De glemte heltene i isen

Heller enn ringdans rundt snøtotempæler av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen bringer årets bokhøst fortellinger om pionerene som ble visket ut av det nasjonale minnet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fridtjof Nansen og Roald Amundsens kamp mot skruisen var også Norges kamp for selvstendighet. De var ikoner og ble hovedpersoner i den norske urfortellingen. I årtier har vi fulgt i deres fotefar – og skrevet bøker om det. Neste uke kommer for eksempel praktverket Norge i Antarktis på Schibsted. Og den skal lanseres om bord i «Fram», skipet som ble brukt av de to store og den litt mindre polarhelten Otto Sverdrup.

Først og fremst er imidlertid bokhøsten i Det internasjonale polaråret 2008 preget av at den enhetlige heltefortellingen sprekker opp som et isflak i storm. Fire utgivelser handler om de modige mennene, som fordi de ble nazister, var hvalfangere eller jobbet for fremmede makter, er holdt utenfor historien om den unge nasjonen som plantet flagg og fant seg selv i snøen.

Hvalfangst og nazisme

Alf R. Jacobsen har skrevet Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger. Boka beskriver hvordan Foyn (1809-1894) oppfant granatharpunen og ble avgjørende for Norges første oljeeventyr. Ifølge forordet la han grunnlaget for en global hvalfangstindustri. Foyn selv ble en av de rikeste og mest berømte personene i sin samtid, og flere generasjoner har møtt ham, kjempende mot hvalrossen, i Nordahl Rolfsens lesebok. Alt dette ga ham «samme status i folket som polarheltene».

Men så ble han glemt. Forfatteren skriver at hans fravær av refleksjon rundt de hardhendte fangstmetodene er tankevekkende, og kaller det «en påminnelse om ubehaget i vår velstand». Dette var også med på å viske ham ut av historien.

Den andre av bokhøstens gjenoppdagede polarfarere er Adolf Hoel (1879-1964). Ifølge biografien Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren skapte han kontinuitet i Svalbard-forskningen, opprettet Norsk polarinstitutt, og var delaktig i bestrebelsene etter å sikre norsk herredømme over Svalbard, Jan Mayen og Dronning Mauds land.

På 30-tallet jobbet han politisk for å øke oppmerksomheten rundt norske interesser i polarstrøkene. Han ga seg i kast med mer omstridte prosjekter, som den norske «okkupasjonen» av Grønland i 1931.

– Hoel var så kjent og anerkjent som polargeolog og forskningsadministrator at han til og med ble karikert i avisene, sier forfatter Frode Skarstein.

Men i etterkrigstiden er Hoel nærmest fraværende i fortellingene om de norske polardådene.

– Hva skjedde?

– Hoel meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i 1933. Og da krigen kom, ble han bedt om å være rektor ved Universitetet i Oslo. Dette voldte ham en del samvittighetskvaler, men han hadde den nødvendige kompetansen og mente at det ville være bedre om han tok på seg oppgaven enn at en tysker eller en NS-mann uten universitetstilknytning skulle gjøre det, sier Skarstein.

Dette fikk likevel konsekvenser for Hoel da freden kom. Polarforskeren mistet professortittelen og alle verv. Deretter forsvant han fra den norske polarfortellingen.

– Jeg kan ikke se at noen bevisst har visket ham vekk, men etter landssvikdommen er navnet hans utelatt. Man kunne ikke lenger bruke ham som en «knagg» å henge hendelser på. Derfor endte polarhistorieskrivingen med å omtale bragdene hans, men ikke mannen, sier Skarstein.

– Likevel står det fremdeles en byste av ham hos Polarinstituttet?

– Jo da. De husker ham. Men man er ikke særlig interessert i å trekke ham fram. Instituttet har vært behjelpelige i arbeidet med boka, men nå som dets grunnlegger har fått sin første biografi er det merkelig at det ikke omtales på hjemmesidene. De har valgt å gå stille i dørene.

Under fremmed flagg

Carsten Borchgrevink (1864-1934) ledet den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis. Ifølge David Vogt, som har skrevet Vår glemte polarhelt. Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900, kan betydningen av dette vanskelig overvurderes.

– Borchgrevink var prøvekaninen som gjorde det ingen andre turte: å overleve den tøffe antarktiske vinteren. Slik muliggjorde han ekspedisjonene til Robert Falcon Scott (1868-1912) og Ernest Shackleton (1874-1922). Ved å overvintre kunne man utnytte den lyse årstiden bedre, og sjansene til å nå Sørpolen økte, forklarer Vogt.

I Norge har likevel Borchgrevink havnet i en polarhistorisk bresprekk.

