De levende døde

Vår hjelpeløshet er nærmest total når vi møter et menneske som aldri kan bli det samme igjen. Døden er blitt et tabu, het det for få år siden. Dette har vi gjort noe med – døden har aldri vært mer offentlig og omtalt enn nå. De tidligere så anonyme svarthvite dødsannonsene i avisene, med sine […]

Vår hjelpeløshet er nærmest total når vi møter et menneske som aldri kan bli det samme igjen.
Døden er blitt et tabu, het det for få år siden. Dette har vi gjort noe med – døden har aldri vært mer offentlig og omtalt enn nå. De tidligere så anonyme svarthvite dødsannonsene i avisene, med sine kors og prefabrikkerte hilsener, har de siste årene blitt erstattet av fargerike hyllester på Facebook. Gjerne med bilder av den avdøde i uformelle settinger, slik venner husker vedkommende.
Sorgen er blitt offentlig. I sosiale medier markeres den avdøde lenge og uttømmende.
Vår omtale av de avdøde slutter heller ikke lenger med begravelsen. I og med at de fleste av oss nå har et gjennomdokumentert liv på nettet, er den avdøde synlig til stede, selv om kroppen er blitt borte. I sosiale medier eksisterer mange selv etter at de er døde.
På Facebook har jeg et par–tre venner som er døde. Profilsidene er der fremdeles, slik at jeg kan legge igjen en hilsen på veggen deres. Jeg får tilbud fra Facebook om å invitere dem hvis jeg arrangerer noe. En av dem fortsatte å sende meg invitasjoner til å spille Candy Crush Saga månedsvis etter at kreften drepte ham. Man kan bli religiøs av mindre. Døden og de avdøde er ikke det store tabuet lenger.

De som er forandret. Noe som imidlertid er et stort tabu, er mennesker som i siste liten ble reddet unna å dø. Og da tenker jeg ikke på slike som stråler restituerte og velfungerende i ukeblader, på tabloidforsider eller i tv-serier fra «virkeligheten». Disse klarte seg mot alle odds. Jeg tenker på alle dem der utfallet faktisk fulgte oddsene.
Jeg tenker på folk som nesten ble drept av sykdom, ulykker eller avbrutte selvmordsforsøk. Slagtilfeller eller hjertestans der hjelpen kom tidsnok til å redde liv – men ikke tidsnok til å bevare livet slik det var. Eller de mange alvorlige trafikkskadene. Hvert år dør stadig færre i trafikkulykker i Norge. Det innebærer også at det hvert år overlever stadig flere med alvorlige skader.
En mengde pasienter som for få år siden ville ha dødd, kan i dag reddes. At vi nå kan redde flere liv, er et fenomen vi bør være stolte av. Livredningens fremvekst er medisinens adelstegn. Vi burde feire alle som overlever. Istedenfor mangler vi språk og kultur for å møte og se mange av dem som bare så vidt overlevde.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

1 kommentar

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here