De norske fjordene – en søppelplass?

Gruveindustrien er på frammarsj over hele landet. Med stigende mineralpriser og økende etterspørsel, blir det også lønnsomt å drive ut tynne norske forekomster. Men bare om gruveindustrien får bruke fjordene våre som avfallsplass.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En grå vind. Det blåser en grå vind over landet. Det er den gråe vinden av en gruveindustri på frammarsj. I norske fjell ligger millioner av kroner og venter på oss. Mineralprisene er på vei opp, og det skal bli et nytt oljeeventyr. I alle fall om vi skal tro gruveindustrien selv.

Når prisene på sjeldne mineraler går mot taket, blir det mer lønnsomt å grave frem gamle funn som tidligere ikke lot seg ta ut. Tynne kobberforekomster med lav konsentrasjon går igjen i pluss.

I sin iver etter å starte opp på ny, har den samme gruveindustrien bestemt seg for at restene etter gruveeventyret må dumpes i de rene norske laksefjordene. Mineralene våre er blitt mer verdt, men ikke så mye at de kan tas ut uten å bruke fjordene som en lettvint søppelplass.

En av fire. Det er fire land i verden som tillater gruveindustrien å dumpe avfallet sitt i sjøen. De tre andre er Tyrkia, Indonesia og Papua Ny Guinea. Det er land vi ikke vanligvis pleier å sammenligne oss med i miljøsammenheng.

Av de fire er det altså disse tre andre landene som diskuterer hvordan de skal slutte med denne gammeldagse måten å bli kvitt gruveavfallet sitt på. Tyrkia stenger sitt siste deponi om noen år. Indonesia har innført og Papua Ny Guinea diskuterer et forbud mot nye avfallsplasser til sjøs. Norge er alene i verden om å ville åpne opp for mer.

På den måten går «miljølandet» Norge i motsatt retning av resten av verden. Vi nekter å innse det resten av verden har skjønt: Det å bruke fjordene som avfallsplass for gruveindustrien hører fortida til.

Ute av syne – ute av sinn? Førdefjorden i Sogn og Fjordane og Repparfjord i Kvalsund i Finnmark er først på lista. Begge to er nasjonale laksefjorder.

Det er riktignok ikke første gang det skal dumpes gruveavfall i Repparfjord. Men sist gang forsvant kysttorsken fra gyteområdet sitt innerst i fjorden. Og selv om gruvedriften bare varte noen år, har kysttorsken ikke kommet tilbake dit. Den gyter derimot akkurat der hvor det nye deponiet skal startes opp. Og nå er det ikke snakk om småsaker. Det er 17 tonn med kobberholdig gruveslam som skal dumpes ut i fjorden hver time i 20 år eller mer. Og dette altså i en nasjonal laksefjord.

I Førdefjorden er det snakk om enda mer. Her skal et lastebillass med finmalt gruveavfall og kjemikalier dumpes ut i fjorden annethvert minutt, hver time og hver dag, i 50 år. Førdefjorden er en av de reneste fjordene langs hele vestlandskysten. Urørt av forurensende industri har den bestått som et fristed for truede arter, som lever langs bunnen av fjorden. Den er et viktig gytested for sild og torsk. Og som Repparfjorden er den også en nasjonal laksefjord. Satt av for å ta vare på villaksen vår.

Det kan virke som om norske politikere og gruveindustri tror at ute av syne også betyr ute av sinn. Disse to sakene vil forme hvordan norsk gruvenæring vil se ut i framtida. Framtida til flere norske fjorder enn bare disse to avgjøres nå.

Baklengs inn i framtida. Samtidig er det ingen liten bevegelse som motsetter at gruveindustrien skal få forsøple laksefjordene våre. Beskjeden er klar fra reindriftsnæring i nord, til fiskere, sjømatnæring, reiseliv og miljøbevegelse. Vi krever at Erna Solberg og Jan Tore Sanner tar til vettet. Vi kan ikke akseptere at fjordene våre vil bli lagt øde. Vi kan ikke akseptere at omdømmet til norsk sjømat vil synke i takt med fine gruvepartikler som sprer seg i fjordsystemene. Framtida er fylt med rene fjorder. Ikke en gruveindustri som skal få ture fram der den vil.

For litt over 30 år siden ønsket Stortinget å demme opp Altaelva, og gjøre den om til kraft. Fiskere, reindrift og miljøbevegelse stod sammen. Over 800 aksjonerte mot nedbygging av elva, fordi det ville få store konsekvenser for miljøet og de som holdt til og levde der.

Det er litt under 150 kilometer fra Stilla i Alta-Kautokeinovassdraget til Repparfjord. La det gå en klar beskjed til Jan Tore Sanner, Tine Sundtoft og Erna Solberg: Vi gir oss ikke. Dere skal ikke få ta oss baklengs inn i framtida, eller forsøple norske fjorder. Repparfjorden og Førdefjorden får dere aldri.

Dette er et bidrag til «Idealisten»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 16.05.2014.
I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde.
De som deltar: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Transparency International Norge, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser, NOAH- for dyrs rettigheter, press- redd barna ungdom og WWF.

---
DEL