– Han gikk i glemmeboka fordi han var norsk og seilte under Union Jack. Slik falt han mellom to stoler og ble ubrukelig i nasjonsbyggingsøyemed. I England ble han uglesett fordi krefter i Royal Geographic Society ville ha en ren britisk ekspedisjon. Og i Norge ønsket man den politiske symbolverdien til en Nansen eller en Amundsen fram mot 1905, sier Vogt.
Borchgrevink var ikke den eneste norske polfareren som sviktet sitt snødekte fedreland. Geir Hasle har skrevet Isens menn under fremmed flagg. Boka består av fortellinger om polfarere som ga seg i kast med kulda for andre nasjoner enn Norge.

– Ære være Nansen og Amundsen, men norsk polarhistorie omfatter jo så mange flere. Og dette har gått folk flest hus forbi, sier han.

Mange var fangstfolk som Foyn, eller matroser og maskinister, og med unntak av Borchgrevink ledet de ingen ekspedisjoner. De fleste er ukjente for andre enn polarhistorikerne.

– Og det er det jo en grunn til, sier Hasle, som mener boka han har skrevet, handler om «tapernes felttog», om de som fattet gale avgjørelser eller ikke viste naturkreftene nok respekt.

– Polarekspedisjonene var datidens måneferder. Da måtte noen begå feiltrinn som andre kunne dra nytte av. Man kan si mye om Nansen og Amundsen, men de vant sine slag, og de var norske. Derfor står de fram i historien, sier forfatteren.

Det gjør ikke Trygve Gran, nordmannen som seilte for Scott da sistnevnte kappet med Amundsen om å være først på Sørpolen. Hasle peker imidlertid på ekspedisjonen Wilhelm Filchner (1877-1957) ledet i Weddelhavet fra 1911 til 1912 som den han stusser mest over at vi har glemt. Her toppet de sedvanlige personmotsetningene som kunne oppstå på den trange plassen om bord i et innefryst skip i isødet, seg. Om bord i den ombygde selfangeren «Deutchland» var også de to norske sjømennene Paul Bjørvig og Morten Olaisen. De ble vitne til maktkampen mellom ekspedisjonslederen og båtens kaptein. Den inneholdt intriger, sabotasje, mytteri, syfilisgalskap og selvmord, i tillegg til et voldsomt basketak med elementene.

– At Hollywood ikke har fått øynene opp for dette episke dramaet er et mysterium. Det må rett og slett skyldes at ekspedisjonen var tysk og at kappløpet mellom Amundsen og Scott, som foregikk samme år, har blitt oppfattet som mer pirrende, sier Hasle.

Den norske kosmologien

Professor Nina Witoszek, som skrev boka Norske naturmytologier for noen år siden, mener fortellingene om nordmenn som erobret nytt land ved polene, har skrevet seg inn i vårt kollektive minne.
Ifølge professoren, som jobber ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo, har dette dype røtter. Helt fra vikingtiden har den norske erfaringen vært preget av å finne seg selv gjennom utferdstrang.

Hun peker på en «frontier»-mentalitet som har gitt polarfortellingen fascinasjonskraft. Og det på en særegen måte: Kampen med naturen er også en kamp for å overvinne seg selv.
Witoszek mener det er et klart protestantisk drag over denne tendensen til å forstå verden som arena for individets åndelige kamp.

– Jeg tror disse tre motivene sitter dypt i norske tekster, i eventyr og i anekdoter man hører i barndommen. De appellerer til gutter, og noen jenter også, og påvirker drømmer og forventninger. Elementene har føyet seg pent sammen i den norske kosmologien, sier hun.

Witoszek ser også et pragmatisk element i den norske naturmytologien. Hun mener det har handlet om å inngå et partnerskap med naturen.

– I det norske polareventyret vinner man først når man arbeider sammen med naturkreftene, sier professoren.

Dette er synlig i kontrasten mellom de norske suksessene og Scotts fiasko i Antarktis.

– Britenes natursyn kan oppsummeres i uttrykket «a room with a view». Scott manglet rett og slett en adaptiv kode. Ekspedisjonen slo leir på steder med utsikt, som samtidig var svært utsatt for vær og vind, og de hadde problemer med å spise dyrene sine. Dette viser til interessante kulturelle forskjeller i forholdet til naturen, forklarer Witoszek.

– Men hva slags betydning har det at det nå kommer så mange polarbøker som utfordrer den norske fortellingen om pionertiden og om Nansens og Amundsens plass i den?

– Det er interessant. Jeg tror det har å gjøre med at nordmenn i dag utforsker sin identitet og kanskje vil komme til å definere seg selv på et mer problematiserende vis. Jeg ser en mer bevisst tvilende og selvrefleksiv tilnærming til spørsmålet om hva det vil si å være norsk. Hurra-mytologien erstattes med en kritisk undersøkelse av et selvbilde som presenterer nordmenn som naturens mestere og verdens gode samaritaner.

