De glemte valgkampsakene

Mens de politiske partiene snakker om skatt og skole, etterlyser de ideelle organisasjonene en bredere valgkampagenda. Her er valgkampsakene som tar på alvor at norsk økonomi og politikk har konsekvenser ut over landegrensene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

To debatter, to verdener

17. august 2009, kl 17.00: Salen er smekk full. Et forventningsfullt publikum sitter ansikt til ansikt med de åtte politikerne oppe på podiet. Vi befinner oss i andre etasje på Litteraturhuset i Oslo, der organisasjonen Attac arrangerer valgkampdebatt. Politikerne blir grillet om hvilke konkrete løsninger de vil iverksette som svar på den globale finanskrisa. Spørsmålene hagler fra publikum i salen. De fleste av politikerne er lite profilerte. Det ser ikke ut til at partiene har prioritert denne debatten.

17. august 2009, kl 21.45: NRK drar i gang sin første valgkampdebatt på fjernsyn. Debatten penser raskt innom en rekke ulike tema. Nasjonale perspektiver, spillet mellom partiene og personkjemien mellom partilederne står i fokus. Det globale er bortimot fraværende.

Dagen etter er mediedekningen av de to debattene ekstremt ulik. Publikumsinteressen for Attac-debatten gjenspeiles på ingen måte i mediene, som knapt nevner debatten, mens NRKs debatt får massiv omtale.

– Det er ingen tvil om at mediene har mye makt til å styre valgkampen. Jeg skulle ønske at vi som sivilsamfunnsorganisasjoner kunne sluppet mer til. Det er jo de viktige sakene vi bør gå til valg på, ikke hvilken partileder som er best til å kritisere de andre, sier Ida Thomassen, leder i Changemaker til Ny Tid.

Changemaker er en ungdomsorganisasjon som jobber for å endre årsakene til fattigdom og urettferdighet. Hun får støtte fra Arild Hermstad, leder i Framtiden i våre hender.

– Jeg føler at kommunikasjonsrådgivere styrer partienes strategier for mye. Dette gir stemmefiske på bekostning av ærlige standpunkter og debatter om de langsiktige visjonene, sier han.

Mediestyrt

Norske politikere er svært mediestyrt, mener Tore Slaatta, professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo.

– Det er stor grad av konsensus i norsk politikk, derfor er det vanskelig for partiene å dra opp de store debattene. Opposisjonen er blitt veldig mediestyrt og hiver seg raskt frampå for å kommentere medieoppslag, uten noen dypere vurderinger av hva som er strategisk klokt, sier Slatta.

Hva er så årsaken til at debattene om Norge og verden får så liten plass i medievalgkampen?

– Nyhetsjournalistene er lenket til det nasjonale hundehuset, hevder Slaatta og utdyper:

– I globaliseringens tid blir de redaksjonelle mediene paradoksalt nok gjerne mer lokale enn globale. Det skyldes at det er det lokale stoffet de er mest unike på, der er de nær leserne. I dagens situasjon er dette også et kostnadsspørsmål. Å følge norske selskaper og pengestrømmer verden rundt for å drive kritisk, transnasjonal journalistikk er ressurskrevende. Samtidig får man det standardiserte utenriksstoffet veldig billig fra byråene.

– Er dette er demokratisk problem?

– Ja, helt åpenbart. Valget er knyttet til våre nasjonale beslutningsinstitusjoner, men disse institusjonene er i stigende grad involvert i komplekse, transnasjonale beslutningsstrukturer og problemstillinger, sier han.

Årsak til opplagsnedgangen

Slaatta mener også at mange av nyhetsmediene på sikt undergraver seg selv.

– Når mange etablerte nyhetsmedier nå taper terreng, skyldes det blant annet at de ikke lenger klarer å skildre den komplekse, globaliserte verdenen som mange opplever i det daglige. Stadig flere av oss forholder oss til at kunnskap, informasjon, varer og mennesker krysser landegrenser, både i arbeid, organisasjonsliv, sosiale relasjoner og fritidssammenheng. Forenklet valgkampjournalistikk med nasjonal og lokal overfokusering står i et misforhold til mange menneskers daglige erfaring med økende globalisering og kompleksitet, sier han.

Slaatta mener dette også er relevant for de politiske partiene.

– Jeg tror at forenklet valgkampretorikk vil gjøre sakene og partipolitikken mer irrelevant for folks faktiske erfaringer og på sikt gjøre valgdeltakelsen stadig lavere. Både partiene og mediene lider av en strukturell orientering mot det nasjonale, som de tilsynelatende ikke makter å bryte, avslutter professor Tore Slaatta.

– Mediene har skylden

Partisekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, ønsker et sterkere globalt fokus, men mener det er mediene, ikke partiene, som bestemmer.

