Publisert: 01.03.2019
Kampanjen «Norge ut av Nato» har nylig sendt ut en erklæring, der det blir slått fast at NATO-medlemskapet gir grunn til militærnekting. Dette begrunnes både med vår deltakelse i militæralliansens atomvåpen-strategi og det «stadig sterkere samarbeidet med fascistpregede og autoritære stater, som med NATO-støtte bekjemper frigjøringsbevegelser og utvider sin undertrykkelse og utbytting av andre folk. Som NATO-medlem er vi medansvarlig i denne forbryterske virksomhet.
Arbeiderbladet gjengir mesteparten av uttalelsen, men fjerner behendig et lite avsnitt der det blir påvist hvordan Norge forbereder seg til bruk av atomvåpen. «Vår base og atompolitikk ligger fast», heter det alltid i Arbeiderbladet, og opplysninger om at stridsgruppesjefer og annet operativt nøkkelpersonell opplæres og øves i (simulert) bruk av atomvåpen, egner seg derfor ikke til offentliggjørelse. Det skal være ro omkring disse spørsmål, og hva skal en NATO-redaksjon ellers bruke saksa til?
Dagbladet har fjernet ca. 2/3 av uttalelsen, og bringer derfor ikke et eneste ord om atomvåpenspørsmålet. Venstre har på nytt programfestet at atomvåpen ikke skal stasjoneres på norsk jord, og en diskusjon om hele basebegrepet passer heller ikke her inn i bildet.
Aftenposten har valgt ut 4 av 50 linjer, og bruker en hel lederartikkel til angrep på uttalelsen. Kampanje-ledelsen har uttrykt ønske om en mer fullstendig gjengivelse, men de vakre ord om pressens ansvar og forpliktelser har aldri vært ment som noe annet enn jubileumssvada.
I hoveddelen av vår presse heter det at politiske militærnektere ikke kan ha noen «alvorlig overbevisning», ettersom den er situasjonsbestemt. Alvorlig overbevisning er da å likne med en moralsk opplevelse som eksisterer uavhengig av omgivelser og politikk. De som sitter i avisredaksjoner og i rettssalene ser bare verden fra den hvite overklassens side, og kan ikke forstå at unge menneskers overbevisning blir skapt av grufulle fakta om undertrykkelse og av kjennskap til våre alliertes kamp mot frigjøringsbevegelser i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Våre NATO-politikere som gir lover, administrerer i departementene og dommer, har et helt annet verdensbilde. Rettsapparatet er en service-instans for justisministeren, og prosedyrer og spørsmål i rettssakene er en konsekvens av den kalde krigens indoktrinering. De lydige tjenere i rettsapparatet forstår ikke at Vietnam, Mocambique og Guatemala har noe med det gode Norge å gjøre. De har aldri lest en handelsstatistikk, eller bulletiner fra frigjøringsbevegelsene. De kjenner ikke NATOs atomvåpenstrategi, og forstår ikke at alliansen bekjemper alle de idealer som radikal og sosialistisk ungdom står for i dag. De har bare lest Aftenposten, og når de ikke vet hvor alvorlig situasjonen er, kan de heller ikke forstå at militærnekting må være situasjonsbestemt. Det er sin egen politiske fattigdom og sin idylliske overklasseverden de gamle menn i rettsapparatet feller sin dom over i disse dager.
Det er blitt vanlig å tale om utenomparlamentarisk arbeid, og militærnekting – enten det kalles moralsk eller politisk – er i dag det viktigste kampområdet. Politiske standpunkter er ikke noe vi kan smykke oss med i valgdiskusjoner, men må gjennomsyre hele vår måte å forholde oss til samfunnet på. Det er ofte vanskelig å avgjøre hvor grensen skal trekkes, men NATO-forsvaret utgjør en sektor av samfunnet som bare kan møtes med total opposisjon.
De borgerlige aviser, kriminalsjefer og rektorer taler om voldshysteri blant unge radikalere. Politisk militærnekting er en sivil ulydighetskampanje, en ikke-voldsaksjon. De som dyrker vold, det er de som går inn som brikker i verdenshistoriens mest brutale voldssystem. All diskusjon om moral og vold må ta sitt utgangspunkt i at Norge aktivt deltar i en allianse der våre partnere fører krig for økonomisk vinnings skyld. Det er ikke politiske militærnektere som forakter «demokratiske idealer og rettssamfunnet», men de som sprer demokratiske idealer med napalmbomber og som kaster militærnektere i fengsel i rettssamfunnets navn, Politiske militærnekting er derfor en riktig konfrontasjon med våre politiske og juridiske myndigheter. Det betyr at SF må bruke valgkampen til å støtte opp om denne aksjonen. På den måten blir det demonstrert at parlamentariske og utenomparlamentariske metoder kan utfylle hverandre