Dette er noe forfatterne bak årets polarhistorieskred sier seg enig i. Ifølge Skarstein er det opplagt at et nasjonalt motiv lå til grunn da bestemte personer ble trukket fram og polarhistorien fikk en enhetlig form.

– Jeg har lurt på om Hoel ville blitt en del av den norske polarfortellingen dersom det ikke hadde vært for krigen. Det kan være at han hadde blitt for tørr og kjedelig uansett. Men kanskje henger bokbølgen sammen med at nasjonsbyggingsmotivet har blitt mindre viktig i dag, sier Skarstein.

– Og hva mener du er årsakene til at så mange ukjente polarpionerer trekkes fram fra glemselen nettopp nå, Vogt?

– Det er godt spørsmål. Et element av tilfeldighet er det nok. Men jeg tror man kan si at den norske polarhistorien fremdeles er ukomplett, og at vi nå har kommet til et punkt hvor det er mulig å gjøre noe med det.

Berserk i Nordvestpassasjen

Nasjonale helligdommer er også humoristmat. Gjengen bak Ut i vår hage tok for noen år siden tak i polarproblematikken. Børge Ousland skulle bli den første til å gå til sydpolen til fots, ifølge sketsjen der han velger ut ekspedisjonsdeltagere med hver sin spisskompetanse. Sverre Tyvold (Bård Tufte Johansen) er narkoman og kan takle den strenge kulden, fordi han hver vinter står 14-16 timer i døgnet utenfor Oslo S iført mokasiner og joggebukse. Anita Velstrand spiser nesten ingen ting, fordi hun er anorektiker. Men, som Ousland sier, «hun drikker mye Tab X-tra, og det er litt drass». Autisten Rolf Yngve Sæter (Harald Eia) holder nitidig oversikt over forsyningssituasjonen. Og ifølge Ousland er det verken dårlige klær eller dårlig utstyr som knekker slike ekspedisjoner, bare dårlig humør. Derfor deltar også Geir Olav Frikstad. Han har Downs syndrom og er alltid blid. Den siste polfareren er den piperøykende trebarnsfaren Sigurd Jervold (Atle Antonsen). Hans oppgave er å holde motet oppe: «Nå er det ikke langt igjen, dere».

Med sine piratferder i Nordishavet om bord i seilbåten «Berserk» leker også Jarle Andhøy med norsk polarhistorie på tv-skjermene. For noen uker siden begynte en ny Berserk-sesong på NRK. Denne gangen går turen nord for Canada. Kaptein Andhøy har gitt ut bok om ekspedisjonen, Berserk gjennom Nordvestpassasjen.

– Før var det skuter av tre og menn av stål. Nå er det bare plastbåter og treskaller. Vi vil erstatte velferdssamfunnets trygghet med det enkle og naturlige vikinglivet. Vi vil gripe nuet og leve i pakt med havet, sier han til Ny Tid.

Andhøy forteller at målet er å seile i polarheltenes kjølvann. For første gang siden Amundsen gjorde det for 101 år siden fører han en norsk seilbåt gjennom Nordvestpassasjen.

– Amundsen var en punker i motsetning til den tedrikkende engelske marinen som hadde forsøkt å finne snarveien til Asia i flere århundrer. Han skyldte kreditorene cash og stakk av. Og da han satte seil, hadde han med hele den norske nasjonalfølelsen i lasta, sier han.

– Dere vil gjenreise Norwegian Power, altså?

– De norske polarheltene vant sin storhet med enkle midler. Amundsen, en Mr. Nobody, satte Norge på verdenskartet foran nesa på stormaktene. Vi seiler altså i norske interesseområder, sier Andhøy, før han understreker hvor viktig et tydelig skille mellom oss og dem er.

I samme ånd har «Berserk» forsøkt å gjenerobre norsk land på Sverdrupøyene. Kapteinen ser med vantro på den norske regjeringens opptreden i den saken. Otto Sverdrup ville annektere et område som var omtrent halvparten så stort som det norske fastlandet. På grunn av manglende oppfølging ble det aldri noe av.

– Nå er tiden kommet for at regjeringen retter opp denne historiske urettferdigheten, eller i det minste forteller det norske folk hvorfor den lar sjansen gå fra seg. Hadde vi vært en stormakt som Russland eller USA, ville spørsmålet vært hvor mange kanonbåter som ble sendt, sier han.

Andhøy mener også at tiltaket ville gitt Norge et godt forhandlingskort i det nye kappløpet om ressursene i nordområdene.

– Sverdrup tilbød seg å bli spion for Canada fordi han var så forbannet på norske myndigheter. Nå må kortene på bordet, utbryter han.

– Hvordan reagerte Canada på deres brave framstøt?

– Vi ble arrestert og halve mannskapet ble deportert. Det var tydelig at canadiske myndigheter gjorde alt de kunne for å stoppe oss.