Mediemakt. – De frivillige organisasjonene vi har snakket med, mener at de globale dimensjonene ved norsk politikk får svært lite oppmerksomhet i valgkampen. Er du enig?

– Ja, det er jeg helt enig i. Årsaken tror jeg først og fremst er medienes manglende interesse. Dette har jo ikke vært tema i noen debattprogrammer eller utspørringer. Dessverre er det ofte slik i valgkamper at det nasjonale og nære dominerer, sier Johansen.

– Hva har Ap gjort for å fremme globale perspektiver? Har dere som det største av partiene noe av skylda?

­ – Nei, vi har jo forsøkt å snakke om den internasjonale finanskrisa, om behovet for styring, og ikke la markedene råde.

– Organisasjonene mener også at det i flere av disse sakene er en konflikt mellom norske arbeidsplasser og utvikling i fattige land, eksempelvis våpeneksport, landbrukssubsidier, samfunnsansvar og oljevirksomhet. Er du enig i at det finnes en slik konflikt, og hva vil regjeringen i så fall prioritere?

– Nei, det finnes ikke en slik konflikt. Jeg kan ikke se at importvernet mot landbruksvarer er noe hinder for utvikling i fattige land. Norsk oljeproduksjon står ikke i motsetning til utvikling i sør, og vi har svært strenge regler for våpeneksport.

– Men kan du garantere at våre allierte ikke selger norskproduserte våpen videre til andre land?

– Nei, men vi stoler på våre allierte.

– Hva vil Ap prioritere dersom partiet står overfor en slik konflikt mellom norske arbeidsplasser og utvikling i sør?– Per i dag finnes det ikke sånne konflikter, så det har ingen hensikt å svare på et hypotetisk spørsmål, avslutter Johansen.

1. Globale konsekvenser av norsk økonomi

Som et pliktløp penser gjerne medievalgkampen innom bistand en gang i løpet av sensommeren. Men den aller tydeligste beskjeden fra de ideelle organisasjonene vi har snakket med, er at det er på tide å se lenger enn bistandsdebatten.

– Hvis vi for eksempel spør hva Norge skal gjøre med den urettferdige tilgangen til helsetjenester i verden, vil mange svare at vi må øke bistandsbudsjettet og satse på helse. Dette er i og for seg et viktig tiltak, men det er også viktig å kjempe for endring av de strukturene som gjør at noen pasienter – de med penger – er viktige, mens andre – de uten penger – ikke er det, sier Siv Mjaaland, informasjonssjef i Leger Uten Grenser til Ny Tid.

Hun minner om at Norge har en stemme i internasjonale fora som Verdens Handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF), og Verdens Helseorganisasjon (WHO), hvor hun mener mange urettferdige spilleregler opprettholdes.

– Det er viktig å synliggjøre de underliggende årsakene til urettferdigheten, ikke bare forsøke å plastre sårene urettferdigheten skaper, sier Mjaaland.

Hun får støtte fra blant andre daglig leder for Fellesrådet for Afrika, Magnus Bjørnsen.

– Valgkampen kan forhåpentlig vise at utviklingsspørsmål er mye, mye mer enn bistand. På flere og flere områder, det være seg investeringer, våpeneksport, norsk næringsliv i utlandet, norske landbrukssubsidier eller hvilke interesser man vekter i WTO-forhandlingene, ser man åpne konflikter mellom sterke norske interessegrupper på den ene siden og utviklingslandenes interesser på den andre, sier han.

Bjørnsen mener at en virkelig solidarisk politikk vil være å la hensynet til verdens fattige få forrang på slike områder.

– Det vil koste mye mer enn å øke bistanden. Men det er på sikt den eneste måten vi kan føre en politikk som virkelig kan kalles solidarisk, sier Bjørnsen.

2. Åpenhet som svar på finanskrisa

Til tross for mye fokus på finanskrisa tidligere i år, er det i medievalgkampen lite debatt om konkrete tiltak for å hindre at den gjentar seg.

Leder Emilie Ekeberg i organisasjonen Attac mener at uten nye tiltak vil vi få stadig nye finanskriser, som vil fortsette å skape fattigdom og arbeidsledighet, både i Norge og i resten av verden.

– Det handler om å få oljefondet ut av skatteparadis, åpenhet for multinasjonale selskap, og en norsk børsskatt, sier hun og foreslår følgende konkrete tiltak:

· Innføre krav om land-for-land-rapportering, det vil si at norske selskap må offentliggjøre hvor mye de tjener og hvor mye de skatter i landene de opererer i.

· Innføre bruk av skatteparadis som uttrekkskriterium i oljefondets etiske retningslinjer.

· Innføre en skatt på finanstransaksjoner på Oslo Børs, og ta initiativ til en global skatt på valutatransaksjoner.

