De norske studenters kamp

Studentoppstanden går fra land til land, og har nå også nådd Universitetet i Oslo. Det betyr ikke at norske studenter står fram med en importert «revolusjon». Den norske oppstanden har dels opphav i spesielle norske forhold, dels i forhold som er felles for universitetene i de industrialiserte land.


Publisert dato: 02/05/2018

Orientering 1. mai 1968

Det er særlig to trekk ved utdanningssystemet som utgjør grunnlaget for konflikten ved universitetene. Begge følger med det høyt industrialiserte velferdssamfunnet, og er nøye sammenvevd med hverandre.

Det ene trekket er demokratiseringen av rekrutteringen høyere utdanning. Trass i at denne prosessen ikke har holdt følge med den demokratisering som på overflaten ellers er gjennomført under seinkapitalismen, blir universitetene i dag rekruttert fra langt bredere lag enn tidligere. Dette er delvis produkt av underklassens politiske kamp, delvis resultat av et økende behov for akademisk utdannet arbeidskraft.

Det andre trekket er effektiviseringen av utdanningen. Den moderne industristat fordrer en økning av den akademisk utdannede arbeidskraft, den krever også en så hurtig og billig utdanning som mulig.

Universitetets kritiske funksjon. Universitetene har alltid hatt til oppgave å reprodusere akademisk arbeidskraft og teknisk viten, og å frambringe ny viten. Men det har også spilt rollen som en kritisk institusjon i samfunnet. Så lenge universitetet utelukkende ble rekruttert fra det høyere borgerskap, var dets kritiske funksjon ikke bare et ideal for det bestående, men ble ansett som nyttig og ønskelig. Det var nemlig lite trolig at den kritikk som fra universitetet rettet seg mot samfunnet, ville gå ut over det beståendes rammer. Den ville konsentrere seg om skjevheter innenfor det bestående, og således være av positiv karakter.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Den kritiske virksomheten ved universitetet kunne nok hemme avviklingen av studiet. Men dette spilte mindre rolle så lenge studentene hadde foreldre som kunne finansiere studiene for dem.

Ny situasjon. Med den økte rekruttering til universitetet har det oppstått en fundamentalt ny situasjon. Det er ikke lenger så sikkert at studentene i sin kritikk av samfunnet vil holde seg innenfor det beståendes rammer. Det har da også vist seg at universitetene i stigende grad er blitt utklekkingsanstalter for revolusjonære ideer og ledere. Dessuten er den overveiende delen av studentmassen ikke lenger i stand til selv å finansiere sine studier.

I denne situasjonen setter det statlige og private byråkrati inn sine effektiviseringstiltak. I Norge er de for alvor kommet inn i bildet med Ottosen-komiteens innstilling om etter-gymnasial utdanning. Ottosen-komiteen foreslår et strammere utdanningsmønster i form av tidsbegrensede studier, et sterkere formynderskap over studentene, og en streng adskillelse mellom yrkesrettet utdanning på den ene siden og en forskningsutdanning for en liten elite på den andre siden. I praksis vil forslagene bety en sterk innskrenking av universitetets kritiske funksjon, ensidig vekt på regel-innøving av teknisk viten, en minskning av den dypere forståelse for fagene hos studentene, og en innskrenking av studentenes utenomfaglige aktiviteter.

Storfinans og statlig byråkrati. Ottosen-komiteens innstilling har for store deler av studentene betydd en kraftig oppvekker og en bevisstgjøring. De ser på innstillingen ikke som et utredningsarbeid hevet over politikken, men som et dokument som taler storfinansens og det statlige byråkratis språk. De ser innstillingen som på den ene siden et forsøk på å kvele den trussel universitetets kritiske funksjon utgjør mot det bestående, på den andre siden et forsøk på å effektivisere og rimeliggjøre rekruttering av akademisk arbeidskraft til stat og næringsliv. Klarest framtrer komiteens politiske standpunkt når den sier at den har trukket sine konklusjoner på grunnlag av den økonomiske struktur i Norge i dag og forlengelsen av denne strukturen 20 år inn i framtida.

Hittil har Ottosen-komiteen møtt sterk motstand i alle studentorganer som har behandlet dens innstilling. Men studentene sier ikke bare nei til komiteen. Den bevisstgjøring komiteen har skapt, har fått studentene til også å rette søkelyset mot universitetsstrukturen slik den er i dag, og det forhold universitetet i dag står i til samfunnet.

Manglende demokrati. Søkelyset rettes nå for det første mot det manglende demokrati ved universitetet. Hittil har studentorganene vært temmelig tilfeldig og uforpliktende besatt. I ly av et formelt studentdemokrati har det vokst opp et byråkrati av studenttillitsmenn som har vært uten kontakt med studentmassen, og som administrasjon og myndigheter derfor lett har kunnet manipulere og bruke som alibi overfor massen av studenter. Mangelen på studentmakt har muliggjort en autoritær universitetsstruktur.

