De georgiske hundene

Bli med til Georgia, hvor gatehundene blir servert is og ostebrød og får nødvendig medisinsk behandling i statlige dyreklinikker.

Anne Håskoll-Haugen
Håskoll-Haugen er frilansjournalist,

Ved siden av kafébordet mitt på Meidan-plassen i Tbilisi står en røslig gatehund og slikker hodet på en mikroskopisk katt. Pelsdotten kan ikke være mer enn en uke gammel, og hver gang hundetungen glir over kattungens rygg, er jeg redd kjøteren skal glefse i seg hele dyret.

Men i stedet skjer dette: Ut av en iskremkiosk kommer en ung mann med to kuler is i en skål. Han plasserer skålen foran pelsdyrene, setter hendene på hoftene, ser en stund på at de spiser, smiler og går tilbake til iskremkundene – som har fått vente i varmen. Turistene kikker på opptrinnet, tar bilder. «Her behandler vi hunder bedre enn vi behandler mennesker,» sier min georgiske venn, Gocha.

Jeg kikker rundt meg og ser to andre hunder som sirkler rundt kafébordene. Den ene legger seg ned ved føttene på en dresskledd mann som spiser khachapuri (ostebrød). De ser ikke ut til å bry ham. Tvert om; han strekker hånden ned mellom bena og stikker til hunden en smak av sitt eget måltid. Den andre danser rundt, logrer og bjeffer oppglødd mot gjestene. Kelneren kommer ut. Nå skal han jage dem vekk, tenker jeg. Men nei; i hendene bærer han en skål med vann som han setter ned på fortauet, rett ved inngangen til restauranten. Hunden slikker fornøyd i seg væsken. I løpet av den neste uken, på reise gjennom dette varme vinlandet i øst, skal jeg lære at georgiske gatehunder ikke behøver å slikke i seg nyfødte kattunger. For georgiske gatehunder er aldri så sultne.

Erkjennelsen av at dyr opplever smerte, må få konsekvens.

Gatehundene er overalt. I hovedstaden Tblisi, i Kutaisi (landets tredje største by), i fjellbyene nord i landet, mot Kaukasus. De beveger seg rundt i små gjenger: en liten gneldrehund sammen med to store kraftige kjøtere og en tykk labradorliknende sak. De blir matet og kjælt med – og etter hvert vil også jeg ha hendene dypt begravet i hundepelser. De legger forlabbene i fanget mitt, logrer, sikler. Jeg innser ikke at jeg deler bakterieflora med gatedyrene; de føles rene og tillitsfulle. Lykkelige? Ja, de virker lykkelige.

Hundemysteriet

Hva er det med menneskene i dette landet på grensen mellom øst og vest? I India kjører hundefangerne rundt i små lastebiler med store nett og fanger dem inn i hopetall. De skytes og brennes. I Guatemala blir gatehundene jaget og slått etter med stokker. I Kina blir de spist. Men her? Her får gatehundene iskrem og ostebrød. Og en plastbrikke i ørene. Jeg skjønner at nøkkelen til hundemysteriet ligger der. Jeg spør litt rundt, og ikke lenge etter befinner jeg meg på postoperativ avdeling på hundesenteret i Tbilisi. «Hundene kommer til å våkne av narkosen ganske snart,» sier en mann med sykehusfrakk. Og når de våkner, blir det uten mulighet til å bringe hundeslekten videre.

Vi går ut av operasjonssalen. Det lukter hund: våte gap med lange tunger hengende ut av munnviken, det hyles og ules og bjeffes bak gitrene. Her holder rundt 250 landstrykere hus. De har blitt hentet inn fra gatene til full medisinsk undersøkelse – og behandling hvis de trenger det. Gutta blir kastrert, de tynne blir fetet opp. I et av burene ligger valper i en haug, det er umulig å telle hvor mange. I et annet: tre hunder med tre ben hver. «Vi har en egen hot-line for hunder,» forteller sykehusfrakken, som heter Vakhtang Lomjaria og er leder på hundesenteret. Rundt 25 000 oppringninger i året får de: om hunder som er skadet, som ser sultne ut, er syke. Hunder som har falt ned i hull eller satt hodet fast i gjerder. Utenfor senteret står ambulansene som rykker ut. 145 mennesker jobber her, og det er bare på dette senteret; det finnes nemlig flere. Bare her gjør veterinærene rundt 20 operasjoner hver dag.

Det har riktignok ikke alltid vært slik, skal det vise seg: I 2015 streifet 50 000 hunder rundt i Tbilisis gater. Samme år skulle Georgia arrangere den internasjonale ungdomsolympiaden, og tusenvis av utlendinger var forventet til byen. Myndighetene ville kvitte seg med udyrene, slik de har gjort i mange land som vil pynte litt på fasaden før verdens øyne klistrer seg på dem. Men slik gikk det altså ikke. Dyreverngrupper skrek opp og organiserte underskriftskampanjer. Så i stedet for massemord ble hundesentre opprettet – fullfinansiert av myndighetene. «Før ble gatehundene i Tbilisi avlivet. Nå gjør vi i stedet alt vi kan for å gi dem et så godt liv som mulig. Enten det er i omplassering, eller som gatehund,» forteller direktøren. De setter av ti dager til å finne eieren; hvis ingen melder seg, blir hundene lagt ut for adopsjon. Og her kommer det spesielle: Hvis de ikke finner et hjem til hunden, blir hunden sendt tilbake til gatelivet. Hunder som er aggressive eller for syke, blir avlivet. Men: Et utvalg på tre personer må være enige i at hunden skal til de evige jaktmarker før sprøyten settes.

Moral og konsekvens

Overalt i verden blir dyr mishandlet. Hunder, katter, forsøksdyr, dyrene vi spiser. Og hvorfor skulle vi egentlig behandle dem bra? Fordi dyr også har rettigheter, vil noen si. Men moralfilosofen Peter Singer mener likevel det er helt unødvendig å argumentere med rettigheter når vi snakker om dyr. Det er vissheten om dyrs evne til å oppleve smerte som gjør det moralsk galt å påføre dem lidelse. «The question is not can they reason, but can they suffer?” som filosofen Jeremy Bentham formulerte det allerede på 1700-tallet. Han blir regnet som en av de første forsvarere av dyrs rettigheter, men er mer kjent som grunnleggeren av utilitarismen og mest mulig lykke for flest mulig som alle tings mål. For når det er vanlig å bruke menneskets evne til fornuft for å beskrive hva som skiller oss fra dyrene, må vi vel bruke den fornuften til det gode. Men like viktig: Den som drukner en hund eller setter fyr på en katt, handler mot sin egen menneskelighet. Moral skiller mennesker fra dyrene, så om vi påfører dem lidelse, er vi ikke lenger mennesker; da er også vi dyr.

I Georgia får gate-hundene iskrem og ostebrød.

Jeg tenker på det rike landet Norge, på alle dem som kaster fra seg kattene sine på vei til Gardermoen når de drar på sommerferie, og på de sprengte omplasseringssentrene som drives av frivillige ildsjeler. Det finnes ingen operasjonsstue for forlatte dyr hos oss, men i Georgia – som ligger på 70. plass på FNs liste over menneskelig utvikling, klemt mellom Iran og Tyrkia – der får hunder en plass i budsjettet.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.