Harold setter seg i en gammel Saab og kjører fra Vestlandet mot Stockholm. Etter at IKEA har etablert seg i nærområdet, blir det håpløst å få den ærverdige møbelbutikken til å gå rundt, og Harold må til slutt stenge dørene. Han er rasende og fast bestemt på å kidnappe Ingvar Kamprad, IKEAS grunnlegger, som en slags hevn. Dette er utgangspunktet for Frode Gryttens tragikomiske roman I morgon er det mandag (Saganatt, Oktober, 2011).
Skjønnlitteraturen skildrer ofte folk som føler seg overkjørt, og viser hvordan overgrep eller manglende forstand fra overmakten kan skape et raseri. I avmakt kan man begå ukloke eller rent ut idiotiske handlinger, noe som også hovedpersonen i Brit Bildøens Tre vegar til havet (Samlaget, 2018) gjør. Etter å ha blitt kastet ut av adopsjonskøen bryter hun seg inn i huset til den hjerteløse saksbehandleren. I Olaug Nilssens Tung tids tale (Samlaget, 2017) er myndighetene en viktig bifigur. Manglende tiltak og forståelse forverrer en allerede fortvilt situasjon.
NAV
Skjønnlitteraturen speiler en desperasjon som også finnes i virkeligheten. Overmakten eller overmyndigheten sitter på nøkkelen til din frihet, livsutfoldelse og overlevelse, men gir den ikke fra seg!
De siste årene har eksempelvis frustrasjonen over NAV bygget seg opp, toppet av NAV-skandalen, der trygdemottakere ble uriktig dømt som trygdemisbrukere. NAV, som er velferdssamfunnets, ja nav, sliter med tilliten. 86 mennesker ble feilaktig dømt for å ha oppholdt seg utenlands mens de mottok økonomisk støtte fra NAV.
I tillegg foreligger det i overkant mange vitnesbyrd om mennesker i sårbare situasjoner som blir mistrodd og som gir opp i møtet med NAV eller andre statlige eller kommunale etater. Et strammere velferdssystem har økte krav til de såkalte brukerne, noe som skaper stress og usikkerhet, samtidig som myndighetene selv opererer med til tider patologisk sendrektighet. Og matkøene i byene vokser, noe som forteller oss at de ytelsene folk får fra staten, ikke er nok til å klare seg.
Mange opplever mistenkeliggjøring fra et upersonlig og stadig mer robotaktig og fremmedgjort system.
Det er folk i sårbare situasjoner som trenger velferdsordninger. Men mange opplever mistenkeliggjøring fra et upersonlig og stadig mer robotaktig og fremmedgjort system. Frustrasjoner bygger seg opp, og sammen med dem sterke følelser. Og apati, avmakt og følelse av hjelpeløshet er en like vanlig reaksjon som det mer synlige raseriet. «– Hvorfor i all verden kan ikke politikerne forstå at ytelsene ikke strekker til de løpende utgiftene? At de veiledende satsene er for små? Dette er et system som tar knekken på folk», sier Elisabeth Thoresen, leder for AAP-aksjonen (En ideell organisasjon som jobber for å sikre syke og uføre en avbruddsfri inntektssikring, Dagsavisen 25.02.23).
I utgangspunktet kan det å stå utenfor arbeidslivet gi psykiske utfordringer, som f.eks. lavt selvbilde. Mange av brukerne til NAV står altså allerede i en krevende psykisk situasjon når de møter et vanskelig og byråkratisk apparat. Psykiske lidelser er siden 2010 i økende grad selve årsaken til arbeidsuførhet.
Mistenksomhet
Ebba Wergeland («Hvorfor svikter LO de uføre?» Klassekampen, 10.03.22) forklarer hvordan norsk sosialpolitikk gjorde en helomvending på begynnelsen av 1990-tallet. Tidligere forklarte man uføretilstanden med at det hadde skjedd en utstøting fra arbeidslivet – dette kunne f.eks. bety manglende tilrettelegging. Man antok at de fleste faktisk ønsket å være i arbeid. Den tidligere forklaringsmodellen tok altså utgangspunkt i faktorer utenfor individet. Fra 90-tallet, og fremdeles i dag, er oppmerksomheten vendt mot individet og dets motivasjon. Ved å gi dårlige uførestønader skulle man ‘stimulere’ de uføre til å ta arbeid (Wergeland 10.03.22).
Ved å gi dårlige uførestønader skulle man ‘stimulere’ de uføre til å ta arbeid.
En virkning av denne tankegangen er at individet ikke bare overlates en større del av ansvaret. Budskapet i selve innretningen, systemets beskjed, er at individet også har mye av skylden for tingenes tilstand. Hva dette gjør med folks selvrespekt, selvbilde og psykiske tilstand, synes ikke å være en faktor som vies oppmerksomhet. Heller ikke det at mange ikke er i en fysisk tilstand der de kan ‘motiveres’ tilbake til arbeidslivet.
Raseriet
Sinne oppstår når noe truer det som er viktig for deg. Det kan vekkes når viktige behov og verdier står på spill. Ifølge psykologien kan raseriet også dekke over følelser som skam, frykt, tristhet og bitterhet. I Raseriets tidsalder – en historie om nåtiden (oversatt av Agnete Øye, Solum Bokvennen, 2018) ser Pankaj Mishra paralleller mellom hatbevegelser i ulike deler av verden. Mishra leser dagens bevegelser, som ikke bare finnes i Europa og USA, men også i India og Midtøsten, som et uttrykk for at følelsen av forventning er gått av hengslene.
Mange har det langt bedre enn sine oldeforeldre, som igjen hadde det bedre enn menneskene før dem. Likevel sitter man med en forbitret følelse av at det er mulig å ha det bedre, men at noen har snytt en for det. Mishra mener at i en verden av flimrende og ustanselig påtrengende suksesshistorier er en følelse nærliggende: at lykken og vellykketheten gikk deg forbi.