Universitetets høyeste myndighetsorgan, Det akademiske kollegium, er helt dominert av professorer, og har bare en studentrepresentant. Professorveldet har medført at studentene har minimal innflytelse på pensum og undervisningsopplegg.

Hele denne strukturen gjør det klart at Ottosen-komiteen ikke representerer et fundamentalt brudd på forholdene ved universitetet i dag. I en rekke studier, som de medisinske, odontologiske og tekniske, er komiteens utdanningsmønster allerede en realitet. Den dypere faglige forståelse og utenomfaglige aktiviteter er i disse studier også en utpreget mangelvare. Men også i andre studier er den kritiske virksomheten svak. Mangel på demokrati og mangel på kritisk drøfting av undervisning og fag har delvis opprettholdt, delvis selv vært produkt av en passiv og yrkes- og teknisk rettet studentmasse. Ottosen-komiteens innstilling representerer således ikke noe fundamentalt nytt. Det nye er at den presenterer storfinansens og byråkratiets krav til universitetet så konsekvent og eksplisitt at den har fått illusjonen om det frie akademiske studium til å briste for studentene, også med henblikk på den nåværende situasjon ved universitetet. Gapet mellom ideal og virkelighet er blittt avslørt: Keiserens gamle klær var innbilte.

Sosiale og økonomiske krav. Det er i dette perspektiv det også må ses at studentene nå reiser sosiale og økonomiske krav. Inntrykket av studentene som en privilegert gruppe er en levning fra den tid da universitetet utelukkende ble rekruttert fra en liten overklasse. Dette inntrykket har ingen realitet i dag. Den overveiende del av studentene er avhengige av lån fra Statens lånekasse for studerende ungdom. Disse lånene er så små at de fleste må oppta lån i private banker og ta arbeid ved siden av studiene for å eksistere.

Universitetet er lenge blitt ansett som en øy isolert fra resten av samfunnet. Det har universitetet aldri vært, og det er det ikke i dag. Dets vitenskapelige og kritiske virksomhet har foruten å avspeile og øve politisk innflytelse på samfunnet, hjulpet til å opprettholde og videreføre det bestående samfunn. Storfinansens og byråkratiets krav til universitetet viser med all ønskelig tydelighet at forskning representerer en produktiv faktor i samfunnet.

På dette grunnlag betrakter studentene seg nå som arbeidstakere på linje med andre arbeidstakergrupper i samfunnet. De ønsker som andre arbeidstakere å selge sin arbeidskraft dyrest mulig. Som låntakere regner de seg som en lavtlønnsgruppe, og de ønsker å solidarisere seg med andre lønnstakere i kamp mot Sandbergkomiteens innstilling om en skattereform som vil ramme lønnstakerne. De krever studielønn, og de krever større statlige bevilgninger til studentsosiale formål. De ønsker ikke å få oppfylt sine krav på bekostning av andre lønnstakere, De vet at fiskeren, småbrukeren og arbeideren ikke får større inntekt i en kapitalistisk økonomi om studentene slapper av på sine krav. De ønsker å alliere seg med andre lønnstakere mot de krefter som de anser som den felles fiende, nemlig seinkapitalismens allianse mellom storfinansens og det statlige byråkrati.

Politiske og samfunnsmessig engasjement. Således er ikke studentoppstanden en isolert gruppekamp. De tider er i ferd med å forsvinne da studentene kom sammen i akademiske fritidsklubber og betraktet sine interesser som hevet over resten av samfunnet. Ottosen-komiteens innstilling har skapt bevissthet om sammenhengen mellom studentpolitikk og almen politikk. Borte er illusjonen om at et fritt universitet kan eksistere i et autoritært samfunn. Det er ingen tilfeldighet at sosialistiske studenter fører an i studentoppstanden. Studentene har oppdaget at skal de frigjøre seg, må hele samfunnet fri-gjøres. Og at for å frigjøre samfunnet er det nødvendig å styrte storfinansens og byråkratiets makt til fordel for et sosialistisk demokrati.

Ottosen-komiteens innstilling hadde til formål å tilintetgjøre universitetets kritiske funksjon, gjøre det til en fabrikk for teknisk viten, og fjerne studentene ytterligere fra et politisk og samfunnsmessig engasjement. Formålet er ikke oppnådd. I stedet har komiteens innstilling økt studentenes bevissthet om deres situasjon og deres forhold til samfunnet. Manipulatorene har på ny lidd sin evige skjebne: De glemte at det var mennesker de ville manipulere med, og dermed er de enda en gang blitt ofre for sin egen manipulasjon.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer