Hva kan en innfødt nordmann si om det å skrive når det finnes mennesker som har vært tvunget i eksil fordi de skrev?
I dokumentaren Forteljingar om mot treffer vi Mansur Rajih (Jemen), Asieh Amini (Iran), Philo Ikonya (Kenya) og Musa Mutaev (Tsjetsjenia) – de er forfattere og aktivister som lever i eksil i Norge. I filmen beskriver de egne erfaringer med fengsel og tortur, med å ha mistet venner og familie i krig, og med å ha sett hjembyen sin brenne.
På toppen av det hele opplevde de at sannheten rundt disse hendelsene ikke så dagens lys der de befant seg. At alle som forsøkte å protestere, ble tiet i hjel. At myndighetene lot som om alt var bra, mens alle led. De følte seg tvunget til å gripe pennen for å fortelle om disse overgrepene, samtidig som denne handlingen tvang dem til å forlate hjemlandet sitt. De ble straffet for å ha fortalt.
Ytringsfrihet
Forteljingar om mot kan potensielt gi det litterære Norge en vekker. I mange av verdens hjørner må skribenter fortsatt kjempe for trygghet, frihet, likestilling og andre ting vi her tar for gitt. Disse privilegiene er litteraturen fremdeles i stand til å frambringe. Selv i dag, på trygg, norsk grunn, jobber de fire forfatterne aktivt med urettferdighetene som har funnet sted, og som stadig utspiller seg, i deres respektive hjemland. Tekster som måler temperaturen, analyserer samfunnet og bærer med seg fortrengte fortellinger. Tekster som ikke først og fremst handler om nyskapende språkbruk eller metafysisk gymnastikk, men som opplyser om hva som foregår i verden rundt oss. Disse forfatterne påtar seg ansvaret som burde tilhøre en fri presse og demokratiske myndigheter.
Den vestlandske regissørduoen Klyve & Klyve (produsenter her er Audun Skaug og Odveig Klyve) interesserer seg for kollisjonen mellom geografisk og kulturell tilhørighet, tradisjoner i møte med et samfunn i endringer, og kunsten – spesielt litteraturen – som en form for protest. Prosjektene deres har blitt godt mottatt i en rekke land, og Forteljingar om mot går fortsatt på rundgang i det norske festivallandskapet – vanligvis etterfulgt av en samtale med regissøren og en eller flere av forfatterene. Bergen internasjonale litteraturfestival for sakprosa og skjønnlitteratur (Littfest Bergen, som arrangeres for første gang 14.–17. februar i år) er blant disse, hvor Asieh Amini og Mansur Rajih skal lese dikt etter visningen.
Forfatterne i filmen viser at de er villige til å risikere livet ved å skrive uansett konsekvens. De åpner for diskusjoner rundt krig, autoritet og forfølgelse. De tror på litteraturens frigjørende, revolusjonære kraft. Her kan vi samtidig spørre oss om vi har mistet denne troen i Norge. Eller har vi glemt at vi en gang hadde den?
For i skrivende stund er det over hundre år siden de første oppføringene av Ibsens monumentale oppgjør med et religiøst, patriarkalsk, borgerlig hykleri. Det er allerede et halvt århundre siden Profil-kretsen og 68-generasjonen. Har vi gått tom for problemer å skrive om, eller tør vi simpelthen ikke å drøfte dem i skjønnlitterær form?
Samtidens debatter rundt litteratur og samfunn i Norge handler ikke om hvilken relasjon som finnes mellom de to, men heller om hvorvidt relasjonen i det hele tatt finnes. Hvis vi ser til forfattere som har måtte flykte fra krig, dødstrulser, tortur og fengsel, vil det kanskje bevise for oss at ars poetica ikke kun handler om å forstå oss selv som individer, men også hvordan individet har et uløselig ansvar overfor fellesskapet.
Realismen
Etter utgivelsen av Balzac og den franske realismen (1965) har litteraturteoretikeren Georg Lukács fått mye rettmessig kjeft for sin dogmatiske vending fra modernismen mot realismen. Som ortodoks marxist mente Lukács at den modernistiske litteraturen var borgerlig og dekadent fordi den var oppslukt i formeksperimenter, avsondret fra samfunnet og selvopptatt – den såkalte «kunsten for kunstens skyld». Innholdet ble ofret på formens alter. Kun realistiske forfattere, som Balzac og Stendhal, var i stand til å speile samfunnet slik at leseren ville forstå og engasjere seg i virkeligheten. Den kompromissløse tonen til Lukács kan være vanskelig å godta, men deler av tankegodset hans kan tjene som en vekker for dagens lesere i Norden, uavhengig av kjønn, alder og klasse. For spørsmålet er om litteraturen har blitt selvopptatt igjen?
Kanskje Forteljingar om mot turnerer Norge fordi vi lengter etter en slags avrusning fra et trygt, velstående, skjermet samfunn. Mens den nordiske sfæren spyr ut pocketkrim, er virkeligheten utenfor en intensiverende marsj mot politisk og økologisk dommedag. Som en mangfoldig befolkning av ivrige romanlesende, litteraturstuderende, tiddskriftabonnerende, bokhandlermedarbeidende, lydbokfrelste, forfatterbekjente, innkjøpsordningsforkjempende mammutsalg-bonanzaryttere trenger vi alvorets vitamininnsprøytning i denne lesehobbyen vi synes det er mest tilfredsstillende å snakke høyt om. Lesing skal ikke kun være underholdning – det skal gi post-internettmennesker en årvåken, dannet status som ikke er forringet av hastverkets tidsalder.
Misforstå meg rett, undertegnede tilhører sistnevnte kategori og kan innrømme selv å ha sittet med ryggen rak gjennom bokbad etter bokbad, for både gledens og interessens skyld. Men når Trump blir valgt til president, tenker jeg også at litteraturen bør klype seg i ryggbindingen, våkne og ta ansvar.
Forteljingar om mot forteller at litteraturen er viktig. Fortellinger om og mot tyranni både handler om og krever mot.
Filmen vises på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival,
25. februar til 3. mars 2019
