk diktning. Det har vært forfatterens dypeste ærgjerrighet å kaste lys over mørke steder i det gåtefulle dyp som heter den menneskelige sjel.

I år har vi fått en bok der forfatteren henter sitt stoff fra et område som er langt mer uutforsket og hemmelighetsfullt enn menneskesinnet: Vårt hemmelige politi. Her har man ingen forskning å holde seg til, her kan man ikke foreta undersøkelser på stedet for å skaffe seg eksakte kunnskaper om det stoff man vil behandle. Alle vet at det hemmelige politi (Overvåkingspolitiet) eksisterer, men få har kjennskap til hvordan det fungerer. Vi kjenner sjefens navn, vi vet hvor hovedkvarteret ligger (Victoria terrasse). Vår viten er ellers begrenset til det som siver ut ved «arbeidsulykker» det vil si lekkasje, eller når sjefen begår dumheter i avisintervjuer (Bryhn). I det siste har også sjefredaktør Christensen i Morgenbladet gitt oss små gløtt i fjernsynet (hvor han nå øyensynlig er blitt en slags fast medarbeider) om sitt årelange virke i overvåkingens tjeneste. Haavard Haavardsholm har skrevet bok om overvåkingstjenesten. «De skjulte tjenester», og tittelen har han fått gratis. Den skriver seg fra en tale av h. r. adv. J. C. Mellbye, som var formann i den parlamentarisk oppnevnte komite som gransket våre overvåkingsorganer: «Dersom vi mener det alvorlig at vi vil forsvare oss, er vi nødt til å akseptere de skjulte tjenester.»

Det ser ut til at advokaten har sine ord i behold. Det frihetselskende norske folk har i høy grad akseptert de skjulte tjenester. I årevis kunne det hemmelige politi drive sin politiske kartleggingsvirksomhet uten at noen ble synderlig forstyrret av nysgjerrighet fra opinionens side. Etaten har kunnet glede seg over en utstrakt «arbeidsro». Nå ser det heldigvis ut for at enkelte begynner å få øynene opp for farene ved et slikt politi og jeg tror Haavardsholms bok kan bli en nyttig vekker, slik at denne interesse holdes vedlike.

Boken er skrevet som en rekke rapporter fra en snushane – han arbeider som altmuligmann på et hotell – til hans oppdragsgiver. Framstillingen er spennende, underholdende og med en detaljrikdom og oppfinnsomhet som imponerer. En leser den som en kriminalroman. Dette er kanskje også bokens største svakhet. Leseren vil vel betrakte den som en slags science-fiction-roman, like fjern fra vår virkelighet som Mandrake og Fantomet. Men denne innvending kan jo umulig ramme forfatteren: Han har jo ingen muligheter hatt til å skrive en dokumentarbok om emnet.

Forfatterens hensikt har forlaget forøvrig gitt knapt og greit uttrykk for på omslaget: «Det Haavardsholm har villet vise, er hvordan et overvåkingsorgan kan utvikle seg til et slags hemmelig politi, hvor de ‘rette’ samvittighetsløse folk kan bli utpressere, provokatører og hemmelige mordere.»

Et annet viktig moment som forlagsreklamen ikke nevner: at et overvåkningspoliti i et Nato-land nødvendigvis må utvikle seg i reaksjonær og fascistisk retning! Haavardsholm har uten å si det direkte, stilt det spørsmål som i all enkelhet kan formuleres slik: Hvilken prinsipiell forskjell er det på det hemmelige politi justisminister Schweigaard Selmer har ansvaret for, og det hemmelige politi som hennes greske kollega har ledelsen av? Forskjellene kan synes åpenbare, det har avhørene i Strasbourg bevist: vårt hemmelige politi disponerer ikke over noe yaros, det foretas ikke vilkårlige arrestasjoner på politisk grunnlag, man driver for tiden ikke med tortur på Victoria terrasse. Men forskjellene må ikke dekke over hovedsaken: det norske og det greske hemmelige politi er i virkeligheten tjenere for den samme sak og for de samme herrer: NATO, CIA og Pentagon.

Hvis nå de politiske forhold skulle endre seg i vårt land? Hvis vi skulle få en tilnærmet gresk situasjon i den forstand at vi fikk en politisk utvikling som stilte vårt NATO-medlemskap i fare? Våre unntakslover ligger klar for en slik eventualitet. Hvilke garantier har vi for at fru Selmers politiagenter ville opptre mer humant enn sine greske kolleger? Fra Strasbourg har vi fått vite at selveste sjefstorturisten i Aten har fått sin utdannelse i USA som CIA-stipendiat. Er det usannsynlig å tro at også vårt overvåkingspoliti er blitt tilgodesett med slike stipendier? CIA har jo ellers vært uhyre raus med pengehjelp til gunst for andre organisasjoner i vårt land.

