De norske styrkene i Irak

I vinter har debatten om Norge skal sende soldater til Irak eller ikke rast, eller den burde i alle fall ha gjort det. De fleste har fått med seg de grusomme herjingene til ISIL og ønsker å stanse dem, men det har vært merkverdig lite diskusjon om valg av strategier for å oppnå dette.

Som svar på fremgangen til Islamic State of Iraq and the Levant (ISIL) sommeren 2014, begynte ulike stater å intervenere i den pågående konflikten i Syria og Irak, og senere også i Libya. USA gikk i august i gang med å danne en internasjonal koalisjon mot ISIL. Norge tilsluttet seg denne i oktober. Oppdraget har verken FN- eller NATO-mandat, men den irakiske regjeringen har bedt om hjelp, og det er dannet en koalisjon mot ISIL bestående av over 60 land og organisasjoner anført av USA, der også arabiske land deltar. Det ble besluttet at rundt 120 norske soldater skulle sendes til Irak, men Forsvarsdepartementet opplyser nå at den norske styrken på sikt vil bestå av totalt rundt 80 soldater. Det er opprettet en kjernegruppe på omtrent 20 land der Norge er medlem. Norge er med andre ord kun en liten brikke i et stort spill. Det er langt fra første gang vestlige styrker lærer opp irakiske soldater. USA brukte etter invasjonen mange år og flere hundre milliarder kroner på å trene opp over en halv million soldater til regjeringshæren, som kollapset under ISILs fremgang. Koalisjonen skal bistå den irakiske regjeringen langs fem innsatsområder, og Norge bidrar aktivt innen alle områdene. Disse er innsats for å bekjempe ISIL militært, stanse rekruttering av fremmedkrigere, imøtegå ISILs ideologi, stanse ISILs finansiering og stabilisere områder som frigjøres fra ISILs kontroll. De danske styrkene i Irak. Det har den siste tiden blitt trykt flere saker om de danske Irak-styrkene. Det kan være av interesse å se på hvordan situasjonen i Irak har artet seg for dem, ettersom de har det samme mandatet som de norske soldatene – deres situasjon kan altså fortelle noe om hva de norske soldatene kan komme til å oppleve. Danmark har offisielt ingen kampsoldater i Irak. De 110 danske soldatene på Ain Al-Asad-basen utenfor Bagdad er i Irak utelukkende for å trene de irakiske og kurdiske styrkene. Men på tross for misjonens klart defensive karakter har de danske soldatene rett til å angripe ISIL hvis de eller deres allierte blir angrepet. Den danske Irak-styrken har store problemer med å undervise den irakiske hæren. Dette kommer av mangel på arabisktalende tolker, undervisere og folk til egenbeskyttelse på basen, hvor rakettene regner mens undervisningen foregår. Basen huser i tillegg til danskene omkring 300 amerikanske marinesoldater og flere tusen irakiske soldater. Norske styrker på vei til Irak. Det er to forutsetninger som har vært viktige å avklare når det gjelder de norske soldatene i Irak. Det ene var at sikkerhetssituasjonen var håndterbar. Det andre var å få på plass tilfredsstillende statusavtaler med irakiske myndigheter. Dette er nå i orden. Det norske bidraget består av om lag 50 instruktører til den kurdiske regionens hovedstad Erbil i Nord-Irak og et bidrag til Bagdad, samt støttepersonell og stabsoffiserer som vil fylle stabsstillinger i koalisjonens kommandostruktur i Bagdad og nabolandet Kuwait. Mens det norske styrkebidraget i Erbil vil inngå i kapasitetsbyggingsbidraget til Nord-Irak, hvor ledelsen vil rotere mellom Tyskland og Italia på seks måneders basis, vil det norske bidraget til kapasitetsbygging i Bagdad være tilknyttet et treningssenter som er etablert innenfor sikkerhetsområdet til den internasjonale flyplassen i Bagdad. Norge har til nå kun hatt et mindre antall stabsoffiserer i hovedkvarterer i regionen, men stab- og støttefunksjoner vil nå utgjøre om lag 30 personer. Den 5. september i fjor landet en norsk C-130J Hercules med den første norske lasten med nødhjelp i Erbil. Senere ble Hercules-flyet klargjort for et nytt oppdrag til Nord-Irak. Denne gangen skulle FN-materiell