De rikes guru – fra utopi til bioterror og paranoia

Den urovekkende og spenstige TV-dokumentarserien Wild Wild Country har allerede rukket å bli et popkulturelt fenomen. Referansen til Det ville vesten signaliserer ville og forrykende hendelser.
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 02.05.2018

Wild Wild Country

Chapman og Maclain Way

USA

Da utopisamfunnet Rajneeshpuram ble etablert rundt den indiske guruen Bhagwan Shree Rajneesh (senere Osho) i Oregon, kom det til væpnet konflikt med det intolerante, konservative Utmarks-Amerika. Ikke bare hendelsene, men også karakterene er som hentet fra en westernfilm. Moralen likeså, eller snarere mangelen på sådan.

 

Velsmidd og glødende. Serien spiller godt på mange strenger og griper med sine mange problematiseringer. De amerikanske urverdiene – retten til å bygge seg sitt eget liv, erobre land og forøke flokken sin – motarbeides av myndighetene som skulle sikre nettopp disse verdiene. Dette er en dokumentarserie som tør å dypdykke. Her røskes det opp i sårhet, grums og smerte. Vi får portrettert en virkeligheten som langt overgår fiksjonen.

Regibrødrene Way har brukt fire år på produksjonen og vever sømløst sammen elementene: fremmedfrykt, maktkamp og ansvarsfraskrivelse er brennende lunter. Et rikt typegalleri øser av personlige livsreiser inn i den større beretningen. Utrolige avsløringer avdekker langt mer enn selve lovbruddene, og arkivmateriale gir tidsånd og temperatur.

Mesterhjernen bak forflytningen til Amerika og kjøpet av ranchen på cirka 260km2 i 1981, er en sped indisk kvinne.

Stormen kommer. En godlynt pensjonist i snekkerbukse, John Silvertooth, forteller entusiastisk om det første varselet om det usannsynlige i emning. På vei hjemmefra til postkontoret fikk han øye på en spinkel skikkelse stående noen meter unna. Han skjønte at det ikke var en amerikaner, men en europeer, ut fra fottøyet – fasjonable lærsko, ikke cowboystøvler. Etter en høflig utveksling hadde den fremmede sagt: «De kommer. Mange flere er på vei. Det kommer til å bli mye bråk.» Borgermesteren i den søvnige, lille byen Antelope i Oregon oppsummerer det hele treffende: «Selv i drømme var det umulig å forestille seg de utrolige og skremmende hendelsene som skulle komme.»

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Dermed er scenen satt. Den støvete byen Antelope i ingenmannsland huser skarve femti innbyggere – for det meste fattige pensjonister som for første gang i livet har råd til et eget hjem. De kunne likeså godt blitt invadert av marsboere – nykommerne er for dem like fryktinngytende. Tusenvis av folk i samme oransje-rød-brune klær svermer høylytt inn for å få direkte tilgang til kilden, Bhagwan. Han er popstjernen blant opplysningsguruer, mannen som har fylt stadioner med tilbedere i India og skrevet utallige bøker om veien til det nye, opplyste mennesket. Guruen tiltrekker seg vestlige intellektuelle med sin hippe, moderne stil og sitt befriende budskap om å slippe hemninger og bryte samfunnskonvensjoner.

Lite vet pensjonistene at deres kamp mot «de røde» vil resultere i nakensolbading på en svidd gressflekk midt i byen, eller at lyden av ekstatisk sex fra nabohusene vil komme til å ødelegge nattesøvnen deres. Det fengslende i denne historien er hvor langt de ulike partene er villige til å gå for bekjempe de andre, og hvor lite de så langt vet om sin egen grenseløshet.

Kvinnen bak. Mesterhjernen bak forflytningen til Amerika og kjøpet av ranchen på cirka 260 km2 i 1981, er en sped indisk kvinne med vilje av stål og en herlig giftig tunge. Hun blir tidlig introdusert som erkeskurken i beretningen, etterlyst for mordforsøk og bioterror. Likevel er fremstillingen av henne uimotståelig og forfriskende. Hennes åpenhjertige vitnesbyrd beveger. Ma Anand Sheela traff Bhagwan allerede som16-åring. Varmt forteller hun om møtet som endret henne for alltid. Hun fikk legge hodet på det hårete brystet til den kjente guruen, og øyeblikket var så fullkomment at hun kunne dø.

Etter studier i USA vender Sheela tilbake til Bhagwan i India i følge med sin jødiske mann. Raskt stiger hun i gradene i Rajneesh-bevegelsen, og organiserer utvandringen og dugnadskonstruksjonen av det lovede land da kontrovers med lokale myndigheter tvinger Bhagwan til å forlate hjemlandet og sin ashram i Pune.

En utopisk by i Oregons ørken bygges i rekordfart med Sheela som leder for The Rajneesh Foundation. Nybyggerne er nøye utvalgte sannyasin (sanskrit for disippel), og listen for perfeksjonisme og nyskapning ligger høyt. Den røde løperen rulles ut for guruen som ankommer på egen flystripe og fraktes videre i en Rolls Royce.

Guruen tiltrekker seg vestlige intellektuelle med sin hippe, moderne stil og sitt befriende budskap om å slippe hemninger og bryte samfunnskonvensjoner.

Paradis trues av kaldfront. Bhagwan skjønte tidlig, ifølge Sheela, hvordan meditasjon og søken etter åndelighet kunne omsettes i hard valuta via tilhengere fra Vesten. Pengene var derfor på plass da Big Muddy Ranch ble kjøpt. Flere land hadde vært av interesse, men valget falt på USA – symbolet på frihet og kapitalisme.