Justisministeren beroliger: alt er under parlamentarisk kontroll. Vi blir oppfordret til å stole på Mellbye-utvalget. De viktigste avsnitt av denne rapporten er jo ikke offentliggjort. Har vi grunn til å stole på at komiteen har fått alle – absolutt alle – fakta lagt på bordet? Vi vet jo at det er talt mye usannhet i denne sak. F. eks. påstanden om at det ikke drives registrering etter politiske retningslinjer. Det er jo i realiteten av overvåkeren personlig – Asbjørn Bryhn – i hans beryktede intervju med VG, der han generelt stempler venstreradikalere – ja til og med motstandere av Fellesmarkedet – som potensielle landsforrædere. Alle «arbeidsulykker» og lekkasjer i Overvåkingsetaten peker i retning av at det foregår en «politisk» registrering.

Et annet spørsmål er også lite omtalt i den offentlige debatt (som også antydet i Haavardsholms bok): I hvilken grad samarbeider Overvåkingspolitiet med CIA og lignende organer i andre NATO-land? I en artikkel i Dagbladet anklaget jeg i sin tid Overvåkingspolitiet for å opptre som angivere av nordmenn overfor en fremmed makt (USA). Utgangspunktet var den 17 år gamle sjøgutten som ble nektet å gå i land i New York. Hans far var kommunist og selv hadde han vært på barneleir i Tsjekkoslovakia. Hvordan kan politiet i USA føre en så nøye kontroll med norske sjøfolk uten intim kontakt med norsk politi? Hvis det ikke er slik kontakt er saken nesten verre: da har amerikanerne selv et så godt utbygget etterretningsapparat her i landet at de kartlegger sjøfolks og andre politiske bakgrunn.

Jeg fikk aldri noe svar på denne anklage. Finn Gustavsen gjentar anklagen i sin bok, uten reaksjon.

Vi må derfor regne med at angiveriene har funnet sted, det vil si at Overvåkingspolitiet i Norge furnerer sine broderorganisasjoner i andre Nato-land med opplysninger om norske borgeres politiske holdning. Utviklingen i Hellas har gjort dette spørsmålet særlig aktuelt: finnes det også kontakter mellom det norske og det greske hemmelige politi? Sannsynligheten taler for at den greske militærjuntaens politi, ved sine intime kontakter med CIA, vil kunne skaffe opplysninger om nordmennenes politiske holdning på grunnlag av materiale som er innhentet ved hjelp av telefonavlytting og politisk registrering av juntaen på Victoria terrasse.

Både politisk og militært er vi blitt integrert i NATO-systemet. Er det noen som virkelig tror at overvåkningen er holdt utenfor dette samarbeide?

Det er rosverdig at Haavardsholm har tatt Overvåkingspolitiets problemer opp til dikterisk behandling. Han har gjort en fremragende jobb på en nesten umulig oppgave. Men spørsmålet er om den skjønnlitterære form er den riktige måte å behandle dette problemet på.

I dag er parolen: konkret analyse av norsk virkelighet. En kartlegging av Overvåkingspolitiets virksomhet bør være en viktig del av denne analyse. Det bør settes i gang en systematisk innsamling av opplysninger om Overvåkingspolitiets arbeide. Blant annet vet vi at rundt om på de forskjellige arbeidsplasser er det folk som opptrer som «snushaner» – de gir rapporter om politisk virksomhet, politisk holdning etc. blant sine arbeidskamerater. De er kanskje overvåkingspolitiets viktigste hjelpere. Disse personer bør lokaliseres, slik at man kan advare mot deres skitne virksomhet.

I et slikt lokaliseringsarbeide bør man kunne bruke erfaringer fra okkupasjonstiden, også den gang var det nordmenn som var villige til å la seg bruke på denne skammelige måte. De bør hele tiden vite at de er iakttatt.

Hvem skulle organisere en slik undersøkelse? Selvsagt den gruppe nordmenn som den politiske kartleggingsvirksomhet er rettet mot: Den venstreradikale bevegelse, som i dag går i spissen for norsk suverenitet og norsk selvstendighet.

Kommentarer