– Og har dere flere territorielle krav?

– Nei, ikke for tiden. Men alt kan skje.

Polarlitteraturens røtter

I tillegg til å se polarfortellingene og deres virkehistorie i et humoristisk lys er Berserk gjennom Nordvestpassasjen en polarreisebok som avslører ytterligere en trend i årets kaldeste bøker.
Som Witoszek påpeker har klimaproblematikken gitt polarområdene ny betydning.

– Nord er i ferd med å få en mytologisk status igjen, som symbol på en undergangsstemning, sier Witoszek

– Også dere vil bidra til klimaforskningen, skipper Andhøy?

– Helt klart! Otto Sverdrup-øyene er egentlig et sted det skal være umulig å nå med seilbåt. Sverdrup ble stoppet av isen og måtte reise videre med hundespann, mens vi kunne seile helt fram. Slik viser vi konsekvensene av klimaendringene, sier han.

Med færre smilehull gjør også Knut Espen Solbergs Smeltende Arktis og Jan Gunnar Winthers Klimagåten Antarktis det samme.

Jørgen Alnæs ga i vår ut boka I eventyret om norske reiseskildringer gjennom historien. Nå gir han Ny Tid et riss av polarreisebøkenes historie: Etter Amundsens siste ekspedisjon ble det helt dødt. Med ett unntak på 1930-tallet skjedde ingenting før i 1962, da Bjørn Staib gikk den samme løypa som Nansen over innlandsisen på Grønland.

– Fra da av og i tre tiår dreide det meste seg om å reise i deres kjølvann, forteller Alnæs.

Det var Erling Kagge og Børge Ousland som brøyt med fotspormetaforene da de satte ut på strabasiøse ekspedisjoner uten hjelp. De to la selv begrensninger på turene og gjorde dem til sportslige bragder.

– Fra og med 1990 har det vært trenden. Men utviklingen gjorde ikke polfarerlitteraturen mer interessant. Bøkene fra 60-, 70- og 80 tallet endte med en blanding av å dyrke hundre år gamle helter og egne prestasjoner som ikke er så imponerende. De nye fra 90- og 00-tallet skildrer lange, ensomme skiturer, men utover sportslige bragder er det i virkeligheten ikke så mye å skrive hjem om.

Witoszek kaller på sin side de uttallige reprisene på polfarerpionerenes ekspedisjoner et ritual som skal bekrefter den norske identiteten.

– Det oppstår også en villmarksromantikk i disse bøkene. Likevel er det ofte en nasjonal klangbunn her. Et slags «Yes, we can» på norsk, sier hun.

– Nå har jo selv Se og hør vært på Nordpolen, og for noen år siden kom det en bok som heter Alenemødre på ski over Grønland. Har det ikke vært et ganske akutt behov for nytenkning i denne sjangeren, Alnæs?

– Jo da. Den kan tendere mot det parodiske av og til. Ousland har gått til Nordpolen om vinteren, med hodelykt, og da nærmer man seg trolig karikaturen.
Alnæs lurer imidlertid på om ikke Ousland kan ha funnet sporet av noe mer enn Nansen i sin siste bok. Den skildrer riktignok en gjentakelse av polarheltenes strabaser sammen med Hjalmar Johansen (1867-1913) i 1895, men i intervjuer Ousland ga underveis, fokuserte han mye på resultatene av global oppvarming. I Winthers og Solbergs bøker er dette enda tydeligere. Sistnevnte var involvert i et prosjekt som het «I Roald Amundsens fotspor – 100 år etter» for noen år siden, men dokumenterer i sin siste bok inuittenes opplevelse av klimaforandringene. Boka veksler mellom å beskrive reisen og å presentere forskningsresultatene.

– At man kombinerer forskning og eventyr er ikke helt nytt. Monica Kristensens Mot 90 grader syd fra 1987 gjør noe av det samme. Når det er sagt, så er dette en god bok, og et unntak i perioden den ble til i, sier Alnæs.

At flere nå følger etter kan gi en etterlengtet vitamininnsprøytning i sjangeren, mener reiselitteraturhistorikeren.

Han sier også at de likner mer på noen av de første polfarerfortellingene, som Nansens På ski over Grønland, enn det Kagge og Ouslands bøker gjør.

– Men det gjenstår å se hvilken plass klimaforskningen får – om det er krydder eller om det blir bærende for historien, avslutter han.
Mens årets polarbiografer har trukket fram de ukjente heltene, har altså disse forfatterne spadd opp polarlitteraturens røtter. Når vintersporten inntar tv-ruta i mellom fem og sju timer hver lørdag og søndag, er det muligens et avbrekk fra de nasjonalt oppbyggelige skiskyttersendingene verdt.

---
DEL