fraktes til Erbil. Soldater fra Ørland hovedflystasjon ble vurdert som styrkebeskyttelse av flyet, men det ble besluttet at Norges transportfly ikke skulle benyttes i oppdraget, noe som gjorde at soldatene fra Ørland hovedflystasjon ikke ble benyttet. Dersom Hercules blir benyttet som transportfly til Erbil under oppdraget som nå planlegges, kan styrken bli benyttet som styrkebeskyttelse. Den aktuelle styrken er «Baseforsvar stridsgruppe» (BFSG), som er spesialister på å forsvare fly og ivareta mannskapets sikkerhet. Disse skal uansett ikke ha permanent tilhold i Irak. Til Valhall. Det norske bidraget skal støtte irakiske myndigheter med kapasitetsbygging av landets sikkerhetsstyrker, som vil si at de skal ruste de kurdiske styrkene til krig mot IS. De skal ikke delta i aktive kamphandlinger, men norske soldater kan bli angrepet ved basene der de er, og dermed bli nødt til å måtte forsvare seg og bli direkte involvert i krigen. Soldater fra Telemark bataljon (TMBN) utgjør kjernen i den norske styrken. Mange av dem har kamperfaring fra Afghanistan. De ble under dette oppdraget kritisert av eksperter, blant annet for å ha sprayet hodeskallelogoen kjent fra Marvel-figuren «The Punisher» på afghanske hus, der det bodde afghanere som var mistenkt for Taliban-tilknytning. Amerikaneren Charles Stanley, som jobbet med Telemark bataljon i Bosnia på 1990-tallet, hevder IS bør frykte dem – fordi de sjelden holder noe tilbake og vil gjøre kort prosess med alle IS-soldater de møter. Bataljonens kamprop bærer referanser til vikingenes Valhall, noe som vakte stor oppmerksomhet i Norge i 2010. Telemark bataljon måtte svare for ordbruken, som ble oppfattet som glorifisering av krigshandlingene. En kompleks situasjon. Det å sende norske soldater, og kanskje spesielt soldater fra en bataljon som har blitt beskrevet som en norsk versjon av den franske fremmedlegionen, til Irak, kan være problematisk – ikke minst på grunn av konfliktens kompleksitet. Thee Yezen, mannen som tidligere i høst tok initiativet til den mye omtalte demonstrasjonen som fikk både norske muslimer og et samlet politisk Norge til å stå sammen mot ISIL, hevder Norge med sin krigsdeltakelse bare vil gjøre vondt verre. Ifølge Yezen oppsto nemlig ISIL på grunn av at den sjia-orienterte regjeringen i Irak ikke klarte å forene landets etniske og religiøse folkegrupper. Landets nye statsminister Haider al-Abadi har forsøkt å endre dette, men med lite hell foreløpig, spesielt når det gjelder sunniene. Flere sunnier støtter nå ISIL – ikke fordi de liker islamistene, men fordi de ser dem som et bedre alternativ enn sjiaene. Det er også et faktum at flere sunnier har støttet opp om ISIL etter at amerikanerne begynte å bombe terroristenes stillinger i Irak. FN har tidligere advart om at USAs luftkampanje mot ISIL har ført til at utenlandske militante nå svermer til tvillingkonfliktene i Irak og Syria «i en enestående skala», og fra land som tidligere ikke har bidratt til global terrorisme. Mål og middel. Det er med andre ord en rekke faktorer som peker i retning av at det å gå inn i Irak kun vil føre til ytterligere eskalering av konflikt i en region som allerede i alt for stor preges av nettopp konflikt. Norske soldater i det krigsherjede Irak vil ikke forandre på krigssituasjonen. Det gjøres bare for å vise at Norge fremdeles er en staut NATO-alliert, og er neppe den beste måten å hjelpe, verken når det gjelder sivile syrere eller irakere som lider under terrorveldet til ISIL. «Om alt du har er en hammer, blir alt du ser spiker,» sies det. I stedet for å ta tak i de bakenforliggende årsakene, svarer vi med symptombehandling i form av det som var med på å forårsake problemet. Det hjelper ikke om intensjonen er god når konsekvensene er så fatale. Mitt spørsmål til det hele er derfor om det ikke snart er på tide at vi innser at vi må benytte oss av andre midler enn krig, hvis det vi ønsker, er fred.


Papazian er skribent og fredsaktivist

---
DEL