3. Handelspolitikk og landbrukssubsidier

Da USAs utenriksminister Hillary Clinton i midten av august besøkte sju afrikanske land, fikk hun en utfordring fra Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf. «Hvis ikke Clinton gjør noe med de amerikanske landbrukssubsidiene, har ikke vi i Afrika noen sjanse til å komme oss ut av fattigdommen», sa hun til den liberianske avisen The Informer 13. august.

I Norge får hun støtte fra blant andre Kirkens Nødhjelp, Framtiden i våre hender og Fellesrådet for Afrika, som mener at også Norge må legge om sine produksjonsdrivende landbrukssubsidier. Årsaken er at de mener slike subsidier fører til landbrukspumping, som ødelegger prisnivået på verdensmarkedet, og dermed gjør det mulig for fattige land å bygge opp en robust landbrukssektor.

– Norge må sørge for at det blir en slutt på dumping av rike lands landbruksprodukter i fattige land. I dag stiller vi oss på samme side som dem som ødelegger for fattige bønder ved å indirekte og direkte subsidiere for eksport, sier Wenche Fone, leder for utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp, til Ny Tid.

4. Amnesti for papirløse asylsøkere

Antallet papirløse i Norge har økt sterkt de siste årene. Statistisk sentralbyrås anslag på 18.000 er omstridt, men det er ingen tvil om at det er snakk om flere tusen.

– Papirløse er i ferd med å bli en permanent underklasse i Norge, med en del personer som har levd i denne situasjonen i mer enn ti år, sier Rune Berglund Steen i Grenseland – forum for asylsøkere og flyktninger til Ny Tid.

Han mener at å komme fram til en løsning for papirløse asylsøkere, burde vært en viktig sak i valgkampen.

– Behandlingen av de papirløse avslører illusjonen om at Norge har en liberal asylpolitikk. En rekke andre europeiske land har gjennomført amnestiordninger for papirløse, og for USAs president Barack Obama er det høyt prioritert. Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) har i år igjen anmodet Norge om å sette en tidsgrense for papirløshet. Men i norsk politikk er dette en ikke-sak, sier Berglund Steen.

5. Norges del av den globale klimaregninga

Etter oljeulykken utenfor Langesund har oljeboring i Lofoten og Vesterålen fått stor oppmerksomhet i valgkampen. Men spørsmålet er hvilken fortolkningsramme denne saken settes inn i, mener Ida Thomassen i Changemaker.

– Miljø og oljeboring har fått større oppmerksomhet enn jeg fryktet, men fokuset på olje som kilde til utslipp av CO2, og at fattige mennesker allerede i dag rammes av klimaendringer, er totalt fraværende. Lokale miljøskader synes som den eneste begrunnelsen for ikke å åpne opp for oljeboring i Lofoten og Vesterålen, sier hun.

Arild Hermstad i Framtiden i våre hender etterlyser debatten om hvordan Norge skal bli fossilfritt, både med hensyn til produksjon og forbruk.

– Det mest akutte er å få politikerne til å innse hvilken livsfarlig strategi det er å øke petroleumsinvesteringene når verden trenger mindre brenning av fossile ressurser og mer satsing på fornybar energi, særlig sol, sier han.

Hermstad etterlyser også et oppgjør med tankegangen om evig vekst i forbruket, og ønsker seg langt mer skatt på forurensing og mindre på arbeidskraft og miljøvennlig forbruk.

Hvis klimamøtet i København i desember skal komme fram til en global avtale som begrenser den globale oppvarmingen til 2 grader, må u-landene inn i avtalen. Men i norsk offentlighet er det forsvinnende lite fokus på hva u-landene mener. En rekke fattige land ønsker ikke å betale for en fest de ikke har vært med på. Med andre ord: De mener at historiske utslipp og utviklingsnivå må inn i regnskapet.

Modellen «Greenhouse Development Rights» (GDR) tar dette inn i beregningene, og viser at det norske klimaforliket kommer til kort. Når regninga fordeles etter GDR-modellen, må Norge finansiere utslippskutt tilsvarende hele 180 prosent av 1990-nivå. Årsaken til at dette tallet er høyere enn hundre prosent, er at Norge også må finansiere kutt i fattige land, i tillegg til å bli helt utslippsnøytralt, siden Norge er et så rikt land. Likevel har ikke Norge fått noen form for straff for at rikdommen er opptjent ved – nettopp – klimaskadelig oljeproduksjon.

– Norge bør kutte tilsvarende 180 prosent av utslippene innen 2025 hvis vi skal ta hensyn til hvor rike vi er og hvor mye vi har sluppet ut av CO2, er Wenche Fone, leder for utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp, sin utfordring til norske politikere.

