De noble menn imellom

Thorbjørn Jagland har hyllet Kinas kommunistleder, Irans narremulla og Russlands kyniske president. I dag deler han ut Nobels fredspris.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 10.12.2010: Møte. «Hu Jintao virket pragmatisk. Han er kanskje den kinesiske utgaven av den typen moderne politiker som vi har fått i mange land… På bakgrunn av mitt møte med ham ser jeg positivt på lederskiftet i Kina.»

Dette sitatet om Kinas nyvalgte leder i 2002, nåværende president Hu Jintao (68), kunne kanskje kommet fra et aldrende medlem av AKP (ml). Eller av en idealistisk ungkommunist, ja kanskje til og med fra en handelskåt forretningsmann som Gerhard Heiberg.

Men det var ikke noen av disse som ble intervjuet av NTB 14. november 2002, da byråkraten Hu ble valgt som ny generalsekretær i Kinas kommunistparti. Denne hydraulikkingeniøren var da klar til å ta over presidentembetet i verdens mest folkerike land, nå verdens nest største økonomi, som han så gjorde i mars 2003. Resten er, som man sier, historie. I dag er Hu Jintao leder for et brutalt og økonomisk suksessrikt ettpartiregime, som holder USAs, Europas og verdens økonomi i en skrustikke.

Hu om Norge

Men hvem var det så som uttalte til NTB for åtte år siden at vi skulle hylle denne mannen, denne «nye Gorbatsjov», han som vel skulle gi kineserne demokrati i løpet av kort tid? Hvem var det som i 2002 sa:

«På meg virket Hu Jintao meget energisk… Hu var godt oppdatert. Han visste mye om Norge, om forbindelsene mellom Norge og Kina, norsk næringsliv og våre muligheter der…. Han hadde tydelig tatt seg tid til å oppdatere kunnskapene sine, og det er det ikke alle som gjør. Vi diskuterte også internasjonale spørsmål, og også der var han veldig oppdatert…. Han var helt fri for lange taler, klisjeer og påståelighet, og gikk rett på sak…. Hu Jintao virket interessert og lyttende til våre synspunkter, ikke minst til Midtøsten-spørsmålet, der jeg jo hadde noe å bidra med.»

Denne siste setningen, «Midtøsten-spørsmålet, der jeg jo hadde noe å bidra med», gjør vel at mange kjenner igjen personen. Som er daværende leder av Stortingets utenrikskomité, senere stortingspresident, nå generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen: Thorbjørn Jagland.

De siste tre månedene er Jagland av norske medier blitt framstilt som den som taler Kinas regime, og nettopp president Hu Jintao, midt imot. Det skjer etter at han i oktober offentliggjorde at nobelkomiteen tildeler dissidenten og Charter 08-forfatter Liu Xiaobo (64) Nobels fredspris for 2010. I dag, 10. desember, på FNs menneskerettighetsdag og Alfred Nobels dødsdag, deler Jagland ut prisen til en fraværende og fengslet Liu, som er president Hus fremste kritiker.

Jaglands unikhet

Alle har glemt hvordan Jagland nettopp roste Hu opp i skyene for åtte år siden og ga ham en kickstart i norsk offentlighet. Og Jagland var ingen hvem som helst i 2002 heller. Som NTB påpekte: «Jagland er en av ganske få som har møtt Hu.»

To dager senere skrev Aftenpostens kommentator Per A. Christiansen om Hu: «Utenlandske politikere som har truffet ham, deriblant daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland, beskriver ham som meget dyktig og velinformert…»

Hva skal man med Folkets Dagblad på kinesisk når man har Jagland og aviser på norsk?

For det er ikke bare Kinas diktator som Jagland og mediene har satt sin lit til i en årrekke, som om gjenskinnet av Albanias fyrtårn ennå når fram hit, inn i det 21. århundre. Bare 12 dager etter at Jagland uttalte seg om Hu, lot han seg 26. november 2002 intervjue om Iran.

Den gang var det president Muhammed Khatami (1997-2005) som var vesteuropeernes og norske stortingspolitikeres yndling. Det kunne han være fordi norske politikere vel ikke visste at Khatami var ayatolla Khomeinis propagandaminister under Irak-krigen på 1980-tallet, samt ansvarlig for omtrent 30.000 drap på opposisjonelle i Evian-fengslet.

Norge og nordmenn vil bedras. Slik kan vi nemlig handle mer og sove bedre. Derfor kunne NTB fortelle det norske folk i 2002: «Khatami utfordrer selve systemet ved blant annet å forsøke å styrke presidentens stilling og få en styringsmulighet over rettsvesenet, som i dag styres av de konservative.»

Khatami-helten

Heroiske Khatami, altså. Selv om han var ayatollaenes sleipe narredukke. Han gjennomførte selvfølgelig ingen reformer i løpet av sine åtte år. Hvorfor skulle han og regimet det? Men utenriksminister Jagland lot seg villig bedra også i 2000-2001. Sanksjonene mot Iran-regimet forsvant. For man ville jo hjelpe den noble og fredselskende demokraten Khatami, som Jagland besøkte i Teheran. Eller som NTB skrev i 2002:

«Leder av Stortingets utenrikskomité, Thorbjørn Jagland, har nylig besøkt Iran. Han mener det er all grunn til å frykte en tilspissing.

– Det kan ligge an til en urolig utvikling. Jeg tror ikke at demokratiprosessen kan stanses, til det er den for sterk. Men de konservative kreftene kan utsette og forpurre den, sier han.

Jagland mener at det i denne prosessen er svært viktig at vestlige land øker kontakten med Iran, både politisk og økonomisk.»

Nettopp. Som ved å la Statoil få milliardavtaler med Iran-regimet gjennom korrupsjon, noe som selskapet ble dømt for kort tid etter. I 2003 fikk pipa en annen lyd. Da ble Shirin Ebadi tildelt nobelprisen.

Medvedev-hyllest

Men det var vel bare i «gamle dager» at Jagland og norske medier lot seg narre av de brutale regimenes narredukker? Disse diktatorene med et «menneskelig ansikt» som skal få nordmenn og handelsfolk flest til å rettferdiggjøre sin handel og vandel med regimene, på bekostning av kinesere og iranere flest. Mon det.

Den 10. november i år er en viss Jagland igjen sitert av NTB. Nå er han i Moskva, med hatten «Europarådets generalsekretæ » på hodet. Og Jagland uttaler så at «det gleder ham at Russlands president Dmitrij Medvedev har fordømt angrepene på russiske journalister den siste uka».

Nettopp. I 2006 mistet Ny Tid sin spaltist Anna Politkovskaja. Denne uka var vår spaltist Elena Milashina i Oslo og fortalte om drapene og angrepene som fortsetter i Russland, nå med Medvedev som president. Medvedev er det brutale Putin-regimets «good guy» utad, det menneskelige ansikt som nobelkomitéledere kan la seg bedra av. Så Jagland sier:

«Jeg er svært oppmuntret av president Medvedevs sterke motstand mot disse angrepene. Dette bør bidra til å forbedre beskyttelsen av menneskerettigheter og grunnleggende friheter, sier Jagland.»

Nettopp. Selv vil vi bli oppmuntret dersom Jagland og hans likesinnede også begynte å vise sin «sterke motstand mot disse angrepene» på regimekritikere verden over. Kanskje disse gode nordmenn en dag også vil uttale seg like godt som Hu, Khatami og Medvedev – slik at de også kan «forbedre beskyttelsen av menneskerettigheter og grunnleggende friheter».

---
DEL