LEDER til BILAGET ORIENTERING om VARSLING, medforfatter Arne Ruth
Sannhet er en forutsetning for at velgere skal kunne ta gode og informerte valg. Derfor er varslere nødvendig for ethvert levende demokrati. Varslere trenger beskyttelse og oppmuntring.
Men de med makt og myndighet har til alle tider ønsket å vingeklippe varslere. Ibsen viste det tydelig i En folkefiende, et drama som er blitt et begrep, et smykke, for varslere over hele verden. Ibsen feires som aldri før. Gjennom fortellingen om kampen for rent vann i en liten norsk by viste han oss hvordan sannhet oppleves som truende av pengemakt, politisk makt og eliter. Men han viste også medienes sentrale, men ikke alltid like heroiske rolle i kampen for åpenhet og sannhet.
I NY TIDs varslerbilag tar vi opp hvordan ledende krefter, styresmakter, men også mediene i Sverige og Norge, har vist mangel på respekt for rettssamfunnet, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Mye av stoffet vil dreie seg om USAs rolle i ytringsfrihets- og varslingssaker. Slik vil det det måtte være når verdens ledende supermakt legger seg på en så aggressiv linje overfor grunnleggende menneskerettigheter og resten av verden kneler ærbødig.
Karakterdrap på Assange
Alle som har fulgt saken mot WikiLeaks-leder Julian Assange i London, har merket hvordan svenske, britiske og amerikanske myndigheter har lyktes over all forventning med sitt karakterdrap på Assange. En omfattende strategi for å sverte budbringeren måtte til for å svekke budskapet. Ballen begynte for alvor å rulle med uetterrettelige anklager fra svenske påtalemyndigheter allerede i 2011. Derfor sier Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, at Sverige har et spesielt ansvar for Assanges skjebne, også den som har utspilt seg med rettsaken i London.
En omfattende strategi for å sverte budbringeren måtte til for å svekke budskapet.
Mishandlingen av Assange har foreløpig kulminert i en fengselscelle i et toppsikkerhetsfengsel i London, med en rettslig avgjørelse om hans mulige utlevering til USA – av en dommer som gjentatte ganger har vist åpenbar fiendtlighet mot Assange. Det bisarre er at det psykiske resultatet av den torturen som rettsapparatene selv har øvet mot ham gjennom ti års sverting, trusler og fengsling, er argumentet dommeren bruker for å avvise amerikanske myndigheters krav om utlevering. Dommer Vanessa Baraitser fant det umulig å overlevere Assange til en grotesk amerikansk fengselsbehandling og begrunnet det med selvmordsfaren dette ville innebære – en avgjørelse amerikanerne nå vil ha omgjort.
Dommer Baraitsers avgjørelse om ikke å utlevere Assange til USA har gjort livet lettere for ham, ja, kanskje til og med gitt ham livet tilbake. Men den har ikke gjort det mindre faretruende å være varsler, sannhetssøker eller journalist. For dommeren ga rettslig aksept for staters rett til ustraffet å begå krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Dommen ble for øvrig avsagt i sal 2 i Old Bailey – der Oscar Wilde i 1895 ble dømt til hardt straffarbeid for homofili, en dom som knuste ham og førte til hans altfor tidlige død i 1900.
Den tyske forfatteren Günter Wallraff advarer: «Det som skjer foran øynene våre i Assange-saken, er et forsøk på å utrydde alle rester av internasjonal rett og eksponering av brudd på den av en fri presse og allmenn ytringsfrihet.»
[ Se intervju med Wallraff ]
Menneskerettigheter under press
De universelle menneskerettserklæringene, som ble vedtatt etter andre verdenskrig, etablerte grenser for hva nasjonalstater kan foreta seg. De etablerte forbud mot å skade sivile under krig og mot bruk av tortur, ga respekt for borgeres integritet i alle land og allmenn rett til asyl. En sentral oppgave for WikiLeaks, som Julian Assange grunnla, er å avsløre brudd på disse rettighetene. CIA-varsleren John Kiriakou fikk for eksempel to år i fengsel for dette etter å ha avslørt amerikanernes legalisering av tortur i august 2002 under Bush-regjeringen.
Menneskerettserklæringene er i dag i ferd med å bli visket ut. Mens forbrytelser forblir ustraffet, kriminaliseres eksponering av forbrytelsene. Verden er blitt et farligere sted etter Assange-dommen, og presset mot varslere øker, også i Norge. Når vil Stortinget drøfte den internasjonale forvitringen av disse rettighetene?
På stortingstrappen i juni 2015 ble daværende stortingspresident Olemic Thommessen oppfordret av Aftenpostens Harald Stanghelle om å bringe varsler Edward Snowdens skjebne inn for norske folkevalgte og vise at Stortingets feiring av 1814 var alvorlig ment. Oppfordringen ble avvist av Thommessen med sinne og forakt.
FNs torturrapportør Melzer har krevet at svenske myndigheter – offentlig – må rehabilitere og kompensere Assange for det fysiske og psykiske overgrepet han er blitt utsatt for. Melzer kritiserer myndighetene både i Sverige, Ecua-dor, Storbritannia og USA for alvorlige menneskerettsbrudd. Når Norge har forholdt seg taus til dette, blir også vi medskyldige – da vi har underskrevet FNs torturkonvensjon.
Bruker spionlov fra 1917
Nobels fredsprisvinner Barack Obama hentet frem en hundre år gammel lov mot forrædere – spionloven av 1917 – og fikk dermed brakt flere varslere inn for domstolen enn alle øvrige amerikanske presidenter til sammen. Dette viser at det ikke er nok at president Donald Trump er ute av Det hvite hus for at denne stormakten skal dreies i riktig retning. Og Sverige har villig fulgt med på ferden, Storbritannia likeså.
Assange-saken er viktig. Den er ikke enestående, men den er spesiell og en lakmustest også på vår vilje til å forsvare ytringsfriheten – en menneskerett som for øvrig ikke er begrenset til medlemmer i pressebyråer og journalistforbund.