Enkelte mannsdominerte bevegelser tar ut raseriet ovenfor minoriteter, kvinner og homofile. De søker seg mot karismatiske demagoger og samler seg i rasehat og konspirasjonsteorier som dyrkes frem i bassenger av desinformasjon. Stormen av den amerikanske kongressen i januar 2021 står som det mest talende eksempelet på dette.
Man kan trygt kalle noe av dette et urettmessig og malplassert raseri, i motsetning til de førstnevnte eksemplene. Samtidig er det vanskelig i denne sammenhengen å se bort fra de stadig økende økonomiske ulikhetene og forskjellene i mulighet for livsutfoldelse og utdanning. Også vesteuropeiske land synes på sett og vis å være på vei tilbake mot det klassesamfunnet de så lenge smigret seg selv med å ha avskaffet til fordel for frihet, likhet og brorskap.
I Storbritannia gikk David Cameron til «The War on Welfare» fra 2010, men nå er den britiske velferdsstaten kjørt helt i grøfta, med økende fattigdom og sosiale problemer. Kuttene i ytelser ble muliggjort gjennom en økende stigmatisering av trygdetrengende, der budskapet som ble formidlet, var at de var late og udugelige, og at man gjennom trygdeordningene hadde skapt en ukultur.
I Frankrike
I Hvem drepte faren min? (oversatt av Egil Halmøy, Aschehoug, 2019) forteller den franske forfatteren Édouard Louis sin fars historie. På den ene side er faren sviktet av staten – samtidig mente han lenge at Frankrikes problemer skyldtes homofile og muslimer.
Louis tenker at farens liv har vært et liv av nektelser: «Du hadde ikke penger, du hadde ikke muligheten til å studere, ikke muligheten til å reise, ikke muligheten til å realisere drømmene dine.» Etter at faren har fått ryggen maltraktert i en arbeidsulykke, opplever han at den ene presidenten og regjeringen etter den andre kutter i støtte til livsviktige medisiner, uførestønader og støtteordninger – samtidig som ministre og regjeringsoverhoder langer ut i verbale tirader mot trygdemottakere. I 2017 sier Macron til to fagforeningsarbeidere på gata: «Dere skremmer ikke meg med de t-skjortene deres. Den beste måten å få råd til en dress på, er å jobbe» (fra boken).
Når arrogansen har nådd det nivået, kan man tenke at det ikke er mye håp. Et håp hos mange blir derimot tent når de opplever at det finnes politikere som har blikk for deres fortvilelse. I Frankrike har vinden blåst kraftig fra høyre en stund. «Hvis man vil skape en sterk venstreside etter De gule vestene, må man finne opp et språk som kan stjele raseriet fra ytre høyre», sier Édouard Louis (Skovgaard Nielsen, «En slags lykkelig slutt», Klassekampen, 23.03.22).
Og raseriet er tydelig i Frankrikes gater i forbindelse med den forhatte pensjonsreformen – der det franske politiet svarer med vold. Hadde det vært valg i dag, ville Marine Le Pen slått Macron med 55 mot 45 prosent av stemmene. I forkant av valget 2022 fenget høyreradikale Éric Zemmour mange franskmenn med sine tirader mot blant annet muslimer og homoaktivister.
Uansvarlige politikere?
Fagforeningsknusing, oppsigelser, dårlig skolegang og sviktende støtteordninger gir grobunn for sosiale problemer, frustrasjon og raseri. Og tusenårene på steppene har sannsynligvis disponert oss sterkere for hat mot synlige og lett identifiserbare utgrupper enn for analytisk kritikk av store og komplekse systemer. De legitime frustrasjonene kan ofte gi seg utslag i malplassert sinne.
«Det finnes en grense for hvor langt man kan presse folk før de begynner å presse tilbake», skriver den britiske økonomen Grace Blakeley (Klassekampen 18.10.22). Hun fremholder at mens det britiske folket har gjennomgått utallige kriser, som finanskrise, boligkrise, feilhåndtert pandemi og nå levekostnadskrise, fortjener politikerne ingen tillit: «Vår korrupte og uansvarlige politiske klasse kommer ikke til å levere endringene vi trenger på egen hånd. Arbeidere må tvinge dem frem.» Og det vil vel være det beste, om man gjennom demonstrasjoner, påvirkning, valg og demokratiske virkemidler kan tvinge gjennom en større rettferdighet, få ned arbeidsledigheten, styrke arbeidernes rettigheter og behandle de trygdede med anstendighet.
Forskjells-Norge
Inntil videre er det grunn til bekymring. Det er en kulde som vokser frem i takt med de økende forskjellene, der folk ikke bare i økonomisk forstand, men også med hensyn til holdninger, sklir fra hverandre. I Norge kan vin se at fattige og uføretrygdede hetses i sosiale medier for latskap og kravstorhet: «Med Forskjells-Norge har råttenskapen bare økt», sier Elisabeth Thoresen. Og selv om velferdsordningene i Norge fremdeles er langt bedre enn i både Frankrike og England, må vi motarbeide nedsettende språkbruk og et dehumaniserende system.
Fattige og uføretrygdede hetses i sosiale medier for latskap og kravstorhet.
Man må spørre om det i dypet av velferdskuttene ligger en psykologisk forståelse av mennesket som både er utdatert og autoritær. Der de privilegerte føler de fortjener sitt gode liv, og at de underprivilegerte må disiplineres. Forakten for de hjelpetrengende kan langsomt og umerkelig kunne integreres psykologisk i dagens mentale og følelsesmessige apparat, og da er det neppe noen vei tilbake.
