De levende døde

Vår hjelpeløshet er nærmest total når vi møter et menneske som aldri kan bli det samme igjen. Døden er blitt et tabu, het det for få år siden. Dette har vi gjort noe med – døden har aldri vært mer offentlig og omtalt enn nå. De tidligere så anonyme svarthvite dødsannonsene i avisene, med sine […]

Bjørn Hatterud
Writer, Critic, Curator, Musician. epost megaeldar@hotmail.com

Vår hjelpeløshet er nærmest total når vi møter et menneske som aldri kan bli det samme igjen.
Døden er blitt et tabu, het det for få år siden. Dette har vi gjort noe med – døden har aldri vært mer offentlig og omtalt enn nå. De tidligere så anonyme svarthvite dødsannonsene i avisene, med sine kors og prefabrikkerte hilsener, har de siste årene blitt erstattet av fargerike hyllester på Facebook. Gjerne med bilder av den avdøde i uformelle settinger, slik venner husker vedkommende.
Sorgen er blitt offentlig. I sosiale medier markeres den avdøde lenge og uttømmende.
Vår omtale av de avdøde slutter heller ikke lenger med begravelsen. I og med at de fleste av oss nå har et gjennomdokumentert liv på nettet, er den avdøde synlig til stede, selv om kroppen er blitt borte. I sosiale medier eksisterer mange selv etter at de er døde.
På Facebook har jeg et par–tre venner som er døde. Profilsidene er der fremdeles, slik at jeg kan legge igjen en hilsen på veggen deres. Jeg får tilbud fra Facebook om å invitere dem hvis jeg arrangerer noe. En av dem fortsatte å sende meg invitasjoner til å spille Candy Crush Saga månedsvis etter at kreften drepte ham. Man kan bli religiøs av mindre. Døden og de avdøde er ikke det store tabuet lenger.

De som er forandret. Noe som imidlertid er et stort tabu, er mennesker som i siste liten ble reddet unna å dø. Og da tenker jeg ikke på slike som stråler restituerte og velfungerende i ukeblader, på tabloidforsider eller i tv-serier fra «virkeligheten». Disse klarte seg mot alle odds. Jeg tenker på alle dem der utfallet faktisk fulgte oddsene.
Jeg tenker på folk som nesten ble drept av sykdom, ulykker eller avbrutte selvmordsforsøk. Slagtilfeller eller hjertestans der hjelpen kom tidsnok til å redde liv – men ikke tidsnok til å bevare livet slik det var. Eller de mange alvorlige trafikkskadene. Hvert år dør stadig færre i trafikkulykker i Norge. Det innebærer også at det hvert år overlever stadig flere med alvorlige skader.
En mengde pasienter som for få år siden ville ha dødd, kan i dag reddes. At vi nå kan redde flere liv, er et fenomen vi bør være stolte av. Livredningens fremvekst er medisinens adelstegn. Vi burde feire alle som overlever. Istedenfor mangler vi språk og kultur for å møte og se mange av dem som bare så vidt overlevde.
Jeg tenker særlig på mennesker som har vært så fysisk nær døden at de har fått forandringer i hjernen. Hjerner klarer seg ikke uten oksygen over lengre tid. Hoder er ømtålige kroppsdeler. Fysiske skader og påvirkninger på hjernen endrer ofte menneskers funksjonsevne, sansning, personlighet eller væremåte.
Vi har ikke kultur for å møte folk som har vært så nær døden at de ikke lenger er de samme. Vi vil helst ikke se eller vite. De er borte fra oss, men på en mer mørklagt måte enn de ville ha vært i døden. Det er lettere å forholde seg til mennesker som faktisk er døde. De avdøde kan vi hylle på Facebook. De som overlevde med synlige spor, har vi ikke et offentlig språk for. De er tabu. Nevn en avdød person, og samtalen flyter videre. Navngi en person som er forandret av alvorlige skader, og det blir stille.

Vil heller dø. Jeg kjenner flere med arbeidserfaring fra pleie av mennesker med hjerneskader som påvirker evnen til å kommunisere. Blant de pleietrengende er det mennesker som tidligere har vært synlige blant oss, men som forsvant i det øyeblikket de selv overlevde døden.
En av pleierne har fortalt meg om tilfeller der pasienter med store lammelser og antatt kognitiv svikt likevel klarte å ta sitt liv. I ett tilfelle skal en pasient etter noen måneder med ensomhet, utilfredsstillende pleie og utilstrekkelig behandling ha satt i gang å skrike dag og natt, til vedkommende døde utmattet. En annen pleier forteller meg at ansatte på avdelingen hans spøker med at alle bør gå med en cyanidpille på kroppen, i tilfellet ulykken er ute. Et liv avskåret fra omverdenen – et liv uten menneskelig omgang – er ikke et liv. En pleier jeg kjenner har instruert sine nærmeste om ikke å ringe 113 dersom hun noen gang skulle få slag. Hun vil heller dø enn å forsvinne inn i isolert sosial usynlighet, uten kontakt med det gamle livet.
Først de seneste årene er pasienter som har utviklet såkalt locked-in syndrome, blitt behandlet som mennesker. I årevis ble det antatt at disse var uten noe kognitivt indre liv. Men tilfeldigheter og påfølgende forskning på kommunikasjon med øynene – disse pasientene har normalt store lammelser i hele kroppen – avslørte at mange av pasientene tenkte som før. Med ny teknologi kan de nå kommunisere med verden rundt seg. De gangene verden rundt har tid.
Også hos pasienter der kognitive evner er skadet, kan det finnes sterke minner, forestillinger om det tapte, behov eller begjær. Det er ingen automatikk i at alt som ikke artikuleres verbalt er tapt. Videre kan overgrep eller omsorgssvikt godt erfares og gjennomleves, også for mennesker uten evne til å gjenfortelle det opplevde.

Mangler det vesentlige. En av mine Facebook-venner kom ut for en ulykke for et par–tre år siden. Den kostet ham nesten livet. Livet hans ble reddet, men det ble også forandret. Jeg vet ikke om han snakker lenger, eller hvor mye av hans kognitive evner eller sanser som er i behold. Jeg vet bare at han ikke lenger klarer å skrive. Facebook-profilen administreres av et familiemedlem som prøver å opprettholde hans stilling som levende blant oss. Han var en synlig og utadvendt gutt, et sjarmtroll, og er det kanskje fremdeles. Jeg vet ikke.
Hadde jeg møtt ham på gaten nå, kan det hende jeg hadde gått rett forbi. Jeg besitter ingen måter å gjøre det på, det å møte folk som nesten har dødd og bærer sterkt preg av det. Vi som kjente folkene før de fikk sine skader, mangler det vesentlige for å nærme oss. Vår kultur mangler tradisjoner, etikk, metoder, rutiner, erfaring og språk for slike møter. Samtidig vet vi at det godt kunne ha vært vi selv som hadde fått skadene. At det var vi selv som ble forbigått på gaten av tidligere kjente. Men tabuet er for stort.

---
DEL