Alle har jobbet dag og natt uansett vanskelighetsgrad, inkludert Sheela. Enorme bulldosere er blitt kjørt i stupbratte skråninger av kvinner og menn. Lange dager, lemstre kropper – alt for å demme opp vann, gjøre jorden fruktbar igjen, lage eget el-kraftverk, veier og annen nødvendig infrastruktur. Fremgangen er spektakulær. Sheela og de andre strutter av stolthet og selvtillit over det utrolige paradiset de har skapt. Her skal Bhagwan ta det neste steget i sin visjon. Det vidstrakte landets nye frodighet har allerede fått det yrende dyrelivet til å vende tilbake.

Ironisk nok er det den kommersielle utnyttelsen av landområdet som fører til juridisk trøbbel – de blir saksøkt for brudd på jordbruksrestriksjonene for ranchen. Bhagwan får dessuten avslag på søknad om permanent opphold i USA som religiøs leder på grunn av sin selvpålagte lange taushet.

Lite vet de hardtarbeidende sannyasins om motstanderne som vil rive ned det de har bygget opp og tiden som tikker ned. Flotte store bygg er på plass for å romme fremtidige tilhengere – en hall som kan huse 10 000, hotell, bank og kjøpesenter. Philip Toelkes – The Rajneesh Foundations tidligere advokat – humrer da han legger til at det selvfølgelig var begrenset fargeutvalg på kjøpesenteret. Nettopp tilhengernes begrensede fargepalett var noe av det som fremmet fremmedfrykten hos pensjonistene, vant som de var til sitt eget levesett og monotone dager. Med nye naboer skjer endringene for hurtig. Pensjonistene skyter i luften og trykker løpesedler med en død Bhagwan. Til slutt er de villige til å oppløse sin egen by for å bli kvitt de fremmede. «Heller død enn rød» er slagordet.

Gjesten på rom 405. Hittil har beretningen vakt empati og engasjement for det utopiske kollektivsamfunnet som utfolder seg på ranchen. Men så skjer det et voldsomt skifte i fortellingen, og i logikken. En natt får ikke Sheela sove. [SPOILER ALERT!!!] Like etter smeller det på hotellet nede i byen. En ukjent gjest har tatt med flere sprengstoffbager inn på rommet. Til tross for at flere bomber går av og ødelegger hotellet, finner ingen noensinne ut hvem den profesjonelle bombemannen var.

Dette er en dokumentarserie som tør å dypdykke. Her røskes det opp i sårhet, grums og smerte.

Situasjonen mellom nyinnflytterne og den opprinnelige befolkningen i Antelope hadde lenge vært ytterst lettantennelig. Bombeprovokasjonen treffer. Sheela organiserer innkjøp av våpen. Hun innrømmer flere mordforsøk og salmonellaforgiftning. Den indre maktkampen i Rajneesh-bevegelsen er vanskelig å ta stilling til. Ønsket legen livet av Bhagwan? Mordforsøk på mulig morder virker som en dårlig B-film. Sheela svarer kontant: «Jeg gjennomfører det jeg setter meg fore. Likevel dømmes jeg for forsøk.» Var dette en del av en skremselstaktikk? Sheela var en av de første som ville intervjues for dokumentarserien. Under konflikteskaleringen i Oregon opptrer hun stadig svært provoserende på TV: «Bhagwan sier jeg hverken er Jesus eller Ghandi. Vend det andre kinnet til, så tar jeg begge.» Det kryssklippes med våpentrening i stor skala. Innklipp fra selvmordssekten i Jonestown (1978) gjør det som i norske øyne kan oppfattes som amerikanske myndigheters heksejakt på rajneesherne, mer forståelig.

Jeg mister empatien med Sheela og de andre etter avdekningen av neddopingen av de hundrevis av hjemløse som var invitert til ranchen. Vitnesbyrdene fra flere hjemløse som aldri hadde opplevd tilhørighet, omsorg eller mening, er kanskje noe av det mest hjerteskjærende i serien. Her evner utopisamfunnet å frembringe noe godt som disse sjelden har opplevd før. Men de hjemløse var kun brikker i spillet om å vinne delstatsvalget. Da deres stemmemulighet blir blokkert, dopes de ned og busses rett ut på gaten igjen.

Svingende dører. Nettopp seriens evne å snu fortelling i nye overraskende vendinger – også emosjonelt – er dens særegne styrke. Åpenhjertige intervjuer fra de ulike parter er seriens hjerteblod. Rajneesherne, myndighetsansatte og Antelopes innbyggere står nært, trygt og familiært frem med sine subjektive oppfatninger av hva som skjedde. Det er best å ta utsagnene deres med en klype salt. Det er opp til hver og en av oss å sette sammen sitt eget panorama.

Det sier sitt når borgermester Silvertooth i en av mine yndlingsscener glad viser frem Rajneesh-plakater han har funnet i søppelet deres. Han forteller entusiastisk om mengder med dokumenter som skulle vært makulert og andre inkriminerende bevis som fløt rundt. Men skuffelsen hans er til å ta og føle på da han forteller om de nye, streite naboene som har overtatt etter hans tidligere, fargerike fiender. Tilbake på ranchen vitner en bærekraftig infrastruktur og spektakulære fasiliteter som det skulle vært rammen for et forløsende drømmesamfunn for det nye, frie mennesket. Der er det nå leirskole for den kristne ungdomsforeningen Young Life, som er kjent for sin strenge avholdenhet.

Dokumentarserien på seks episoder ser du på Netflix

[/ihc-hide-content]
Kommentarer