6. Statlig eierskap og oljefondet

14. august kom nyheten om at oljefondet nå har hatt sitt beste kvartal noen sinne. I forbindelse med finanskrisa sank verdien av fondet med 633 milliarder, og mange fryktet at det ville ta ti til tjue år å tjene inn igjen pengene. Men nå er allerede 600 av de 633 milliardene tjent inn igjen, og fondet er på totalt 2500 milliarder kroner.

Arild Hermstad etterlyser en debatt om hvordan pengene forvaltes.

– Hvorfor skal vi eie selskaper når vi ikke vil drive aktiv påvirkning av selskapene? Statoil og tjæresand er et eksempel, den ukritiske plasseringen av oljeformuen et annet. Staten burde plassert penger i de selskapene og sektorene som kan løse klima- og miljøproblemene, ikke i selskaper som bidrar til å forsterke krisen. Det er latterlig at store eierposter forvaltes av byråkrater som ikke har mandat til å gjøre annet enn å håpe på størst mulig profitt fra selskapenes aktivitet, sier han.

7. Norsk våpeneksport

Norsk våpeneksport er nå rekordhøy, og Norge er en av verdens største våpeneksportører. Eksporten økte fra 2 milliarder kroner i 2004 til 4,2 milliarder i 2008, og Norge eksporterer krigsmateriell til blant andre Kina, Malaysia, og Saudi-Arabia.

– Norge bør stille et krav om sluttbrukererklæring på all vår våpeneksport. I dag har vi ingen garanti for hvor norske våpen ender opp, sier Ida Thomassen, i Changemaker.

Den første uka i september kommer Changemaker til å aksjonere på Kongsberg for å få fokus på norsk våpeneksport i valgkampen.

Siden Norge ikke krever en sluttbrukererklæring fra sine allierte, kan ikke regjeringen garantere at våpen produsert på Kongsberg og Raufoss ikke ender opp i Honduras, Somalia eller på Sri-Lanka.

8. Moral og global helse

1,6 millioner barn dør av diaré hvert år. Enkel og billig behandling kunne reddet dem. Leger uten grenser mener norske velgere bør få vite hvordan partiene vil jobbe med denne saken og andre viktige humanitære spørsmål.

– Når helsepolitikk skal på debattbordet spør vi: Hvor mange skal med? forteller Siv Mjaaland, Leger Uten Grenser, med referanse til Aps slagord «alle skal med».

Leger uten grenser kjører gjennom valgkampen aksjonen «Helse til alle er jobb nr 1», for å legge press på de politiske partiene og mediene.

– Valgkampen handler som regel om de nære ting. Det er naturlig, men vi tror og håper det er plass til å overskride landegrensene i noen av debattene. Valgkamp er en tid for samtaler om både moral og praktisk politikk. Vi spør om Norge har en plikt til å jobbe for at alle som trenger medisinsk hjelp, uansett hvem de er og hvor de bor, skal få det? Vår påstand er at norske politikeres påvirkningsmulighet ikke stanser ved landegrensa, selv ikke i et valgår, sier Mjaaland.

9. Oppdatert verdensbilde i skolen

Lærebøker i samfunnsfag, historie og geografi er i dag altfor snevre, og gir ikke unge mennesker et godt utgangspunkt i den moderne verden, mener Younis Ali-K H. Ulleberg i African Youth.

– Store deler av pensum i norske skoler er eurosentriske i at pensum serverer et bilde av verdenshistorien som utelukkende glorifiserer europeisk sivilisasjon. Det er en forstyrrende tendens til å se Europa, med det moderne Nord-Amerika, som verden, og ikke som del av verden. Politikere som tar integrering på alvor bør se viktigheten av å gi unge nordmenn av alle bakgrunner en balansert innsikt i det samfunnsfaglige, sier han.

2. til 6. september arrangeres African History Week, som blant annet setter fokus på hvordan det globale sør framstilles i norsk offentlighet.

10. Arbeiderrettigheter og samfunnsansvar

Det finnes ingen global domsstol som ivaretar arbeiderrettigheter og miljø. Dermed er det bedriftenes samfunnsansvar som skal sørge for at ingen menneskerettigheter er brutt under produksjonen av forbruksvarene du og jeg bruker hver dag.

Det finnes ikke noe organ som på selvstendig grunnlag vurderer om bedriftene faktisk overholder det samfunnsansvaret de påstår at de tar. Det nærmeste vi kommer er Kontaktpunktet for OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Dette organet vurderer klager fra andre, men har ingen straffemekanismer.

Blant andre Fellesforbundet, Naturvernforbundet og Forum for utvikling mener dette organet mangler uavhengighet og faglig kompetanse, og at regjeringen derfor bør opprette et uavhengig ombud for samfunnsansvar. Se også egen sak, side 32.

---
DEL