Hva har nasjonalistisk-autoritære regimer som Orbáns Ungarn og Xis Kina til felles med Nord-Amerika? Innsikten om svaret er som et sprang ut i isvann. Det spranget tar Ben Rhodes, i åtte år Barack Obamas taleskriver og en som må ta de sørgelige følgene av USAs store humanistisk-politiske prosjekt til etterretning. Det startet lenge før Donald Trump. I en periode på bare 30 år raste Nord-Amerikas eksepsjonalitet til jorden. Ironisk nok aksellererte de kreftene som ledet landet til topps, også dets fall. Hvordan?
I boken After the fall. The Rise of Authoritarianism in the World We’ve Made tar Rhodes oss med på en reise vi nok gjerne skulle takket nei til. Om vi kunne. Han slår fast: «Den globaliserte spredningen av grådig kapitalisme økte ulikheten, angrep folks følelse av tradisjonell identitet og la grunnen for en korrupsjon som tillot makthaverne å sementere kontrollen. Etter 11. september 2001 ble [USAs] målsetting kanalisert inn i en evighetskrig som øste med ressurser, og bet seg fast i en ‘oss mot dem’-politikk …» Dette ga autokratiske ledere gode oppskrifter til å rettferdiggjøre sin politikk.
Å være amerikansk i dag er således å leve i et land hvis posisjon har skrumpet – og som blant annet er uvillig til å innrømme egen rasisme, men villig til å avvise demokratiet som var ment å utgjøre selve kjernen i deres identitet. I stedet ble USA pådriver av en ukontrollert turbokapitalisme som i 2008 ledet til en ugjenkallelig global finanskrise.
Viktor Orbán og nye medier
Et lærerikt eksempel på veien fra idealisme og ungdommelig handlingsmot til autoritær maktmanipulasjon står Viktor Orbán for. I starten var han en populær liberal politiker som hedret sitt folks strev for å ende kommunistiske tabuer og motsette seg blind lydighet overfor det russiske imperiet og ettparti-diktaturet. Frihetsidealenes høydepunkt. Jernteppets fall. Bill Clintons sammensmelting av liberal politikk med markedskrefter skulle skape velstand for alle. Orbán sto midt i dette, som en amerikansk kreasjon. I dag står han der som sitt eget vrengebilde – Putins kamerat, mottaker av mørke pengestrømmer gjennom globale markeder, leder av noe som mer og mer ligner et diktatur gjennom en ettpartistat.
I Ben Rhodes’ skånselløse analyse er forklaringen å finne i perioden etter «frihetens glanstid», ved amerikansk politisk hegemoni, der sårene fra fortiden ble oversett og der mennesker manglet et livskraftig fremtidsperspektiv. Og samtidig reagerte personer i samme situasjon tross alt på vidt forskjellige måter. I konstruktiv eller destruktiv retning. Fri vilje og sunn dømmekraft var ennå ikke kneblet.
«Å forutsi uenighet før den oppstår.»
Men nettopp dette var offer for neste frontalangrep. En teknologi som ble unnfanget i det innovative Amerika, formerte seg som en kreftsvulst. Internett og sosiale medier var sagt å skulle demokratisere kunnskap, åpne kanalene mellom mennesker i alle hjørner av verden. Men så tok systemet selv makten. Ifølge Rhodes løp det løpsk. Profittdrevne mediealgoritmer, som ukontrollert politisk påvirkning behandlet som ytringsfrihet, utenfor styresmaktenes rekkevidde. Fenomener som Facebook, TikTok- og Fox News-boblen gjorde det stadig vanskeligere for folk å orientere seg i den reelle verden, til det punkt at dette ikke lenger engang var ønsket. Vi fikk massiv hjernevask; millioner amerikanere som er overbevist om at Joe Biden ble urettmessig valgt til USAs president – vi ble vitne til Putins mediemanipulerte Russland, der soldatmødre ikke tror sine sønner når de forteller om bombene som faller over dem i Ukraina.
Rhodes i Kina
En natt i 2017 befant Ben Rhodes seg i Shanghai, i søvn på sitt hotellrom. Han var ikke lenger representant for den amerikanske regjeringen, men reiste nå på private oppdrag sammen med Obama. Plutselig banker det på døren, og inn spaserer Kinas vise-utenriksminister med følge. Etter diverse høflighetsfraser kommer ærendet for en dag. «Vi forstår at president Obama planlegger et møte med lederen for den tibetanske separatistbevegelsen.» Han kalles ellers Dalai Lama. Så: «Det ville vært en personlig fornærmelse mot det kinesiske folk og Xi Jinping om møtet skulle finne sted så snart etter at Obama hadde blitt vel mottatt i Kina.» Så snart han er blitt alene, er det første Rhodes tenker: Jeg hadde ikke fortalt noen om et eventuelt møte med Dalai Lama. Og likevel hadde de nattlige gjestene intet problem med å gjøre det klart at de overvåket deres interne kommunikasjoner.
Kina, påpeker Rhodes, er annerledes enn nasjoner som Ungarn eller Russland, da Kina aldri forsøkte å late som om de åpnet for liberalt demokrati ved slutten av den kalde krigen. Ved å fusjonere amerikansk kapitalisme med kinesisk førerskap klarte de å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom. Hvordan? «Ved å koble seg inn på den globale økonomien vi hadde bygget, handelsavtalene vi ønsket Kina velkommen til, et tvangsregime som skapte massive forandringer med det formål å mette et vestlig konsumbehov.» Omkranset av en kinesisk nasjonalisme som sto i skarp kontrast til nettopp de vestlige landene de solgte alle sine «made in China»-varer til.
Kinesernes beherskelse av (opprinnelig) vestlig teknologi synes grenseløs. Når det trengs, kan de få skyer til å flytte på seg så himmelen blir blå. Og ved hjelp av programmet Police Cloud samler de gigantiske mengder informasjon. Det overvåker hvem du er i kontakt med, hva du kjøper, hvor du reiser, om du betaler dine trafikkbøter etc. Et system for «social credit» tillater regjeringen å evaluere enhver og gi «karakterer». Målet kan defineres som «å forutsi uenighet før den oppstår, slå ned på den og dermed omskape menneskers identitet og tanker». På den måten kan partiet oppfattes som å tjene folket så godt at det ikke lenger føler behov for demokrati eller debatt. Og spørsmålet melder seg uvegerlig: Hvorfor skulle Kinas kommunistparti avstå fra å eksportere disse teknologiene, denne dystopien utenfor landets grenser? Sammen med en autoritarianisme «made in China».
Nei, det finnes ingen grunn til å regne med at Xi eller andre autokrater frivillig vil forandre kurs. Mennesker som er overlatt til seg selv, kan alle lande i det gode eller ondes makt. For å bremse destruktive eksesser opprettet vi institusjoner som EU, NATO og FN. Men nei, de gir heller ingen absolutte garantier, men med Ben Rhodes’ ord: «Vi kan alle gjøre det bedre om vi ærer det beste i oss selv.»
